– Jeg har alltid vært et ekstremt julemenneske, og jeg er glad i alt som hører julen til. Det være seg engler, nisser, juletrær og julebudskapet. Kanskje aller mest glad er jeg i julelysene i mørketiden. Jeg liker den mørke årstiden godt og har egentlig ikke noe behov for at solen skal snu, sier Einar Foss Kvavik og smiler.

Mens de fleste snakker om desember som julemåneden og 23. desember som lille julaften, er november den lille julemåneden for Kvavik. For ham er det ikke fire søndager i advent, men åtte.

– Foreldrene mine var normale jule-mennesker, så jeg tror jeg har arvet dette fra mormor. Hun het Gudrun og drev kafe der Renés salong er nå. De fleste kjente henne bare som Mor i Alleen. Jeg husker jeg var hjemme hos henne for å pynte til jul, og jeg husker all den gamle julepynten og alle nissene som hun tok fram år etter år og fortalte historier om.

Foreldrene mine var normale jule-mennesker, så jeg tror jeg har arvet dette fra mormor.

Mormoren hadde noen nissebarn i en slede, laget av piperensere. Så veldig estetisk fine var det ikke, mener han når han tenker tilbake. Men han syntes det da han var liten, og hun fortalte historier om dem.

– Hun døde for flere år siden, og jeg var veldig glad i henne. Hun er på mange måter forbildet mitt. Jeg må også nevne Ola Naglestad, som fortsatt lever. Han ser alltid muligheter og er er ja-menneske, og han er også et av mine forbilder.

Einar Foss Kvavik har alltid vært opptatt av det estetiske, helt fra han var liten.

– Vi hadde en julekirke hjemme med lys i, og jeg husker at jeg pyntet rundt dem, og tegnet himmel med stjerner, som jeg hang opp i bakgrunnen.

«Nissene på Stølen» er oppfølgingen av fjorårets kalender «Nissene på Jurtoppen». Det spilles 24. episoder fra 1. til 24. desember. Her er noen av dem som medvirker: Miriam Løland (11), Alida Rom (11), Othelie Melkevik (9), Einar Foss Kvavik, Ingeborg Louise Seland (8), Asle Foss, Andreas Ougland og Ludvig Rom (6). Foto: Signe Marie Rølland
Einar Foss Kvavik liker nissekalenderne på NRK best. Her under innspillingen av fjorårets lokale kalender «Jul på Jurtoppen». Foto: Bjørn Hoel

INTERVJUET FINNER STED på kontoret hans i Sparebanken Sør. Akkurat der er det lite som minner om jul, og ute regner det og er surt og kaldt. Julestemningen kan likevel skapes, mener Kvavik. Setter han på «White Christmas» er det bare å lukke øynene og så ser han at det snør. Hvert år tar han og flere andre amatørskuespillere publikum med til Betlehem, på Presteneset i Lyngdal.

– For meg er dette sannheten og grunnen til at vi feirer jul. For andre er dette et eventyr og en måte å komme i julestemning på. Folk har ulik opplevelse av det, men når vi har gjort dette i 16 år, selger 1600 billetter og må sette opp flere ekstraforestillinger har vi likevel truffet, sier han.

For meg er dette sannheten og grunnen til at vi feirer jul.

Ideen ble til 2. juledag i 2006 da han gikk en tur alene på Presteneset i mørket.

– Jeg hadde lenge bidratt aktivt i frivillig arbeid, men da var jeg nedtrykt, sliten og trøtt, og jeg felte også noen tårer da jeg var ute og gikk. Da jeg gikk der alene, fikk jeg en rar og varm følelse mens tårene trillet. Dagen etter kjøpte jeg 100 fakler som jeg satte i garasjen og slik var første steget tatt, sier han.

Pottemaker Jakob, spilt av Einar Foss Kvavik, bidro til å formidle julens egentlige budskap. Her er han sammen med Mona Skjørli som spiller hans kone. Foto: Karoline Johannessen Litland
Einar Foss Kvavik (t.v) og Henning Persson i aksjon som henholdsvis pottemakeren Jakob og og bror Johannes.   Foto: Johan Unhammer, VTB Media

DET VAR MYE skepsis, men «Veien til Betlehem» så likevel dagens lys i 2007, forteller Kvavik videre. Både kona Lena (51) og alle de fire barna deres har bidratt på ulik måte. I år står hun kiosken, og de to yngste barna er også med på forestillingen. Det betyr mye for ham at de har gjort det sammen som familie, sammen med flere andre frivillige.

– Når jeg ser tilbake på de første årene, ser jeg at det var enkelt laget, og jeg blir ikke veldig imponert. Men da visste vi og publikum heller ikke om noe annet, og så har det utviklet seg år etter år. De 7–8 siste årene vil jeg si vi har nådd et nivå som er bra, og vi har spilt ute både i pøsregn, snø og på kalde og stjerneklare kvelder, sier han.

Blant publikum er de fastboende, tilreisende, voksne og barn som sitter som tente lys. I stallen er det både hyrder og vismenn sammen med Josef, Maria og Jesusbarnet.

– Hyrdene var lavest på rangstigen og hadde enormt tøft. Det var bare såvidt de tjente til livets opphold. Sammen med dem i stallen står også noen av de mest velstående på den tiden, de tre vise menn, sier Kvavik.

Ideen til «Veien til Betlehem» begynte med en tur på Presteneset 2. juledag 2006. Foto: Olav Hoel

NÅR DET ER plass til de to ytterlighetene i stallen, er det også plass til alle oss i mellom dem, mener han.

– Det var også hyrdene på marken som først fikk beskjed fra engelen om at Jesus var født. Det kunne vært kongene som fikk budskapet først. Det bestemte jo Gud.

Selv er det hyrdene han identifiserer seg med. Einar betyr ensom vandrer, og det beskriver på mange måter hvordan han er.

– Det handler om hvordan jeg ser på meg selv innimellom. Det synes nok ikke utenpå, men jeg har mange ganger dårlig selvfølelse. Jeg er optimistisk og blid, men også melankolsk og sårbar. På mange måter er jeg både pepper og salt. Men når gjeterne fikk budskapet først, er jeg også elsket som den jeg er.

Når gjeterne fikk budskapet først, er jeg også elsket som den jeg er.

– Har du en julesang du er spesielt glad i?

– Å ja, det er spesielt en. Jeg blir ikke så lett imponert av nye julesanger for jeg synes mange av de gamle er så fine. Men denne synger vi i stallen under «Veien til Betlehem», og det er «Lys i mørket» av Oslo Gospel Choir. Har du hørt den? sier han og stemmer i «Lys i mørket. Tent er håpets flamme, denne natt så mørk og kald».

Mange ser på julekalendere i desember. - Det er ekstra stas å lage en lokal julekalender, sier Einar Foss Kvavik, som er en av initiativtakerne Foto: Signe Marie Rølland

HÅPETS FLAMME ønsker han også å tenne gjennom den lokale julekalenderen «Nissene på Stølen». Overskuddet fra Nisselotteriet går til Røde Kors sin hjelpeaksjon «Lyngdøler hjelper lyngdøler», og i fjor fikk de inn 350.000 kroner gjennom «Jul på Jurtoppen».

– Jeg er jo først og fremst er menighetsmann, og det er jo slik at man alltid opplever at folk har meninger om det man gjør når man bor på et lite sted. Noen reagerer på at jeg gjør begge deler. Jeg mener imidlertid at julekalenderen er viktig for det sosiale felleskapet i Lyngdal. Vi lager noe gøy med lokale talenter hver dag fr 1. til 24. desember og samtidig samler vi inn penger til godt formål, sier han.

Ideen er det Asle Foss som står bak, og Einar Foss Kvavik tente raskt på den da han ble spurt om å være med, sammen med Andreas Ougland bak kamera. Med andre ildsjeler, deriblant flere lokale barn og julegjester skal de få seerne i julestemning.

– Jeg har en ide til en ny julekalender også, sier Kvavik hemmelighetsfullt.

Han er en langdistanseløper og blir ikke lei av julen selv om det selges kakemenn i september eller vi begynner innspillingen i oktober.

– Men jeg har forståelse for at enkelte mener at julen starter fot tidlig, sier han.

Einar Kvavik har ikke et juletre hjemme, men fire. Han er over gjennomsnittet glad i julen. Foto: Signe Marie Rølland
November er den lille julemåneden for Einar Foss Kvavik. For ham er det ikke fire søndager i advent, men åtte. Foto: Signe Marie Rølland

AV JULEKALENDRENE som er blitt vist på NRK, er det først og fremst nissekalenderne han liker best, som «Jul i Blåfjell» og «Jul på Månetoppen».

– Sammen med familien har jeg laget en ny juletradisjon. Hver lille julaften går vi ut i skogen, langt fra stress og mas. Vi brenner bål, griller pølser, har høytlesning, rebusløp og en liten gaveutdeling.

Etter at han ble bestefar har han også tatt rollen som en nissebestefar som ligger og sover i skogen.

– Så kommer barnebarna dit og vekker meg. Vi har pyntet et av juletrærne med julekuler og lys, og skaper en egen drømmeverden sammen noen timer.

Familien består foruten ham og kona Lena av barna Markus (28), Camilla (26), Daniel (23) og Maria (18). Lena og Einar Foss Kvavik har også to barnebarn, og det tredje barnebarnet er på vei. Hjemme hos familien har de ikke et juletre, men fire. Og de baker til jul, men de baker de julekakene de har lyst til å bake, og det blir ikke nødvendigvis sju slag.

– Vi er opptatt av å ha en ro rundt julaften. Vi går i kirken, spiser julemiddag sammen og tar gaveåpningen i ro og mak. Vi åpner en og en gave og ser på dem underveis. Det byr meg imot å gi mange og dyre gaver og toppe alt på en kveld. Jeg ønsker meg helst opplevelser og har et nøkternt forhold til julegaver, sier han.

Veien til Betlehem fremføres på Prestneset i Lyngdal for tiende år på rad. Spillet gir trolig samtlige en påminnelse om hva julen egentlig dreier seg om. Foto: Karoline Johannessen Litland
– Vi er opptatt av å ha en ro rundt julaften, sier Einar Foss Kvavik. Foto: Signe Marie Rølland

Nyttår er han mindre glad i, og han har aldri noe behov for å feire overgangen til et nytt år.

– Det er noe melankolsk over at julen er over. Jeg har egentlig ikke noe behov for en ny begynnelse og blanke ark.

Han har sagt at jeg har planer om å holde på med «Veien til Betlehem» til han fyller 60 år.

– For meg er det som å ha en kjøpmannsdisk i hodet. Etter å ha gjort det samme mange år, vet jeg hvilken skuff jeg skal åpne når og når jeg kan lukke den igjen. Det er et veldrevet prosjekt, og jeg håper andre vil ta over på sikt.

For meg er det som å ha en kjøpmannsdisk i hodet.

– Hvilke juleønsker har du for verden?

– Jeg ønsker meg selvsagt fred, både i Ukraina og alle andre steder. Ellers ønsker jeg meg også et raust og godt samfunn der alle føler seg sett og respektert, avslutter Einar Foss Kvavik.

– Jeg ønsker meg selvsagt fred, både i Ukraina og alle andre steder. Ellers ønsker jeg meg også et raust og godt samfunn der alle føler seg sett og respektert, avslutter Einar Foss Kvavik. Foto: Signe Marie Rølland