Odd Karsten Tveit – taler du sant?

MIFF Lister (Med Israel for Fred, red. anm.) hadde en fredelig markering utenfor Farsund kino i forbindelse med Odd Karsten Tveit sin boklansering onsdag 11. oktober. Tema var hans nye bok: Palestina, Israels ran, vårt svik

Odd Karsten Tveit tok seg tid til en prat med oss før han gikk inn til forestillingen, og det setter vi pris på. Når vi kom med kritiske bemerkninger, bedyret han at vi ikke måtte «skyte» ham - han var bare budbringeren. Kritikken blant anmeldere, inkludert NRKs Sverre Tom Radøy, peker mot en budbringer uten den nødvendige journalistiske objektiviteten. Han har dessuten av en eller annen grunn nektet å møte anmeldere til debatt om boka.

– Odd Karsten Tveit er en viktig stemme

Israel-venner med markering før bokbad

Odd Karsten Tveit sitt forfatterskap har blitt grundig gjennomgått av MIFF sentralt der det kan påvises usannheter, utelatelser, svært negativt språk og ensidighet mot Israel. (www.miff.no)

En usannhet er ikke alltid det som sies, men unnlatelsen av å si noe. Man kan ikke se på palestinaproblemet alene ut fra tidsperspektivet i OKT sin bok, som starter i nyere Israelsk tid, men vi må se mer på bakgrunnen til konflikten. Det er her jeg opplever at våre syn på konflikten skiller lag. De som er pro-Israel ser ofte de store linjene bakover, mens pro-palestinere ser på den politiske nå-situasjonen.

MIFF er en pro-Israelsk organisasjon med fokus på å kunne dokumentere hva som skjer i dagens Israel, samt historikk som ligger til grunn for opprettelsen av staten Israel. Jeg finner det underlig at dette helhetsbildet ikke blir en større del av den offentlige debatten.

Litt historikk: Storbritannia (SB) fikk etter 1. verdenskrig i oppdrag av verdenssamfunnet (vedtatt av Folkeforbundet som var rettslig bindende) å sørge for at jødene fikk sitt hjemland i Palestina. SB ble presset av den arabiske verden, gav vekk over 70 prosent av området og hindret etter hvert jødisk innvandring til resten av Palestina.

I 1948 la FN fram en tostatsløsning som jødene aksepterte, men araberne avslo og de arabiske landene rundt Israel gikk til angrep for å «kaste jødene på havet».

Det var omtrent like mange flyktninger i denne frigjøringskrigen fra de arabiske landene til Israel som palestinaarabere fra Israel. Jødene ble integrert i Israel, mens man kan lure på hvorfor ikke araberne ble integrert i de omliggende landene. Men de kunne ikke, noe som har ført til en låst situasjon.

Araberne har brukt FN, der de er i flertall, til å produsere ikke-bindende, anti-jødiske resolusjoner (ikke folkerett) i fleng. Hvor ofte hører vi ikke at Israel bryter folkeretten. Det settes andre standarder for Israel, noe som er antisemittisme. Israel er et demokrati med høy etisk standard og som setter menneskeliv høyt, noe palestinaaraberne utnytter blant annet for å oppnå fangeutveksling. Dagens situasjon kan fort bli et fryktelig drama. Golda Meir 1957: «Peace will come when the arabs love their children more than they hate the jews.»

Araberne samarbeidet tett med Tyskland før- og under 2. verdenskrig om hvordan de skulle bli kvitt jødene. Og de vestlige landene sviktet totalt med å ta et oppgjør med dette, noe som viser at antisemittisme ikke på noen måte er begrenset til arabiske land.

Maken til ensidighet!

Det sies at Russland, som er mestere på området, har vært skaperen av det falske narrativet om at det sterke Israel kjører over de svake palestinerne som har bodd i området i uminnelige tider. Det har aldri eksistert et land som heter Palestina, og det har heller aldri eksistert et folk som kalles palestinere. Det var keiser Hadrian som i år 135 endret navnet på Judea og Samaria til Palestina fordi romerne ville slette minnet om jødene fra historien. Dette falske palestinanarrativet ble båret fram av PLO på slutten av 60-tallet.

Resten av historien viser et Israel som ønsker fred, som er hardt presset av palestinaaraberne, og som stadig taper PR-krigen. Israel er ikke uten feil, men har gjentatte ganger gitt land mot fred for å kunne leve som jøder i eget land, men palestinaaraberne er ikke i stand til å godta en jødisk stat i sitt nabolag. Derfor var Osloavtalen et falsum, bare nok et steg for å drive jødene ut av Palestina.

Når vi ser dagens terror fra Hamas, der de massakrerer sivile med kaldt blod, forstår vi at Israel har måttet holde palestinaaraberne under streng overvåking. Israel har ikke råd til å tape en krig – da vil de bli utslettet. Dette er en problemstilling ikke så mange har sett – noen ser det nå.

Har Israel ranet? Nei, de har blitt ranet fra det opprinnelige mandatet og har gitt land i et desperat forsøk på fred i eget land og blitt beskyldt for okkupasjon i et forsøk på å beskytte landet.

Har vi sviktet? Helt klart – begge parter.

Gaute Grimsby,

styremedlem MIFF Lister