Det var 19 år etter krigen. Jeg møtte på sesjon for å melde at jeg ikke ville organiseres av militæret og ikke forsvare landet med våpen. For denne overbevisningen var jeg klar til å gå i fengsel. Men det viste seg at min mening var fullt lovlig. Bare 19 år etter krigen hadde politikerne sikret den demokratiske menneskerett det er å ikke delta i militærtjeneste. De innså at militært forsvar ikke er eneste løsning på et lands forsvar. Mine venner i den gang Sovjet, USA og Israel forsto ikke at det var mulig. De lurte på om jeg var landssviker. Jeg forklarte at jeg ville gjøre samfunnstjeneste. Nå har vi krig i Europa, Midtøsten og Afrika o.a., og jeg har jeg ikke endret standpunkt. Jeg lever i et land der det er fullt mulig å arbeide for et annet synspunkt enn det som militæret forutsetter. Etter et langt liv uten noensinne å ha gått i kongens klær, har jeg likevel fått kongens fortjenstmedalje for samfunnsnyttig tjeneste. Det er et imponerende raust uttrykk for samfunnet Norge.

Nå settes det militære forsvar igjen på dagsorden. I mange år var det frivillig, nå diskuteres obligatorisk deltakelse med samfunnstjeneste som alternativ både for menn og kvinner. Det settes av enorme beløp til militær opprustning. Norge legges åpent for andre nasjoner i Nato som en forutsetning for fred.

Det forutsettes at vi er enige i denne satsningen. Et par innlegg i Lister, ett fra heimevernsfolk og ett fra en høyremann, forutsetter alle at vi er enige. Men demokratiet som vi forsvarer, forutsetter full mulighet til å mene noe annet. Nettopp muligheten til å stå for ulike standpunkt kjennetegner det gode samfunn. Jeg kan godt forsvare mitt pasifistiske standpunkt som ikke er passivisme. Men det jeg skulle melde nå, er: Slipp andre synspunkt til!

Det er det som kjennetegner demokratiet. Det er virkelig på tide å diskutere, vurdere og finne alternativer til militær opprustning. Det som skjer nå, er farlig.

Det er virkelig på tide å diskutere, vurdere og finne alternativer til militær opprustning.

Militærforsvarere roper «Aldri mer 9. april» som begrunnelse for mer våpen. Etter krigen samlet folk seg om en bedre parole: «Aldri mer krig!»

Med vennlig hilsen

Alfred Vaagsvold