– Offisielt heter det vel Hovden, men alle her inne sier Hovda. Det gjør det lettere å skille mellom her og Hobden inne i Lyngdal, sier Mary-Ann Fjelldal. Vi sitter ute i hagen hennes på en av de fineste dagene så langt i sommer. Det er her, på Hovda, hvor Fjelldal og totalt seks andre fastboende holder til.
FORELDRENE TIL FJELLDAL kjøpte gård på Hovda i 1950. Da var det bare tre hus innerst i Hovdebukta, hvorav to var bebodd. Utover 1960- og 70-tallet vokste antall fastboende, spesielt på 70-tallet, informerer Fjelldal.
«Man er på historisk grunn her.»
– Det er et par ferieboliger her ute også, og det er endel lyngdalsfolk som har hytte her, faktisk, forteller Fjelldal. Hyttefeltet ble etablert på 1980-tallet og teller cirka 20 hytter.
Fjelldal er vokst opp her, og bodde på Hovda frem til videregående, da hun ble borte noen år. I 1996 kjøpte hun hus.
– Om sommeren er det liv!
– Hva slags folk er det som bor her?
– Jeg som er i femtiårene er nesten yngst, ler Fjelldal. Med unntak av en yngre mann er det stort sett eldre par som bor her.
– Hvorfor bor du på Hovda?
– Jeg tror dette er verdens fineste plass. Vi kan ikke ha det bedre enn her, sier Fjelldal, og legger til:
– Og sånn et dyreliv det er! Vi lever tett oppå harer, ekorn, fugler og sau. Du kan gå naken rundt her uten at noen bryr seg!
– Hva er det du liker best med å bo her?
– Det må bli friheten og stillheten. Det er også en enorm omsorg i naboene, de passer på uten å være nysgjerrige. Det er veldig trygt og godt.
«Vi var veldig selvstendige»
FJELLDAL FREMHEVER det gode naboskapet mellom Gitlevåg og Hovda som spesielt positivt.
– Gitlevåg og Hovda har alltid vært tett knyttet sammen. Vi har et grendehus her som pleide å være et skolehus, som er vårt felles prosjekt. Der har vi gått sammen om å arrangere julefest, sommerfest, vi har kjøpt inn partytelt til dette og samarbeider om dugnadsarbeid. Det ser jeg på som kjempeviktig for å beholde det gode naboskapet vi har hatt og enda har, påpeker Fjelldal.
Hovda tilhørte tidligere Spangereid kommune frem til 1964. Da mesteparten av Spangereid ble slått sammen med Sør-Audnedal og Vigmostad til en ny storkommune med navnet Lindesnes kommune, ble den vestre delen av Spangereid lagt til Lyngdal. Det medførte en del endringer for innbyggerne på Hovda:
– Det var ikke veldig stas å bytte skole i sjette/sjuende klasse, men det gikk bedre for oss som var litt yngre, minnes Fjelldal.
Den gang kom også M/S Farøy inn til Hovda med varer, og Fjelldal beskriver skipet som et viktig fremkomstmiddel. I dag har innbyggerne bil, og noen har båt; uansett er veien til både Lyngdal sentrum og Spangereid kort. Det blir ikke ensomt heller, forsikrer Fjelldal.
– Nei, vi har jo jobb i Lyngdal, og er blant folk hver dag. Det er kanskje derfor det er så godt å komme hjem. Når du har vært med mye folk hver dag er det helt skjønt å komme hjem til stillheten.
Et skår i gleden er at noen naboer har gått bort de siste årene.
– Det er et fryktelig savn her ute. Samtidig kan jeg se tilbake på utrolig mange morsomme opplevelser med dem. Det har vært utrolig gøy, men egner seg nok ikke på trykk.
ET STYKKE BORTENFOR treffer vi svigerinnen Brynhild Fjelldal på verandaen. Hun flyttet ut hit i 1978, og fra toppen av Hovda kan hun følge med på alt og alle som rører seg nede i bukta. På spørsmål fra undertegnede om fordelene ved å bo på Hovda, ser det til at nakenhet er en gjennomgående viktig faktor her inne:
– Jeg vurderte å flytte mot sentrum da jeg ble alene, men så begynte jeg å tenke. Det kunne jeg faktisk ikke tenkt meg, for det viktigste for meg er å kunne gå rundt i undertøyet uten at noen bryr seg, skrattler Brynhild Fjelldal, og fortsetter.
– Så er det den friheten, da. Når jeg kommer ut hit, senkes skuldrene. For fremtiden vet vi ikke om dette kommer til å bestå som annet enn ferieboliger, men vi nyter det, vi som bor her.
– Jeg er slik at jeg har behov for å trekke meg tilbake, og mine barn som har vokst opp her er også slik. Det går ikke an å snakke for andre, men jeg er en slik person som trenger å kjenne på den stillheten, sier Brynhild Fjelldal. De er begge enige om at det er helt nødvendig å bo i nærheten av vann og sjø, og at bukta således er perfekt.
– Det er fantastisk å høre gresshoppene, fuglesangen, vinden som rasler i bladene … Dessuten er det kort vei til Korshamn, Lindesnes, Lyngdal, og du kan ta sjøveien til Farsund om du vil det.
– Hva skal til for at dere noen gang flytter?
– Det må bli hvis vi får dårlig helse eller mister sertifikatet, for du må nesten ha bil. Vi lever her så lenge vi har helse og lar være å råkjøre, ler svigerinnene hjertelig.
PÅ ANDRE SIDEN av bukta bor Turid Egeland, som har bodd på Hovda hele sitt liv, med unntak av tre år i Lyngdal sentrum. Også hun liker at det er fredelig og nært til naturen.
– Det er en deilig plass. Dette er et fristed for mine barnebarn, og for så vidt oss voksne også. Her fisker, plasker og hyler både ung og gammel, ler Egeland. Hun minnes godt overgangen til skolen i Lyngdal som tenåring.
– Det var ikke helt lett som 13/14-åring, lyngdølene synes vel vi var litt rare. «Heieglåba» kalte de oss.
– Hvorfor det? Var dere fæle til å glåbe (glo/stirre, journ. anm)?
– Nei, jeg vet ikke helt hvorfor. Da syntes vi det var litt flaut å være fra heia, men nå er vi veldig stolte, smiler Egeland.