Med gode priser på kraft, så er det jo faktisk god butikk å sette opp noen turbiner igjen. Og igjen haster det. For hvor lenge er støtteordningene fra staten der? Har konsesjonen gått ut – eller er det tut og kjør? Har kommunene fått større lokalt selvstyret vedrørende ja/nei til vindkraft – eller er det staten som fremdeles har styringen? Det haster – offisielt har vi noen klimamål å nå før 2030 – mens sannheten er: - hvor lenge klarer myndighetene i samarbeid med EU å holde prisen på strøm oppe på en lønnsomt nivå for vindkraften…

Leksa har vi hørt før. Alt haster. Forrige gang var det kampen om «de grønne sertifikatene». De var så ettertraktet at de kunne regnes som rene verdipapirer aleine. Hele prosessen var preget av dette. Hastverk. 36 av 40 høringsuttalelser var mot. Lokale organisasjoner og enkeltpersoner ble tilsynelatende tatt med i prosessen – men ble neglisjert og latterliggjort. Ornitologisk forening la frem en fyldig rapport. Kåre Rudjord fra «Aksjonsgruppa Ja til bevaring av Lista-landskapet» stod på krava. To ganger var noen av oss med på befaringer, og Hr. Kjellby lovet oss alle «Gull og Grønne Skoger». Det skulle bygges en flott vindmøllepark. Det skulle bli et attraktivt turområde. Lyd, blink, iskast og visuell forurensing ble latterliggjort som bagateller. Bagateller var det ikke for vår ordfører Ytterdal, som måtte personlig inn å overtale Solheim i Miljødepartementet. 2 av turbinene tatt ut av planen. Nå må vel folk bli fornøyd og grunneierne hadde fått sine ønsker oppfylt. En vindmøllepark med 31 vindmøller og veldig mange arbeidsplasser! Dagen etter at søknaden var godkjent var Hr. Kjellby med all sin positivitet borte. Salgsjobben var fullført. Nå var det andre som tok over det fysiske arbeidet og her var tankegangen litt annerledes enn forventet.

Hva fikk vi. Joda – 31 vindturbiner i et vindkraftanlegg. En Industri i heia. Det visste vi. Men vi visste ikke på forhånd at vindturbinene i løpet av søknadsprosessen var blitt høyere. Lengre rotorblad og således mye mer synlig og mer støy. Veitraseene måtte endres pga større konstruksjoner, og da blir veiskjæringene betydelig høyere. Disse skulle dekkes til med masse – men lite visste vi at massen skulle hentes fra myrområdene. Delvis for å dekke over selve skjæringen – men også for å skule all sprengstein som ble spredd rundt i anleggsområdet. Anlegget ble vel ferdig på ca 2,5 år – og da går det unna. Da har man ikke tid til å legge matter når fjell skal sprenges. Å ta masse fra myrområdene fremstår som mildt sagt komisk i et grønt skifte, når vi i dag vet hvilken verdi myrene har i forhold til binding av CO2. Pent ble det heller ikke – og tildekkingen er kun et tynt lag for å forskjønne inntrykket visuelt. Du må trå varsomt i heia nå. Selve infrastrukturen i Lista Vindkraftanlegg er et større inngrep i naturen, enn selve vindturbinene på lang sikt. De kommer aldri til å bli tilbakeført når anlegges driftsperiode er over. Nei det ble ikke som man hadde trudd. Heller ikke grunneierne er fornøyd. Veldig mange har snudd i sin optimisme rundt vindkraft på Lista. I dag hadde Lista Vindkraftanlegg aldri vært bygget.

Så hvorfor skal man da godkjenne flere vindturbiner i området når vi har de erfaringene vi har i dag og lokalt mange flere som er imot? En skal være en god salgsmann for å klare den jobben, og taktisk velger Fred Olsen denne gangen en positiv lokal mann, Kjell Rune Nakkestad. Anlegget skal ikke utvides. Det skal fortettes med 11 nye vindturbiner. Det vil si at det er ledige plasser på fjelltopper sør og mest nord for eksisterende turbiner. De blir cirka dobbelt så høye som de som er der i dag. Så om vi ser vindturbinene godt i dag, - så vil det bli enda mer synlig i morgen. Lydbildet fra de nye vindturbinene snakkes det også denne gangen lite om. Faktum er at større rotorblader skaper mer støy, hastigheten øker ytterst på hvert rotorblad. Dette betyr også stor slitasje og avskalling av fiber slik vi allerede ser på dagens vindturbiner. Fiber fritt spredt ut i naturen fra rotorblader, som en i dag ikke har funnet noen fornuftig resirkuleringsmetode for. De graves ned! En fortetting vil også si et større vindfang for trekkende fugl langs landskapet – et viktig moment i forrige runde. Nå blir det «fangstnettet» utvidet, fortettet og høyere. Absolutt ikke å anbefale. Men som sagt i Del 1 – det er aldri funnent død fugl i Lista Vindkraftanlegg som kan tilskrives vindturbiner. Det er litt underlig? Alle andre steder blir slike observasjoner registrert – men ikke her hvor tettheten av trekkfugl og stamfugler meget høy.

Igjen går utbygger til sine tidligere trofaste venner og selger seg inn der først. Da er det lettere å få med seg tvilerne. Siste turen går NEI-folket med som opplever dette som et ubehagelig press i ei lita bygd. «Vi» skal jo leve i denne bygda/kommunen både før og etter vindkrafta på Lista – men slike konfrontasjoner setter spor i folk som ikke er bra for lokalsamfunnet. Spor som stikker mye dypere enn skjæringer i fjellet, utgravde myrer, støy og visuell forurensing. Det blir rett å slett utrivelig å bu. Full åpenhet er eneste farbare vei. Demokratiske prosesser hvor alle blir hørt. Og et langsiktig perspektiv på hvorledes vi behandler vårt land og vår natur for våre etterkommere. Vil vi egentlig ha flere vindturbiner på Lista?