«Jeg er Oscar»

Halvannet år gammel nektet Oscar Jackson Abrahamsen å gå med jenteklær. Oda, søsteren som er halvannet år eldre, kledde seg alltid som ei prinsesse. Det hendte at mamma Synnøve kledde dem begge opp i kjoler. Men Oscar ville helst gå i Spiderman-kostymet sitt, leke med biler og være med gutter.

– Jeg husker at Oscar fikk ei dukke til jul. Den ble bare kastet bort. Jeg hadde ikke hørt om det å bli født i feil kropp, så jeg koblet det ikke. En gang måtte jeg tvinge deg til å gå med kjole. Da skulle du være brudepike. Ellers har du fått lov til å være den du er, sier Synnøve og kikker bort på Oscar.

VENDINGEN KOM da familien så filmen om Emma Ellingsen, om å være født i feil kropp.

– Da gikk det opp et lys. Vi fikk alt til å stemme. Og da var rulla i gang, forteller mamma.

– Da vi så serien fikk vi vite at det Oscar tenkte på har en forklaring som er i verden allerede, forklarer Oda.

Oscar gikk da i sjette klasse.

– Jeg husker at jeg hadde tenkt på det en god stund. Men da fortalte jeg at jeg ville hete Oscar. Jeg husker det var godt å «komme ut» med det. Det ville vært verre å holde det inni seg, sier Oscar.

– Men da begynte også motgangen, legger han til.

OSCAR VOKSTE OPP i Konsmo. Han gikk først på Konsmo skole. Etter noen år uten å ha det helt bra på skolen, byttet han til Byremo skole.

– Da fikk jeg det bra fra dag én. Da jeg i sjette klasse valgte å være åpen, håndterte skolen det veldig bra. Lærerne forklarte det til min klasse og klassen under og over. De ønsket å forklare det til småskolen også, og selv om jeg sa at de ikke trengte, gjorde de det. Jeg synes det var bra, sier Oscar.

– Vi fikk høre etterpå at barna ikke tenkte på at navnet han frem til nå hadde hatt, Embla, var et jentenavn. Så de trodde Oscar var en gutt allerede før de fikk vite det. Barn er fordomsfrie, sier Synnøve.

Mamma forteller om episoder på buss og trikk i Oslo, der sjåførene har spurt «Skal han også ha billett?». Om alle fremmede som har tatt Oscar som gutt. Og om ansatte på skolen som har stilt spørsmål ved hvorvidt Oscar er jente.

– En gang var vi på besøk hos noen venner. Familien hadde en gutt i femte klasse, som spurte meg rett ut: «Er du sikker på at Embla er ei jente?». Går det an å være så naiv, har jeg tenkt i etterkant. At både skole og denne femteklassingen så det, men ikke jeg. Men jeg tror det har noe med at man ikke hadde kjennskap til det på den tiden, sier Synnøve.

I KJØLVANNET AV at Oscar stod frem med identiteten sin, skjedde det ting i det lille lokalsamfunnet.

I januar 2016 ble det en splittelse mellom bedehuset og kirka. Klassekameratene sluttet å være med Oscar. Nå ble han mer og mer ensom.

Oscar valgte å stå konfirmant i kirka. Da valgte de jevnaldrende å ikke gjøre det.

Det året stod Oscar alene konfirmant i kirka.

– Den eneste som støttet oss og som banet vei var prest Geir Ola Tveit. Han ble også motarbeidet for å stå ved sin mening. Det var nok tøft for ham også. Men vi er ham evig takknemlig. Presten ble invitert til konfirmasjonsselskapet, forteller Synnøve.

– Vi er også takknemlige for bygdefolket på Byremo som støttet opp om Oscar.

I ettertid er det sårt å tenke på ting som ble sagt og gjort.

– Mange mente at Oscar nok bare var en guttejente og snart ville forandre seg. Andre sa at de skulle be for oss. Det var ikke lett, sier Synnøve.

– Jeg tenker at mye av dette ikke var barna sin feil. Det er foreldre som gir videre sine holdninger. Noen tar valget å ikke følge det man er opplært til, mens andre fortsetter tradisjonen ved å holde fast ved det konservative fra generasjonen før dem, mener Oscar.

GEIR OLA TVEIT, nå prost i Lister og Mandal prosti, sier til Lister24 at det var selvsagt at Oscar skulle få være konfirmant i Grindheim kirke.

– Det var aldri noen som betvilte det. Det ble spesielt at han ble eneste konfirmant i menigheten det året. Jeg synes det hadde vært flott om det hadde vært et lokalt miljø i Grindheim på den tiden som Oscar kunne vært en del av, men de tok andre valg ved å konfirmere seg i andre menigheter, og det må man respektere, sier Tveit.

– Til vanlig holder faste kirkegjengere seg unna konfirmasjonsgudstjenester for å ikke ta plassen for familiene, men da Oscar stod alene konfirmant var det god oppslutning. Menigheten bidro til en fin dag for Oscar.

Tveit synes det er modig at Oscar forteller sin historie.

– Oscar er en trivelig kar. Det er kirkas oppgave å bekrefte alle mennesker i nådens rom. Gud elsker alle Han har skapt, og det er kirkas oppgave å synliggjøre det, sier prosten.

Han trekker frem hovedpoenget han sa til Oscar i talen på konfirmasjonsdagen:

– Alle mennesker er skapt i Guds bilde. Hvis vi vil finne ut av hvem Gud er kan man se litt av det i mangfoldet av alle oss mennesker. Alle bærer en bit av Gud i seg. Tar du hele menneskeheten, kommer du det nærmeste du kan av et bilde av Gud. Men selv ikke det kan romme Guds mangfold.

For Oscar har reisen vært lang.

HAN BLE HENVIST til Rikshospitalet for første gang da han var 13 år. Oscar ønsket å starte med hormonbehandling for å bli mer den han følte at han var. Etter to-tre turer til Riksen ba de ham vente med behandling til han ble eldre.

Da han fylte 16 år fikk han komme til Esben Esther Pirelli Benestad for første gang. Det ble et vendepunkt.

– Her ble jeg tatt på alvor, slår Oscar fast.

Hos Benestad fikk Oscar resept på testosteron-gel til å smøre på magen.

– Det var ganske bra, sier han beskjedent.

– Jeg fikk hår på magen, ansiktsformen endret seg og ble kraftigere og stemmen forandret seg.

Mamma og Oda husker også godt forandringen.

– Du var kjempestolt da du fikk hår på magen, minnes du det? smiler mamma.

Senere fikk han begynne med testosteron-sprøyter. Da kom også skjegget.

– Første møte med Benestad var som å komme til himmelen. Måten han behandlet Oscar med respekt, var helt unik. På Riksen trodde de også på at han er født i feil kropp, men gjorde ikke noe for ham. Benestad fortalte at han hadde lest hele journalen og ikke var i tvil. Måten det også gav Oscar et psykisk løft, var viktig. Her fikk han kjenne at han ble akseptert, trodd og respektert for den han er, forteller mamma.

– Alt snudde bare da. Jeg fikk det mye bedre, sier Oscar om møtet med Esben Esther Pirelli Benestad.

Med Benestad i ryggen, blomstret Oscar.

– Alt snudde bare da. Jeg fikk det mye bedre, sier Oscar.

Foreløpig har ikke Oscar tatt kjønnskorrigerende operasjon. Han er foreløpig tilfreds med å være fornøyd med utseendet fra hodet og ned til magen. Grunnen til at han ikke har tatt operasjon er at han er klar over de store konsekvensene en slik operasjon kan gi.

– Det er komplisert. Norge ligger et stykke bak for eksempel Sveits og USA i behandlingen operasjonsmessig. Der er de kommet så langt at for eksempel militære som dør på oppdrag har skrevet under på at de vil donere organene sine, også genitalier. Her i Norge får man mikropenis, og mister muligheten for seksuell nytelse. Det er også stor fare for komplikasjoner nedentil, forklarer Oscar.

ETTER Å HA KOMMET så langt begynte han på neste prosess: Hvilket pronomen?

– Jeg ønsker ikke å bruke betegnelser som «født i feil kropp» eller «transseksuell» om meg selv. Jeg føler ikke at noen av de passer meg. Jeg føler meg som en mann og blir sett på som en mann. Hvis noen spør, er jeg mann, sier Oscar.

Oda fortsetter:

– Det er fort gjort å bli stemplet som den homofile i klassen. Men hvorfor kan ikke han bare være Hans eller Pål? Hvorfor kan ikke en lesbisk jente bare være Lise eller Kari? Uten å få et stempel på seg?

– Homo blir ofte brukt som et skjellsord. Slik er også «født i feil kropp» og «trans» skjellsord for meg. Jeg vil ikke bli stemplet slik, sier Oscar, og understreker:

– Jeg er ikke født i feil kropp eller trans. Jeg er Oscar.

Han sier det med ettertrykk.

FOR TO ÅR SIDEN flyttet familien fra Sveindal til Borhaug. Oda og Oscar har flyttet ut fra mamma, og bor begge for seg selv i Farsund.

– Da vi flyttet fra de indre bygder og ut her, merket vi stor forskjell - til det bedre, sier mamma.

– Her er det ingen som kjenner meg. De tar meg som jeg er og jeg håper å bli akseptert.

– Eller det vil si; jeg introduserer meg som Oscar. Ikke noe mer, sier han.

På jobb har han også introdusert seg som Oscar. Og bare det.

– I min tidligere jobb hadde jeg ansvar som teamleder for et lag på sju-åtte personer. Deriblant tre konservative personer som hadde en del like meninger og fordommer, som gjorde at jeg tok til ordet foran hele laget: «Jeg bryr meg ikke hva dere er for eller imot, så lenge dere lar fordommene ligge igjen hjemme på dørstokken. Når vi er på jobb skal man vise respekt for alle sammen. Vi er ett team.», sier Oscar.

– Jeg tror de unge må lære opp eldre generasjoner. Mange synes det er grusomt at barn i barnehagen skal lære om dette, som om de tror at det er smittsomt og skader barna. Det er ikke det som er lærdommen. Barna må lære å godta hverandre, være sammen, ikke mobbe og respektere hverandre. Så enkelt og greit, sier Synnøve.

DE TRE TROR AT BYENE har kommet lenger på aksept. De tror det må forbedring til på bygda, ved at yngre generasjoner tar bevisste valg for en ny retning.

– Det er litt småkleint å ha Pride på små steder. Det høres litt rart ut. Men 17. mai er en feiring for alle. Deltakelse på Pride blir litt mer markert - et standpunkt. Men man må huske på alle man er med for å støtte andre. Alle andre enn homofile kan være med å heie for nøytralisere og normalisere. Og Pride feirer heterofile også. Pride feirer mangfold og kjærlighet, slår Oda fast.

– Budskapet må være at alle er velkommen til Pride uansett. Når toget skal gå i Lyngdal i august håper vi at alle kan legge bort stigma og gå for kjærlighet. Kjærlighet for deg selv og den du er. Og som stolt venn, foreldre, søster eller bror - uansett hvem du er og hvem du elsker.

SYNNØVE FORTELLER AT hun føler at hun har oppdratt tvillinger. Det er halvannet år mellom Oda og Oscar. Oppveksten har vært helt lik.

– Vi har vokst opp omringet av fettere. Og har en eldre bror. Mens jeg skulle ha rosa kjole og rosa kake, ville Oscar ha kort hår og gutteklær. Når vi lekte familie, ville Oscar alltid være gutt og hete David. Han har alltid vært helt motsatt av meg. Vi er oppvokst helt likt og ikke vært påvirket av noe. Vi er vår egen vilje, tanker og ønsker, sier Oda.

Hjemme hos mamma har Oscar alltid opplevd støtte og aksept.

– Det har absolutt vært lettere at mamma alltid har støttet meg. Hun har tatt meg som den jeg er, medgir Oscar.

Synnøve forteller at hun selvsagt har gått mange runder med spørsmål til Oscar: «Er du sikker på at det er dette du vil?»

– Jeg har kjent litt på sorgen over at jenta jeg fødte, forsvant mer og mer, sier Synnøve, og feller en tåre.

– Men Oscar viste meg hvem han var allerede da han var halvannet år gammel. Og det gikk aldri over. Han har bare vært gutt hele tiden, jeg skjønte det bare ikke med det første. Du har aldri forandret deg. For meg har Oscar alltid vært den samme.

Synnøve kikker på sønnen.

– Det eneste minuset for din del er at du fikk en ungdom med to puberteter, ler Oscar til mamma.

Helt siden Oscar var liten har han ønsket å kjøre maskiner. Nå er han lærling i anleggsfaget og skal senere være lærling som maskinfører.

– JEG VAR GANSKE LITEN da jeg bestemte meg for å bli lastebilsjåfør. Jeg så opp til en som kjørte lastebil og røykte tobakk. Slik ville jeg bli, humrer Oscar.

Oscar har blitt voksen. Ifølge ham selv har han blitt trygg i seg selv og overvunnet skammen andre har pålagt ham.

Likevel surrer det i bakhodet at hver tredje transperson tar livet sitt. Statistikken er dyster.

Oscar håper at han kan bidra til økt toleranse og respekt ved å fortelle sin historie.

– I fremtiden håper jeg vi ser større toleranse. At folk ikke har et behov for å måtte komme ut av skapet. Fordi man ikke trenger å komme ut, da man allerede er seg selv. Jeg håper at dette ikke er et stort tema. At hvis man er homofil eller født i feil kropp, er det bare normalt, at man bare er Pål - eller Oscar.

Oscar håper at han kan bidra til økt toleranse og respekt ved å fortelle sin historie.