Det er ikke nok å si velkommen. Man må vise det også.

Noen har dessverre opplevd en far eller mor som slår sitt barn i kjærlighetens navn. Andre har heldigvis bare hørt om det, sett det på film eller lest bøker som beskriver hvordan det oppleves.

Det er ikke nok å si velkommen. Man må vise det også.

Torsdag kveld, da jeg leste i Lister24 på Facebook, opplevde jeg for ente gang, gjennom ord, å bli slått i magen (det var i magen smerten satte seg og fortsatt sitter), av prest og menighetsråd.

Etter mye om og men vil dere åpne kirken for allmennheten 26. august fra kl. 15. Men sier samtidig tydelig at ingen må kles seg i noe som viser at de feirer Pride den dagen. For i kirken skal vi møte Gud gjennom bønn, meditasjon og lystenning.

Som om Gud bryr seg om hva jeg har på meg. Og om noen skulle glemme å legge fra seg regnbueflagget før de går inn i kirken, ja hva gjør vel det?

Hvis der skulle dukke opp en transgutt i skjørt vil han da bli stoppet i døra?

Jeg har aldri blitt stoppet i døra og har heller aldri blitt nektet nattverd i Lyngdal kirke. Det som gjør at jeg ikke føler meg velkommen er at det ikke er bruk for meg om jeg ikke lever i sølibat.

Det er fint å bare være til stede i kirken. Kjenne felleskapet med Gud og menigheten gjennom sang, musikk, tekstlesing, bønn og nattverd. Men jeg er også kalt til tjeneste og når Lyngdal menighet ikke godtar hele meg og ikke har hatt bruk for meg blir det vanskelig å kjenne på fellesskapet i menigheten.

Hvem åpner dere egentlig kirkedøren for 26. august? Er det for de som ikke skal feire Pride?

Kirken er i alle fall ikke åpen for meg for jeg har tenkt å ta på meg min kones (hun er bortreist den dagen) regnbuefargede topp og mitt fine Amnesty-armbånd i regnbuefarger den dagen og da slipper jeg ikke inn i kirken min. For kirken er faktisk like mye min som prest og menighetsråd sin.

Lyngdal 29. juli 2023

Med vennlig hilsen

Sissel Sporaland