Som pensjonist tenker jeg noen ganger tilbake på ting som skjedde mens jeg var aktiv som lærer. Noen ting forundret og gledet meg mer enn andre.

De fleste årene jobbet jeg ved en skole i Mandal. Ledelsen ved skolen hadde bestemt at alle lærerne på småskoletrinnet skulle omskoleres. Rektor ville innføre en ny undervisningsmodell. Vi dro til Nylund skole i Stavanger. Og lærere ved denne skolen kom flere ganger til Mandal for å kurse oss.

Denne måten å undervise på brukes flere andre steder i verden. Elevene deles i grupper og utfører ulike arbeidsoppgaver ved en form for stasjonsundervisning. Hver økt varer fra tolv til femten minutter, avhengig av alderen på barna.

Lærerstasjonen er den viktigste stasjonen. Der får læreren tid til den enkelte elev og kan følge med på om barna har lært det de skal.

Lærerne på Nylund skole i Stavanger måtte dra utenlands for å få opplæring. Også der var det rektor ved skolen som var pådriver og støttespiller for å kunne gjennomføre en slik snuoperasjon.

Denne måten å jobbe på er svært krevende for den enkelte lærer. En kan ikke svare på meldinger eller hente ting mens en sitter og underviser en liten gruppe elever. Minuttene er dyrebare. Men når en ser resultatene hos elevgruppen, er det vel verdt alt arbeidet.

I stedet for tunge lesebøker brukte vi små lesehefter som var godt illustrerte med bilder. Disse heftene hadde mange ulike nivåer. Læreren kunne lett finne riktig nivå for den enkelte. Det skapte leselyst og leseglede.

Spesielt så vi en endring hos mange av guttene. De gjorde det svært bra med dette opplegget.

En dag mens jeg var lærer på andre trinn, fikk jeg en ny elev. Hun kom fra en annen by. Familien var innvandrere. De var ikke gode i norsk.

Eleven skåret så dårlig på prøvene da hun kom at mor gikk til rektor og ba om at dattera hennes måtte få spesialundervisning og ekstra ressurser. Jeg var uenig. Ba rektor om å vente litt. Kunne ikke se noe tegn på at der var noe galt med evnene til jenta.

Hadde selv snakket med læreren ved den skolen hun kom fra. Læreren der fortalte meg om en svært krevende klasse og at de hadde måttet bruke mye tid på konflikthåndtering. Med dette i bakhodet lot jeg bare den nye eleven få følge opplegget vårt med stasjonsundervisning og oppgaver som var tilpasset henne.

Den undervisningsmodellen vi brukte, krevde ikke bare mye av læreren. Den krevde like mye av foreldrene. Foreldrene kunne ikke norsk. Men mor tok seg tid til jenta si. Om hun ikke kunne hjelpe så mye, så satte hun seg ved siden av barnet og støttet og oppmuntret på den måten. Senere viste det seg at mor lærte selv norsk ved å sitte der hos jenta si og høre på henne.

Innsatsen til mor ga resultater. Da tiden for nasjonale prøver kom, hadde denne eleven gått forbi mange av de andre elevene i klassen. Nå var hun blant dem som skåret høyest. Og det skyldtes først og fremst en mor som selv jobbet og gikk på skole, men som allikevel prioriterte å sitte hos dattera si og bruke tid på hennes lekser.

Gang etter gang så jeg at barnas læring var helt avhengig av om foreldrene prioriterte lekser og skole.

Gang etter gang så jeg at barnas læring var helt avhengig av om foreldrene prioriterte lekser og skole.

De foreldrene som la bort mobiltelefonen og satte egne behov til side når lekser skulle gjøres, deres barn gjorde det bra på skolen og i arbeidslivet senere. Foreldre som tar seg tid er barnets viktigste ressurs.

Aud Karin Berntsen