«I dag tenker jeg at det er rart at ingen grep inn»

– Jeg husker spesielt godt en gang. Jeg klamret meg til storesøster. Vi satt begge i et rom nede i huset. Barnevernet kom på besøk. Vi hadde fått beskjed om å ikke si et ord. Da de kom, satt jeg bare der og prøvde å gjøre meg liten. Men jeg så de i øynene. Snakket med blikket. Bedende. Jeg husker jeg tenkte: Hvorfor ser de ikke noe? Skjønner de det ikke?

«Selma» snakker stødig. Bestemt og klokkeklart. Hun tenker hun må ha vært rundt sju år.

– Storesøster fikk prate litt. Men hun hadde fått beskjed hva hun skulle fortelle da de fra barnevernet kom på besøk. Hun husket hva hun skulle si.

Slik følges fosterbarna opp

Fokus på vold og overgrep mot barn

GJENNOM OPPVEKSTEN husker «Selma» at det var mange forskjellige folk innom på hjemmebesøk. Men ingen grep inn.

– De snakket bare om vanlige ting. Om overfladiske ting. I min situasjon skulle jeg ønske at de hadde spurt meg rett ut: Slår noen deg? Er alle greie med deg?

Den dag i dag at «Selma» fremdeles bitter for at ikke noen spurte direkte, i stedet for å gå rundt grøten.

– Det kom aldri noen som spurte om ting var greit hjemme eller som kunne gjøre meg trygg. Hvorfor sa du ikke noe tidligere? har noen undret. Ingen har spurt meg, har jeg svart.

Stemmen er fremdeles klokkeklar når «Selma» forteller om en barndommen. Men stemmen har ikke alltid vært klokkeklar. Det har tatt lang tid før hun klarte å prate om oppveksten.

Først da «Selma» var tenåring kom hun i fosterhjem. Da hadde hun en hel barndom med vonde erfaringer i ryggsekken.

Barnevernet ga «Selma» et besøkshjem. En gang i måneden.

– Besøkshjemmet ble en trygghet. Jeg har gode minner derfra. Men det var så sjelden. Jeg fikk også se hvordan jeg kunne hatt det, men måte tilbake til mitt eget liv etterpå. Det var vanskelig å se hvordan en vanlig familie hadde det, for så å leve hjemme uten forandringer til det bedre, forteller hun.

– De ansatte på NAV fortjener en stor takk

HUN FORTELLER OM opplevelser gjennom oppveksten som burde fått varselklokkene til å ringe. «Selma» husker at hun følte seg oversett allerede i barnehagen. Ingen så henne på skolen heller.

Fellestrekket gjennom oppveksten hennes var at det aldri var noen voksne å stole på. Også i dag har hun vanskeligheter med å tilknytte seg voksne.

– I dag tenker jeg at det er rart at ingen grep inn når jeg som seksåring klorte ansiktet mitt til blods og rev av meg mye hår.

«Selma» kikker strengt foran seg.

– Eller når jeg alltid kom i barnehagen og på skolen skitten. Eller når jeg i perioder bæsjet på meg og slet med fordøyelsen.

Eller. Tegnene var så mange.

– Det var ikke bare barnevernet som sviktet. Men også enkeltpersoner, naboer, barnehageansatte og folk i skolen. Ingen turte å trå inn i det private, sier «Selma» og tar en tenkepause.

– Og det er forståelig at det kan være skummelt.

«SELMA» VAR MYE HOS en god venninne. Der følte hun seg trygg.

– En gang kom venninnens mor inn på kjøkkenet og sa et ubetinget «Jeg er så glad i deg». Det hadde jeg aldri hørt før.

Akkurat da reagerte «Selma» med den tøffe tonen hun pleide å ha gjennom skallet sitt. Hun var kontant i forsvarsmodus og viste ikke følelser.

– Jeg har blitt avvist så mange ganger. Gjennom oppveksten har jeg nok være både umulig, gal, utagerende og frekk på skolen. Men det var mitt skrik om hjelp. Jeg har hatt mye sinne, men det var noe bakenforliggende.

Hun husker at hun ble tatt til side flere ganger på skolen og at barnevernet var på besøk.

– Jeg husker jeg fortalte litt, men det ble ikke nok. Jeg hadde også en redsel for å fortelle. Jeg var liten og redd og hadde noe veldig skummelt på hjertet. Da den voksne satt og gliste meg i trynet som om jeg hadde verdens lykkeligste ting å fortelle, ble jeg trykket ned av smilet og fikk ikke fortalt.

En gang på barneskolen kom det frem for en dag. Men barnevernet gjorde fremdeles ikke nok.

FLERE ÅR MED ET utrygt hjem fulgte. Til den dagen vendepunktet kom og «Selma» ble flyttet til et fosterhjem som tenåring.

– Overgangen til å bo i fosterhjem var ikke bare lett. Man bli vant til den hverdagen man har. Det blir egentlig din trygghet at du vet at det er utrygt. Jeg hadde kontroll på det. Jeg var forberedt på å leve slik resten av livet, sier hun.

– Jeg er så glad for at jeg kom i fosterhjem da jeg gjorde. Det var i siste liten.

«Selma» sitter igjen med en følelse av at alle sviktet.

– Jeg er sur på barnevernet for at de ikke gjorde mer tidligere. De må ha skjønt hele tiden at noe var riv ruskende galt, men har ikke klart å se omfanget, sier hun.

– Men hva skal man tenke om alt. Det stakkars barnevernet prøver å finne ut av ting. Og jeg turte aldri å si riktig hvordan det var.

At ikke flere reagerte mener hun er et tankekors.

– I ettertid har jeg fått høre at naboer har reagert i alle år. Det er irriterende. Folk kommer til meg som tidligere naboer og sier at de merket av jeg kom skitten og alltid var sulten. Jeg har hatt lyst til å si «Hvorfor kommer dere nå?» Når jeg er over 18. Dere merket dette da jeg var ni år, åtte år, sju år, seks år, fem år, fire år og tre år, sier hun.

– Det er veldig viktig at folk tør å si ifra. Skolen kan følge litt med, men naboene er konstant rundt deg.

Hun mener også skolen må bli flinkere til å melde.

– Skolene bør informeres mer om meldeplikten de har. De må holde øynene oppe.

HVORDAN MAN SNAKKER til et lite barn mener «Selma» også er en viktig nøkkel.

– Det viktigste er å spørre barnet direkte. Ikke gå rundt grøten. Jeg forstår at barnevernet kan bli beskyldt for å legge ordene i munnen på barna. Men det er viktig å skape en trygg arena for å kunne fortelle. Med en forsikring om at barnet er trygt, sier «Selma».

– Barnevernet kunne nok ha hjulpet meg tidligere hvis de hadde spurt direkte. Og hvis det jeg hintet om hadde blitt tatt seriøst.

I dag opplever «Selma» livet sitt som trygt. Alt utenom minnene.

– Jeg tenker at det ikke er meg, det er bare min historie. Jeg vet at det ikke var min skyld. Man kan ikke velge hvem man har som foreldre og kan heller ikke ta ansvar for sine foreldre, konstaterer «Selma».

Hun er takknemlig for at hun til slutt kom til et fosterhjem.

– Jeg vil dele min historie for å kunne hjelpe andre. Det er alltid folk som har det verre enn jeg hadde det. Det er trist å tenkte på, avrunder hun.

– DETTE ER EN HISTORIE som rører, og jeg synes det er flott at «Selma» står fram med sin historie. Det står det stor respekt av, og jeg håper at hennes erfaringer kan være med på å gjøre oss bedre, sier leder i Lister barnevern, Bodil Waage Glomsheller.

Hun mener historien viser hvor viktig det er å spørre barnet flere ganger, og hvor avgjørende det er å jobbe for å få en god relasjon til barnet slik at det blir trygt å fortelle hvordan ting virkelig er.

– Noe av det viktigste vi voksne må lære av «Selmas» historie er viktigheten av å fange opp de barna som strever, involvere oss direkte med barnet og sette ord på det vi ser. Både som nabo, bekjent og yrkesutøver bør vi alle kjenne på et ansvar for å sikre barn en god omsorgssituasjon, sier hun.

– Selma er i dag voksen, og det er mange år siden hun var liten. Min påstand er at vi har blitt mye bedre til både å se og snakke med barn.

Fokuset på barnets stemme, kvaliteten og innholdet i barnesamtalene er noe helt annet i dag enn da «Selma» var liten, mener barnevernlederen.

– Vi har fire dyktige ansatte som er veiledere i DCM/ barnesamtalen. Barnesamtalen legger opp til utforsking og å få barnet i fri fortelling om sin situasjon med stor bevissthet rundt det å ikke legge ord i munnen på barnet. Vi har kontinuerlig nyansatte i opplæring, og nesten alle fast ansatte har gjennomført opplæringen, sier hun.

Dette mener hun gir bedre forutsetninger for å snakke med barnet om vanskelige temaer på en forutsigbar, tydelig og god måte.

– «SELMAS» HISTORIE viser også hvor utrolig viktig det tverrfaglige samarbeidet er. Vi må alle, særlig helsestasjon, barnehage, skole og barnevern samhandle. Vi må tørre å se, våge å spørre og tåle å høre barnets historier. Hver for oss ser vi kanskje en liten del av saken, men sammen kan vi se et større bilde, slår hun fast.

– Jeg vet at vi både har hatt og ennå har flere barn og ungdom som vi ikke «ser» godt nok og som ikke tørr å snakke helt ærlig med oss. Vårt hovedfokus er barnets stemme på ethvert stadie av en sak. Vi må daglig prioritere hardt mellom tiden vi bruker på relasjonsbygging både i forhold til barna, men også familien og samarbeidspartnere og de omfattende lovkravene i forhold til forsvarlighet og dokumentering.

HUN VISER TIL AT barnevernet over år stadig har blitt pålagt nye oppgaver samtidig som antall bekymringsmeldinger har økt med over 50 prosent. Dette uten at barnevernet har blitt tilført tilsvarende ressurser.

– Så tiden er vår knappeste og samtidig viktigste ressurs, sier Waage Glomsheller.

– De aller fleste kontaktpersoner hos oss har mellom 15 og 20 barn som er «sine», og i travle perioder kan en enkelt ansatt ha opp mot 30 barn de følger opp. Vi jobber samtidig kontinuerlig med kompetanseheving for å sikre at vi klarer å hjelpe de barna som har behov for det best mulig.

Lister24 har valgt å spørre flere instanser om deres forhold til meldeplikten og hvordan de utøver den. Alle som er med i denne reportasjen er valgt ut tilfeldig, etter forespørsel fra Lister24.

– HELT FRA ET MENNESKE setter beina innforbi døra i barnehagen har de en opplysningsplikt. Det er det viktig at alle ansatte vet om. Selv ungdommer som kommer inn for en uke kan få betroelser fra et barn. Da er det et selvstendig ansvar å bringe en bekymring videre, forteller Ellen Kjørkleiv, og Sissel Kvia, styrere i henholdsvis Sunde barnehage i Farsund og i Espira Vanse.

– Opplysningsplikten er like viktig som taushetsplikten, slår de fast.

Allerede fra barna starter i barnehagen innledes et åpent forhold til foreldrene med vekt på samarbeid og god kommunikasjon.

– Vi ønsker en god relasjon til foreldre slik at man kan snakke åpent om alt. Dette er et godt utgangspunkt for at vi sammen kan ivareta barns beste, forteller styrerne.

– Hvis vi er bekymret for et barn tar vi det opp med foreldrene. Det hender ofte at de deler vår bekymring. Vi ønsker å holde en god dialog. I flere saker har vi en lengre prosess gående. Det er ikke alle bekymringer eller utfordringer i møte med et barn eller familie som skal løses internt bare i barnehagen. Sammen med foresatte har vi et ansvar for at disse barna og familiene får rett hjelp til rett tid.

Enkelte ganger deler ikke foreldrene samme bekymring.

– Da er det likevel vår plikt å melde videre. I noen sammenhenger er barnevernet en nødvendig og viktig samarbeidspartner, sier Kjørkleiv.

BARNEHAGENE JOBBER OGSÅ etter BTI (Bedre tverrfaglig innsats), som konkret gir råd til ulike nivå i en slik prosess.

– Vi drøfter også saker anonymt flere ganger før vi går til det skrittet at vi melder. Bekymringer kan drøftes anonymt i ledergrupper, i pedagogisk team, med barnevernet, Barnehuset eller i BUTT.

Der det mistenkes vold og seksuelle overgrep skal vi melde saken direkte til barnevernet uten at foresatte involveres.

– Det er viktig for oss og formidle til foreldre hvem barnevernet er og hva de kan tilby. Dette for at de skal se hva slags hjelp de kan få og avklare misforståelse av hva barnevernet egentlig gjør, sier Kjørkleiv.

– Samarbeidet med barnevernet er bra og blir stadig bedre. Gjennom kompetanseheving, blant annet gjennom BTI, deler barnehagene og barnevernet i større grad den samme faglige forståelse for hva som er barns beste og hvilke tegn en skal se etter for å fange opp familier som strever og barn som har det vanskelig. Vi er prisgitt et godt samarbeid med barnevernet, der vi har gjensidig tillit til hverandre for å kunne møte barns beste på best mulig måte.

REKTOR VED LIKNES SKOLE i Kvinesdal, Bjørn Arild Frestad, fremhever også verktøyet BTI i forbindelse med temaet meldeplikt.

– BTI er en handlingsveileder med ulike nivå; en verktøykasse som gir instruks for hvordan vi som skole skal jobbe når vi får en bekymring, forklarer Frestad.

– Det starter som regel med at en ansatt på skolen enten får informasjon eller er urolig for noe man ser hos et barn. I et internt møte setter vi oss med og gjør undringen litt konkret - hva bekymrer vi oss for?

På Liknes skole er det to team som får slike saker, et pedagogisk team og et sosialpedagogisk team.

– Vi drøfter bekymringen og blir enige om hva som skjer videre. Vi prøver å ha en tidlig dialog med foreldrene, og kaller inn til en undringssamtale. Er det snakk om mistanke om vold eller overgrep skal meldingen gå til barnevernet uten at foreldrene vet det, sier rektor.

– I noen tilfeller kalles det inn til ressursteam på skolen. Det er et team der skole, foreldre, barnevern og helsesykepleier deltar. Formålet med teamet er å ta første steg i å finne gode tverrfaglige tiltak, men også ved hjelp av ulike faggrupper bedre finne ut hva problemet egentlig er.

Det hender at skolen, til tross for dialog med foreldre, velger å sende en bekymringsmelding.

– Det fører noen ganger til at samarbeidsklimaet mellom skole og hjem blir anstrengt i en periode. Men gjennom et tverrfaglig samarbeid skjønner foreldre ofte at alle jobber til det beste for barnet.

REKTOR SER AT DET er mange foreldre som ikke tenker automatisk på barnevernet som en hjelpeinstans.

– Det er en iboende frykt mot barnevernet. Men barnevernet er en viktig samarbeidspartner for oss. Vi jobber så tett vi kan med de. Vi har opplysningsplikt til barnevernet og de ansatte blir ofte minnet på det. Når skolen er bekymret for et barn, er ofte foreldre også det, sier han.

– Barn kan plutselig dumpe ut med noe. Det hender at de sier noe, og så er de tikke egentlig sånn det er. Men det hender også at barn bare forteller bittelitt av en kjempestor sak. Vi blir stilt ovenfor mange dilemma.

Frestad forteller om en god dialog med barnevernet og at skolen bruker barnevernet til å rådføre seg med.

– Vi prøver å tenke at barnets bekymringer ikke skal dysses ned, men løftes opp slik at de forhåpentligvis kan løses med riktig tiltak i rett instans, avrunder rektor.

– BEKYMRINGER BLIR meldt til meg fra kontaktlærere eller andre ansatte på skolen. Vi forsøker i stor grad å ha et samarbeid med hjemmet og møter dem i forkant av at en bekymringsmelding sendes til barnevernet. Bortsett fra hvis det er snakk om vold eller seksuelle overgrep, forteller rektor ved Lista ungdomsskole i Farsund, Kjell Konradsen.

Flere ting prøves ut før en generell bekymring blir meldt til barnevernet. Det være seg pedagogisk team, tverrfaglig team og møter med hjemmet.

– Står bekymringen fortsatt ved, sender skolen bekymringsmeldingen til barnevernet, sier Konradsen.

Kjell Pedersen er sosiallærer ved ungdomsskolen. I sine 21 år i stillingen anslår han at skolen har sendt fem til ti saker til barnevernet hvor foreldre ikke har vært enige i situasjonen.

– Vi opplever ikke at vi går bak ryggen til foreldre, men får de med på å se at det foreligger en krevende situasjon. Og jobber videre sammen for å finne en løsning, sier Pedersen.

– Et godt samspill for å finne løsninger er viktigere på ungdomsskolen enn på barneskolen. Det er vanskeligere å komme i posisjon til en femtenåring enn en seksåring.

PEDERSEN FORTELLER om en endring av barnevernet gjennom de siste 15 årene - til det bedre.

– Tidligere var det en mer ovenfra-og-ned-holdning, vi ble kritisk møtt hvis vi hadde noen betraktninger og avgjørelser ble tatt uten å snakke med oss. Barnevernet ønsket da at vi skulle innta en servil holdning i forhold til å godta deres ekspertise. Det kunne noen ganger bli ubehagelig, sier Pedersen.

– I dag ser vi et barnevern som er flinke til å komme inn tidlig å hjelpe med kurs og veiledning. Vi har kontakt med ledernivå og jevnlige møter med barnevernet.

Han forteller om en fast kjernegruppe hvor skolen kan innhente barnevernets perspektiv på problemstillinger og prate uformelt og anonymt om elever.

– Det er flott å ha et fast og tverrfaglig møtepunkt. Her kan vi også ta opp saker med elev og foreldre tilstede. Det er et frivillig tilbud med lav terskel, sier Konradsen.

PÅ UNGDOMSSKOLEN ser rektor og sosiallærer utfordringer som rus, kriminalitet, skolevegring eller utagerende oppførsel.

– Det kan være krevende å finne gode løsninger når en ungdom har en utfordring. Men det er hele den tverrfaglige gruppen sitt anliggende å hele tiden ha noe å tilby. Noen foreldre og elever opplever det som litt dramatisk å møte i gruppen, så vi har en jobb å gjøre videre å bygge ned terskelen enda mer, sier Pedersen.

Som sosiallærer motiverer han foreldre til å bruke barnevernet - eller andre instanser som familiekontor og så videre.

– Vi ønsker å markedsføre at den tryggeste og beste måten foreldre kan bruke barnevernet på er å tenke at de er et hjelpeorgan som kan hjelpe familien med å definere hva de trenger hjelp til. Og for å komme i posisjon overfor ungdommene, sier Pedersen.

Ungdomsskolen ser også en del utfordringer knyttet til ungdoms psykiske helse.

– Vår tids største utfordring er foreldre som er fraværende, likegyldige og ubevisste. Jeg vil påstå at ei ganske stor gruppe av foreldrene til ungdommene på skolen ikke kjenner barna sine - godt nok. Vi merker det i form av manglende oppfølging av skolearbeid og i merkbart skolefravær. Mange elever flyter litt, sier sosiallæreren.

Han beskriver et bilde av en slags snill likegyldighet blant noen foreldre som kanskje burde legge vekk egne telefoner og se ungene sine.

– Vi serverer barna våre alt på sølvfat, kjører dem til aktiviteter og gir dem alt materielt de trenger. Barna blir ikke fysisk dårlig behandlet, de blir gjerne ikke snakket hardt til en gang. Barna blir ensomme, med sine smarttelefoner, i sine familier. Vi ser mange barn som ikke kjenner foreldrene sine, sier Pedersen.

– Det handler om å holde relasjonen til barna sine varm.

EN UTFORDRING Pedersen mener barnevernet står ovenfor i møtet med skolen er de gangene det blir hyppige utskiftninger i barnevernet.

– Det er problematisk når kontinuiteten ikke er til stede. Det er også utrolig frustrerende for elever at de ikke kan få bygge opp ordentlige relasjoner med sine saksbehandlere, sier Pedersen.

– Jeg er også sterkt kritisk til hvilket fokus og tid rapportering og dokumentering får. Det burde ikke være hoveddelen av jobben og det kommer i veien for å skape relasjoner. Fokus burde heller ligge på å bli kjent med eleven det gjelder.

For å bygge ned frykt og barrierer har Pedersen et konkret forslag.

– Barnevernet burde hatt deler av sin kontortid på skolene i stedet for på Husan. Da kunne de bygd opp tillit hos ungdom på samme måte som for eksempel helsesykepleier gjør, sier Pedersen.

– Det er mye frykt som preger bildet av barnevernet og vi håper å være med på å bygge ned mistillit. For å sette ting i perspektiv har vi gjennom mange år kun opplevd noen helt få omsorgsovertakelser på skolen. Vi ønsker å formidle at barnevernet er et hjelpeorgan som kan hjelpe barn til å få det bedre.

– IFØLGE HELSEPERSONELLOVENS §33 har vi plikt til å melde fra når vi tror at barn lider overlast. Loven er veldig tydelig på barneperspektivet, understreker kommuneoverlege for Åseral, Audnedal, Marnardal, Hægebostad og Farsund, Ann-Margret Haaland.

– I vår jobb yter vi jo en service, så veldig mange av oss vil unektelig oppleve at det blir en form for lojalitetskonflikt når vi varsler barnevernet. Det gjør nok også at terskelen for melde kanskje blir høyere enn den burde vært i mange tilfeller, mener hun.

– Det å melde er inngripende for den familien som blir meldt. Fra helsepersonellet sin side må derfor meldinger være godt faglig fundert, ikke bare basert på anekdoter og indisier.

Kommuneoverlegen er opptatt av åpenhet rundt en bekymring.

– Jeg mener at helsepersonell skal melde i dialog med den som blir meldt. Når man først tar skrittet og melder, bør det skje i full åpenhet. Gjør man et skikkelig håndverk på å legge alle kort på bordet fra starten av, blir kanskje det å bli meldt til barnevernet lettere enn hvis det slår ned som en bombe.

Uansett hvor nødvendig det er å melde, vet hun at det å bli meldt til barnevernet ofte kan oppleves som et traume.

– DEN STØRSTE FALLGRUVEN for leger er å komme i en advokatsituasjon mot barnevernet - det er en lite gunstig arbeidssituasjon både for lege og barnevern. Noen leger synes barnevernet griper inn for drastisk, andre har mer forståelse for hvordan barnevernet jobber. Plikten er der uansett, uavhengig av hva man personlig mener, sier Haaland.

– Etter å ha jobbet i 22 år som fastlege, har jeg nok i enkeltsaker opplevd at jeg har vært hjertelig uenig i barnevernets virkemidler. Jeg har likevel stor respekt for jobben de gjør.

Kommuneoverlegen ser på det som fastlegenes ansvar å ta vare på personer som opplever et slikt traume.

– Barnevernssaker er svært følelsesladede og mange opplever en slik sak som svært konfliktfylt. De fleste føler det ille og forsmedelig at de ikke strekker til som foreldre og blir meldt, sier hun.

– Fastleger må ta vare på fortvilte foreldre som blir nødt til å forholde seg til barnevernet, og ikke kan velge det bort. Samtidig kan vi ikke unnlate å melde fordi foreldre kan føle det vondt. Jeg har snakket med mange barn som er takknemlige for å ha blitt meldt.

KOMMUNEOVERLEGEN SER at det ofte er de negative sidene ved barnevernet som kommer frem i pressen, men understreker at hun ser mye positivt.

– Jeg ser mye godt håndverk fra barnevernet. Tiltak som fungerer, barn som trengte å bli sett og tilfeller hvor barn totalt sett har fått en bedre situasjon, sier Haaland.

Etter å ha sendt en bekymringsmelding, ser Haaland en utfordring med tanke på barnevernets taushetsplikt. Det er ikke alltid helsepersonell føler at de får tilbakemelding på hvordan saken står til enhver tid.

– Jeg forstår barnevernet med tanke på taushetsplikt, men jeg mener likevel at det er viktig med en dialog mellom barnevernet og helsepersonell for å gi familiene best mulig hjelp. Vi trenger å dra i samme retning, sier hun.

– Audnedal kommune har få barnevernssaker og bekymringsmeldinger, hva kan være årsaken til det?

– Audnedal er en mindre kommune, og har hatt et godt, forebyggende arbeid. Mange meldinger kan avverges med forbyggende tiltak. Terskelen for å melde er nok også ulik fra kommune til kommune. En teori kan være at man i små, tette samfunn har en høyere terskel for å melde. Eller at man er tettere og fanger opp en bekymring tidligere. Plikten for å melde opphører ikke i et lite lokalsamfunn, men det kan være mer belastende å sende en bekymringsmelding, sier Haaland.

– Jeg opplever det helt klart som en styrke at det er et interkommunalt barnevern. Undersøkelser kan gjøres av en person som ikke bor i samme kommune, og som ikke er en del av «bygdedyret».

Kommuneoverlegen har et ansvar for å følge med på at leger overholder meldeplikten.

– Jeg kan ikke tvinge en lege til å melde, men jeg skal informere og minne leger om plikten til å melde, sier hun, og avrunder:

– I barnevernet er det mange kompetanse- og kunnskapsrike mennesker som gir god omsorg og finner konstruktive løsninger. Mange barn har fått det bedre fordi noen tok mot til seg og meldte fra.

LENSMANNEN I Farsund og Lyngdal, Jan Terje Aas, forklarer at politiet samarbeider med barnevernet blant annet ved å delta i tverrfaglige råd.

– Når det gjelder meldeplikt sender vi brev til barnevernet både når forhold er anmeldt og når vi vurderer det som hensiktsmessig i en forebyggende sammenheng, forklarer lensmannen.

– Det ligger en utfordring i at vi er to forskjellige organ med ulike samfunnsoppdrag og en begrensning i taushetsplikten. Men vi samarbeider godt og har et gjensidig ønske om å ha et så nært samarbeid som mulig.

– GJENNOM HELSESTASJON og skolehelsetjenesten møter vi mange familier og barn. De aller fleste er gode foreldre som vil barna sine vel og har omsorg for dem, sier helsesykepleierne Sandra Medic og Lisa Omland ved Lyngdal helsestasjon.

– Dessverre er det noen livssituasjoner, individuelle utfordringer, barn som ikke utvikler seg normalt, foreldre som gjentatte ganger uteblir fra kontroller på helsestasjon og lignende som vekker vår bekymring. Disse bekymringene kan vi ta opp direkte med familien, noen ganger diskuterer vi anonymt med kolleger eller leder, andre ganger ringer vi til barnevernet for en anonym drøfting av bekymringen.

Alle skoler i Lyngdal har skolehelsetjeneste.

– Her kan barn og ungdom komme til oss på eget initiativ, eller at vi har opprettet kontakt fordi lærer eller foreldre ser behov for det. Det ikke sånn at vi på «magefølelsen» går og henter ut et barn for en samtale, sier de.

HELSESYKEPLEIERNE ER opptatt av å ha god relasjon og samarbeid med foreldre, slik kan de best mulig kan hjelpe et barn som har utfordringer.

- Men noen ganger forteller et barn om ting som skjer hjemme som ikke er greit, det kan dreie seg om vold, rus, eller psykisk eller fysisk sykdom hos foreldre som blir belastende for barnet. Er det snakk om vold eller seksuelle overgrep er det slik at vi alltid skal ta direkte kontakt med barnevernet, ikke diskutere med foreldre før melding sendes.

- Når noen familier trenger mer hjelp enn vi kan tilby, er det fint å kunne bruke barnevernet som en god hjelpeinstans. Hjelpen skal tilpasses den enkelte families behov. Vi erfarer at mange familier gir tilbakemelding på at de får god hjelp, men noen forteller at det ikke hjelper.

Andre takker nei til hjelp før tiltak er prøvd ut.

– Det er utfordrende når familien ikke ser selv at de trenger hjelp, eller ikke ønsker innblanding fra barnevernet, og derfor takker nei til tiltak. Tiltak fra barnevernet er basert på frivillighet, sier helsesykepleierne.

– Barnevernets standard er «godt nok» med utgangspunkt i barnets beste. «Godt nok» er ganske romslig. Det er barna i nedre skalaen av «godt nok» vi er mest bekymret for. Vi ønsker at noen foreldre skal se at frivillig veiledning for å følge opp disse kan forebygge omsorgsovertakelse.

Ved omsorgsovertakelser ser helsesykepleierne at det er noe av det vanskeligste foreldre opplever; å miste omsorgen for barna sine.

– Slike situasjoner er også tungt for oss helsesykepleiere, men vi må tenke på barnets beste selv om det berører og involverer så mange rundt.

DE SER DET ER ENKLEST å sende bekymringsmeldinger på konkrete ting som vold og rus.

– Vanskeligere er det i sakene hvor vi ikke helt klarer å sette fingeren på ting. Hvor foreldre som er glad i og har omsorg for barna sine, ikke klarer å mestre det hverdagen med barn rommer; mat, klær, sosialt liv og så videre, sier de.

Helsesykepleierne opplever samarbeidet med barnevernet som godt.

– Men vi kjenner på at det noen ganger er utfordrende med stadig nye barnevernsansatte, og skulle ønske at det var mer stabilt, spesielt med tanke på kontinuitet og oppfølging i familiene. Samtidig har vi forståelse for at det må være en tøff jobb å stå i hvis du er ung og nyutdannet, sier de.

– Men for meg er det alfa og omega å kunne ta en telefon til barnevernet for å drøfte en bekymring. Og kunne komme tilbake ved en vedvarende bekymring. Man må tenke på barnevernet som en ressurs og hjelpeinstans, avrunder Omland.