– Alle skal føle seg velkommen i Vekterens by!

Siden 1996 har Elin Salvesen ikledd seg kjole og frakk i ull, hatt, lykt, morgenstjerne og kurv med strikketøy og den danske salmebok. I vekterklær har hun vært Farsunds ansikt utad og en vandrende turistinformasjon.

– DET BEGYNTE I 1996 med en henvendelse fra Helene Bos Evanger og Per Kristian Danielsen om jeg kunne tenke meg å være vekter. Jeg sa ja nesten med en gang, forteller Elin Salvesen.

Med et brennende engasjement for byen og et hjerte for stedets historie, var valget enkelt.

– Jeg hadde vært med og fulgt vektere i Ribe i mange år. Vi bodde rett ved siden av der de begynte sin runde, og fikk se magien og sjarmen ved å kunne være med på noe sånn, sier Elin.

Vi har tatt et dypdykk i avisas bildearkiv. Her er noen bilder av vekter Elin Salvesen opp gjennom årene:

1 / 16

Arkivfoto

Vekteren hun trekker frem er Aage Grann, som gikk bort for noen år siden. Elin beskriver Grann som sin store læremester og forbilde.

– Han var egentlig den beste vekteren av oss alle! Det han gjorde i byen, gjorde noe med stedet. Byen var bare en kulisse uten ham. Han gav varme, humor og noen gode søte stikk - og gjorde det slik at folk lo og koste seg.

I BEGYNNELSEN VAR vekter Elins jobb bare i juli.

– Etter hvert kom et spørsmål om hvem som kunne være havnevakt og ta imot båtfolket. Jeg er jo rundt hele tiden, så jeg sa jeg kunne gjøre det også. Det er det ingen andre vektere som gjør, forteller Elin.

Med «ingen andre» viser hun til den ene andre vekteren som finnes i Norge, i Risør. Selv er hun den eneste kvinnelige vekteren i landet. Kvinnelige vektere blir ikke medlemmer av Det europeiske tårnblåser- og vekterlauget, men Elin ble æresmedlem av Det østerrikske kvinnelige vektergildet i stedet.

År etter år, morgen etter morgen, har Vekteren ønsket båtfolk god morgen på brygga. Tidligere hadde hun med avis og ferske rundstykker på runden. Ikke minst har hun bidratt med å fortelle turistene om byen og kommunen og vist dem vei til neste destinasjon.

I tillegg har hun alltid hatt et øye for sikkerhet på sjøen. Som den gangen hun var litt bekymret for ei lita jente som hadde stått opp før foreldrene, og var ute alene på dekk. Da Vekteren spurte pent om hun kunne vekke voksne som sov, gløttet jenta inn i kabinen til foreldrene og utbrøt:

«Mamma, mamma! Det er et troll på bryggå!»

– Det er vidunderlig, ler Elin.

DET HAR VÆRT mange gode historier. Og ingen er bedre til å fortelle dem enn damen bak drakta.

– Den første sommeren med Kaperspillet vandret jeg rundt i byen rundt midnatt etter at spillet var slutt. Jeg hadde med meg hekletøyet i korga. I starten visste jeg ikke helt hvor langt jeg turte å gå. Jeg er ikke helt som Else Kåss Furuseth, men jeg stilte meg likevel opp midt i krysset mellom Torvgata og Storgata, under gatelykta, og heklet. På det ene hjørnet stod en loal og en utenfra, hvorpå den ene spurte:

«Hva er det hun der gjør?» «Hun står og hekler», svarte den andre. «Hvorfor det?» «Fordi hun er vekter!»

– Good night, tenkte jeg, – det ligger et hav av muligheter i rollen!

Hun humrer mens hun forteller om en liten gutt som helt fjetret kom bort til en viking på et dansk vikingmuseum. Han holdt frem mobiltelefonen sin, mens han kikket vikingen inn i øynene og sa sakte:

«Dette er en mobiltelefon. MOBILTELEFON.»

Eller da hun gikk med vanlig tøy, men med vekterstaven med morgenstjerne på, gjennom flyplassen i Hamburg.

– Jeg følte meg ganske ukomfortabel da jeg gikk med morgenstjerna på skuldera gjennom terminalen! Vekterstaven måtte faktisk fraktes som farlig gods, humrer hun.

Gjennom årene har hun vært på mange vektertreff.

– Vektere er en tradisjon som er tatt opp igjen. Før i verden var det bare menn som var vektere, Vekteren skulle være en stor og bøs mann. Men kona til Vekteren kunne få være morgenvekter, hvis mannen sov, forteller Vekteren med innlevelse.

– I vekterlauget har det vært en pirkete regel om at det ikke er lov å spise is i uniformen. Det har jeg et ambivalent forhold til. På samme måte som dette med at bare menn kan være vektere. Begge deler er naudent i dag, sier hun med litt skarp tunge.

HUN BESKRIVER ROLLEN sin som «fryktelig moro». Hun setter pris på nysgjerrige tilskuere og et publikum som glemmer klokka.

– Det er noe eget med feedbacken mellom sal og scene. For dette er jo en scene. Jeg er fullt klar over at jeg er en aktør, slår hun fast.

– Jeg brenner for det jeg viser frem! Det er ingen plasser i verden jeg synes er finere enn her! Alle er vi vektere for våre steder og best der vi hører hjemme. Kanskje er vi eksotiske og en haug med raringer; vi risikerer jo egentlig ganske mye. Jeg er en del av et spesielt skuespill: Et vekterskap.

Elin er selv vokst opp midt i byen, i bygget Nordea holder til i i dag. Barndommen tilbragte hun derfor midt i byen. Hun kjenner slektstrær, gater og historier.

– Alt jeg gjør er å ta imot folk på en måte som jeg selv ville blitt tatt imot på. Jeg føler også at jeg har bittegrann trening i å kjenne folk. Jeg kalles for å være kommunens vertskap, og det tror jeg jeg kan si at jeg har trening i å være.

– Når det gjelder å formidle byens historie, er jeg god på å tolke folks øyne; om de oppriktig følger med. Jeg graver meg ikke ned i detaljer og går ikke åtte ledd bakover. Jeg kan skifte rolle fort, for å fenge folk. Så lenge jeg kjenner at det er en forståelse for det unike i vår by og at de skjønner stoltheten min over å være herfra, så er det det jeg legger vekt på.

TRADISJONENE STÅR også sterkt hos Vekteren. Antrekket er ufravikelig. Med seg bærer hun den danske salmebok. Og fra denne synger hun vektersalmen på sin ferd. Hun har også vekterrop som hoies og ropes i bygatene ved ulike klokkeslett.

Ikke minst innehar vekteren et stort nøkkelknippe, med nøkkel til hele byen; både kirka og Husan.

– Her har jeg fått en tillitt som er enestående! Det er jeg veldig glad for.

Vekteren forteller om hvordan hun viser gjester rundt i byen.

– Det er litt som når du har gjester hjemme; pass på at du viser det fineste du har. Det er det denne byen er for meg, alt sammen. Jeg blir ikke lei av å vise den frem hver dag, hele året. Jeg er himlande glad i å være i sentrum. Aller helst skulle jeg hatt mye mer tid til å gå i de andre sentraene i kommunen også.

UNDERTEGNEDE OG ELIN vandrer litt rundt i Farsund for å ta bilder til denne reportasjen. Målet er brygga. Veien dit blir lang. Hvorfor? Elins trente øyne fanger raskt opp turister i bybildet. Selv uten vekterdrakta på, strener hun strake veien mot turistene.

Først får hun forklare veien og gi gode råd til et fransk par. Deretter slår hun av en hyggelig prat med en tysk kvinne som nettopp har handlet is på Torvets.

– Jeg klarer ikke å la være, smiler hun.

– Men jeg føler at jeg går «uden klee»!, ler hun, der hun går rundt i sivil.

Elin vinker til alle som går forbi. En av grunnene til at hun lett kan peke ut turistene, er at hun kjenner de fleste i byen.

– Barnebarna mine pleier å si «Mormor, kjenner du hele Farsund?» Ja, svarer jeg. Og det er sabla fint. Jeg ville ikke vært det foruten!

– Folk jeg kjenner sier av og til «Er du ellers helt ok, Elin?» når de ser og hører meg gå syngende gjennom gatene. Men stakkars de - de kan jo ikke gå rundt og synge og rope hvor mye klokka er! tenker jeg da.

Igjen glemmer hun at hun ikke har vekterklærne på.

– Jeg prøver å skille mellom Vekteren og meg. Noen kjenner meg nesten ikke igjen uten klærne! Det er fint å føle på at kommunen tar seg godt av figuren. Jeg kunne ikke hatt det finere! Jeg har et godt team rundt meg der alle skjønner verdien av hverandre; som ordføreren, kommunedirektøren, havnesjefen, Thora Arnadottir i Visit Farsund, Pål Hals på Lista fyr og mange flere. Vi er et smidig apparat som alle er opptatt av å være gjestgivere. Der er Farsund kommune helt eminent!

Farsunds vekter, Elin Salvesen, blir å se i byen også denne sommeren.

ELIN TREKKER INN Kardemomme by i historien.

– De sier at Torbjørn Egner fikk ideen til Tobias i tårnet da han så vekteren i branntårnet på Varberget i Stavanger. En som tar hånd om alle. Det er ikke et eneste menneske på veien jeg ikke hilser på. Det er en del av kardemomme-prinsippet mitt: Man skal være grei og snill og for øvrig kan man gjøre som man vil. Selv om jeg sikkert er tante Sofie også av og til.

Elin kaster hodet bakover og ler sin hjertelige latter.

– Jeg håper jeg er med på å skape latter og en god følelse. Etter et møte med Vekteren håper jeg at folk har følt seg sett og velkommen. Man skal merke at man er velkommen i Vekterens by!

Når Elin skal være seg selv og legge bort alle plikter, går hun en tur på stranda.

– Jeg må ha en plass jeg kan gå rundt i t-skjorte og joggebukser. Å finne følelsen av å kunne være meg, forklarer hun.

– Jeg gjør også fryktelig mye håndarbeid. Det gir meg mye.

Hun presiserer at hun er seg selv, selv om hun har vekterdrakta på.

– Jeg må av og til passe på at Vekteren henger i skapet hjemme. Jeg kan ikke akkurat si figuren nesten blir tatt ut av skapet hver gang jeg skal være vekter. Det er jo en del av meg som er i rollen. Jeg er ikke en robot, men jeg kan få et ekstra gir som vertskap.

PÅ SKULDRA hviler morgenstjerna.

– Den er et kristussymbol, da Kristus ble kalt for morgenstjerne i Johannes åpenbaring. Det at noen bar kristussymbolet gjennom byen, skulle holde onde krefter ute - noe å stole på mens de sov. De tolv piggene er blant annet for de tolv apostlene, et hellig tall - og Vår Herre er på toppen.

Når sommersesongen nærmer seg slutten, kjenner Elin abstinensen komme.

– Det blir tomt når de daglige vekterrundene er over, når sommergjestene forlater oss. Men på de fineste sommerdagene kan det nok komme snikende et ønske om å kunne sette seg i skyggen hjemme med beina i kaldt vann.

– Jeg ser at alle går ut i ferie. Da løper jeg rundt i all denne ulla. Men heldigvis forsvinner sånne tanker ganske fort igjen, vi får jo titt regn og kaldere dager. Jeg går forresten alltid på skyggesiden av gatene, ellers hadde jeg dødd av hete, medgir hun.

Hele tiden balanserer hun frekkheten.

– Vekterens angrepsvåpen nummer én var å være byens frekkeste kjeft, før han enten måtte bruke nøklene eller ty til det farlige våpenet morgenstjerna. Det legger en frihet i rollen - som må forvaltes klokt. Jeg må passe meg så sabla for å bruke den. Fra gammelt av var Vekteren lavest på den sosiale rangstigen, bare bøddelen var ham. Vekteren visste hvor du hadde vært i natt. Og med bare kjeften skulle man skremme bort rufsete folk. Jeg tror jeg kan det meste, men jeg skal samtidig være vertskap. Jeg er klart nødt til å ha humor, men den kan sikkert være ramsalt for noen av og til.

– Hvordan er det å tenke tilbake på årene som har gått?

– Jeg føler ikke det har gått så mange år. Men jeg ser at jeg er så heldig som har fått være vekter i alle disse årene. Jeg kjenner jeg har det i hendene. Det hadde jeg fra dag en, siden jeg heklet under den lampa. Jeg kunne ikke tenke meg å gjøre noe annet. Å få til å være vekter gir en forferdelig tilfredsstillelse.

Hun ser ikke for seg noen umiddelbar etterfølger.

– Ingen kan ta over akkurat min måte å utøve posisjonen på, jeg er bare meg.

– Jeg tror det er sånne ting som bare tilfeldigvis skjer. For meg er dette viktig og har verdi.

– Jeg ser kolleger i Tyskland og Danmark som har vært vektere i over 30 år. De er vektere på gamlehjemmet til de dør. Morgenstjerna lå ikke på kista, men den kunne gjort det.

I tillegg til utallige vekterrunder og sommerdager som havnevert, har vekteren også tatt imot mange cruiseturister. Hun har også vist Kongen og Dronningen Farsund to ganger.

– Det var en opplevelse. De var interessante mennesker å ha med rundt, sier hun om de spesielle gjestene.

Hun trekker også frem æren av å ha gått fremst i barnetoget på Borhaug og folketoget i Farsund på 17. mai gjennom mange år.

– Det er en glede og en ære jeg ikke kan beskrive!

Vekter Elin Salvesen ledet an folketoget i Farsund 17. mai 2016.

NÅ SER HUN FREM til deilig sommerdager i sommer-Farsund.

– Så sant jeg kan gå og blir spurt om å gå, og så sant jeg er ved mine fulle fem under den svarte hatten, vil jeg fortsette som vekter. Folk er altfor forte med å tenke at man er avleggs. Det er en innstilling jeg ikke liker. Jeg liker ikke noen form for diskriminering. Jeg ser mange fordeler med å være et godt voksent menneske som har gått på kloden lenge. Jeg ser for meg mange år til i vekterrollen.

– Den dagen jeg ikke er vertskap mer, da forsvinner jeg.

Elin smiler.

– Det kan godt tenkes at jeg også blir vekter på gamlehjemmet!