Ytringer - både en frihet og en mulighet

Men hva legger vi egentlig i uttrykket når vi nevner det i både tide og utide?

Jeg må tilstå at jeg også er blant de mange, mange som bruker våre sosiale medier som for eksempel både Facebook og tilfeldige internettsteder for å orientere meg i dagens kompliserte samfunn..., der man både henter inntrykk og avleverer inntrykk, og ikke minst lar oss få et inntrykk av at denne medieverden er et slags speilbilde av «den virkelige verden»!

Og helt uten videre; naturligvis er det faktisk et slags avtrykk eller speilbilde av den verdenen vi lever i, både av meninger, av inntrykk, av både fine og ufine måter å uttrykke våre daglige utfordringer på!

Tilhørighet og handelslekkasje

JEG TROR NOK at de fleste av oss som har noen år på nakken, og som husker hvordan meninger ble formidlet for ikke så veldig mange år siden, ser dette ganske tydelig.

Den gang, om vi følte behov for å «fortelle» noe til alle de som ikke var i umiddelbar fysisk nærhet til å høre budskapet, da vi gjerne satt ved kjøkkenbordet og skrev et notat med blyant som var ment som et kraftfullt leserinnlegg i lokalavisen, og som vi selv syntes inneholdt så utrolig mye klokskap, og som nesten, men bare nesten, ble allmennheten til del.

Og der vi (heldigvis) også husket regelen om å telle til ti før man slapp glosene ut..!

FOR Å VÆRE litt kjedelig; da vi før hadde skrevet et velmenende innlegg til leserspalten i lokalavisen, lest i gjennom det flere ganger og lagt det i konvolutten som var adressert til avisen, og som til slutt måtte få et frimerke påsatt.

Innen da hadde kanskje egen fornuft seiret, og både innlegg og konvolutt fikk sitt endeligt i ovnen i stedet for i avisspaltene...

I dag er vi som kjent velsignet med en frihet, en ytringsfrihet, som innbefatter en nesten grenseløs mulighet til blant annet å sette oss selv i forlegenhet, eller langt verre; å mobbe andre!

Det jeg skriver, mener, i det ene øyeblikket kan jeg med et enkelt tastetrykk spre for allverden i neste øyeblikk.

Akkurat sånn.

Og hvem av oss har vel ikke sett og erfart dette.

Og til og med kommentert og kritisert.

Spørsmålet er i videste forstand; har vårt samfunn en ubetinget nytte av en slik ytringsmulighet, eller ligger der også begrensende trekk i dette?

OG LA MEG være klinkende klar; jeg vet inderlig godt at jeg selv, John, er en av de som både mener, ytrer, formidler, bruker ord og kanskje også fornærmer noen med de ord som jeg skriver og deler med offentligheten.

Og det er jo dette som er det store, egentlige dilemmaet i vårt flotte demokrati.

Hvorfor stiller jeg i det hele tatt spørsmål om vårt felles behov for å ytre oss, samtidig som at jeg kanskje antyder at enkelte ytringer er «innenfor», og andre ikke...?

Unnskyld meg, unnskyld til de som føler at jeg virker begrensende, og også unnskyld til de som synes at jeg er litt for åpen om mangt...

Akkurat da slår det meg at vi faktisk er, og har, et mangfoldig samfunn med et helt utrolig behov for et mangfoldig uttrykk.

Og like sterkt slår det meg at det siste vi trenger angående disse ubegripelige mulighetene til å ytre oss, er kreftene som vil begrense, snevre inn, sensurere, bestemme og redigere det som skal ytres!

DER ER ALLIKEVEL særlig to ting som etter mitt skjønn kan være nyttig å tenke på når vi ytrer oss;

1: Kan det tenkes at vi blottlegger egen forvirring på en uheldig måte, og 2: kan det tenkes at vi i for stor grad uttrykker egen forakt for andres uttrykk i mangel på egen fornuft og/ eller argumenter!?

Mulighet til å ytre oss skal vi glede oss over, ubetinget! Men nettopp uttrykket «ubetinget» betyr ikke at vi skal ytre oss på en måte som setter oss selv i gapestokken eller at vi karaktiserer enkeltmennesker, medmennesker, som idioter... Eller gi oss selv retten til å ytre oss, samtidig med at vi vil begrense andres rett til det samme.

«YTRINGSFRIHET». Joda, jeg håper i det lengste at jeg fortsatt kan kaste noen av ytringene mine i ovnen, i stedet for å poste de på Facebook eller i lokalavisen.

Etter å ha lest gjennom de noen ganger ved kjøkkenbordet...

Ok.. jeg innrømmer at mitt «Utspill» denne helgen ikke er av det underholdende eller histore-inspirerte slag, men tenker at for egen del er det nødvendig å av og til løfte blikket litt.. Og håper naturligvis at du som leser er enig... Jeg kastet jo tross alt ikke dette notatet i ovnen, men valgte å dele.. ;)