Det forundrer meg at når noen skal kritisere Bibelen går de løs på de reglene Gud ga jødene da de vandret i ørkenen gjennom førti år. At de overlevde en så krevende vandring, forteller oss bare hvem vi har å gjøre med: En Hellig og Allmektig Gud.

Gud ønsket å beskytte sitt eget folk og ga dem regler å følge. For eksempel hvis noen fikk en så alvorlig sykdom som spedalskhet, så hadde de ikke sykehus, leger og medisiner med seg på denne ørkenvandringen.

Vi har selv opplevd en pandemi, da vi måtte bruke munnbind og holde avstand.

Av samme grunn, måtte israelittene også holde avstand og gi beskjed til andre mennesker ved å rope «uren» for å hindre at flere ble smittet.

I Johannes evangeliet 8. 5-11, blir Jesus konfrontert med en kvinne som er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd, eller utroskap.

Det var skriftlærde og fariseere som hadde grepet tak i henne. De seg mente å kjenne Bibelens skrifter ganske godt. Hun skulle «stenes», etter det som sto i 3.Mosebok 20.10.

Men Jesus snur anklagen mot anklagerne. Han hindrer dem ikke, men ber bare om at den som selv er uten synd, skal begynne å kaste stein. Og hva skjer. Disse mennene blir flaue og går sin vei. De eldste gikk først, sies det.

Når da Jesus til sist er alene med kvinnen og ser at alle har gått, sier Han: «Heller ikke Jeg fordømmer deg!»

Og Han føyer til noe viktig: «Gå bort og synd ikke mer!»

Skulle ønske at de som er opptatt av alle reglene Gud ga folket da de vandret i ørkenen i førti år, også ville se litt på hvordan Han i detalj foreskrev tabernaklet, som skulle være det stedet folket tilba og tjente Gud.

Tabernaklet ble reist i ørkenen etter nøyaktig beskrivelse fra Gud selv. Tabernaklet som i fugleperspektiv så ut som et kors. Det pekte fram mot Han som senere skulle bli korsfestet. Så når Gud så ned på folket sitt, da så Han ET KORS.

Så høyt er vi elsket, midt i vår synd og skam.

Jesus sa om seg selv at Han kom ikke for å oppheve loven. Men Han kom for å oppfylle loven. Han gjorde alt det vi ikke var i stand til. Og Han gjorde det for oss.

Så høyt er vi elsket, midt i vår synd og skam.

Aud Karin Berntsen