Den første jul i et fremmed land...

Det sier Natalia Nititina, før hun like etter legger til:

– Men vi har blitt kjent med mange hyggelige mennesker her på mottaket, så vi håper på en koselig jul her.

– Alle som er blitt kjent med hverandre her er blitt som en stor familie, slår Halyna Vyborna fast.

Utenfor flyktningmottaket på Lista flyplass er det ti grader, regn og vind. Været er noenlunde likt der de helst ville vært: Hjemme i Ukraina.

Da de pakket ned julepynten i januar, visste familiene lite om at neste jul skulle bli i et fremmed land.

Halyna bor på mottaket sammen med mann og sønn og datteren Dariia Dydnyk.

Alina Haievska har flyktet fra Ukraina alene.

Og Natalia bor i mottaket på Lista sammen med mannen Oleksii og sønnene Roman på seks år og Volodymyr på ni år.

– Volodymyr, som presidenten, smiler de når de forteller hva ni-åringen heter.

PÅ SPØRSMÅL OM HVORDAN julefeiringen pleide å være i Ukraina, lyser alle opp. De forteller med hjertens lyst:

– I Ukraina er jul først og fremst en familiefest, sier Halyna.

For omkring fem år siden skrev den daværende presidenten under en ny lov. Før den tid ble jul feiret den 7. januar etter den julianske kalender. Etter presidentens idè gikk nå den ukrainsk ortodokse kirka, protestantiske kirka og den katolske kirka med på å feire jul etter ny kalender, den 25. desember.

– Så nå feirer vi jul samtidig som resten av Europa. Men mange ukrainere velger å fire begge to; både 25. desember og 7. januar. Da får vi mer fest, noe vi er veldig glade for, smiler Halyna.

Foran julehøytiden ble ukrainske hjem pyntet til jul.

– I begynnelsen av desember pynter vi husene til jul, med juletre og julepynt. Barna venter veldig på skoleferie. Og pynten gir en god julestemning, forteller Natalia når hun tenker tilbake på jul i Ukraina.

Familiene husker tilbake til julen i fjor.

Familien Dudnyk pleier å gå til sentrum i hjembyen. Her pleide det å være en møteplass rundt et kjempestort juletre, hvor de traff venner og kunne samles for å ha det gøy; drikke kaffe og kakao og gjøre mange gøye ting for barna.

ALLEREDE NOEN DAGER FØR JUL, skjer noe viktig i ukrainernes opptakt til høytiden.

– Vi begynner å feire 19. desember. Da kommer Mukolai. Hvis barnet har vært snilt, får barnet en liten gave under puta.

De forklarer at Mukolai er en skikkelse som likner på julenissen. Mukolai var en mann som hjalp barn. I ettertid har han blitt kalt hellige Mukolai. Denne juleskikkelsen har blå, lang kjole og langt skjegg.

– Barna venter veldig på denne dagen. Mukolai kommer på natten, og ingen får se ham. Det spesielle med tradisjonen er at barna våkner på morgenen og finner gaven under puta. Da vet de at alle har vært snille.

Familien Nikitin forteller at de pleier å gå i kirka til jul. I tillegg samles de ute og synger julesanger.

1. juledag er det vanlig at folk går til kirken eller menigheten de tilhører.

– Da hilser man med «Jesus ble født!», og får svaret «Priset være han!», forklarer Natalia.

SÆRLIG TREKKER DE FREM MATEN når det er snakk om jul.

– Man kjøper alltid inn masse mat. I løpet av juledagene har man mye besøk, så da trenger man masse mat, sier Halyna, og utdyper:

– For det første lager vi en tradisjonsrik grøt, som heter Kutia. Denne er det vanlig å spise på julekvelden. Det er en spesiell type grøt med honning og en spesiell saft. I grøten kan det for eksempel være forskjellig tørket frukt.

Men grøten er ikke hovedmaten i jula.

– Til selve julefeiringen lager vi tolv forskjellige retter, som symboliserer de tolv disiplene. Ikke alle følger akkurat disse tradisjonene, men alle ukrainere lager mye godt mat til jul.

Halyna nevner også en spesiell type salat, som etter beskrivelsen hennes kan minne om aspik, men med rødbeter, sild og poteter. Kylling og and blir også mye brukt i julematen.

Natalia forklarer at det også bakes før jul, og det lages både godteri og tørket frukt til barna.

– Barna er alltid veldig spente når de legger seg på julekvelden. På morgenen 1. juledag våknet barna og går for å se hva som ligger under juletreet. Barna får gaver og familien koser seg sammen rundt felles måltid, sier Natalia.

– Dette er en familiedag. Da er det en varm atmosfære og ingen krangling. Familie feirer sammen med oss; både søsken, oldemor, oldefar, bestemor og bestefar - alle samles.

Neste dag deles maten.

– Alle pleier å lage masse mat. Vi deler med naboen og naboen kommer til deg med mat. Når vi treffer familie og faddere deler vi også mat.

De forteller at barnas fadder fra dåpen gir gaver til barna. Mens noen gir gaver til jul, er det noen som gir gavene til nyttår.

– HVA ØNSKER DU DEG TIL JUL? spør vi ni år gamle Volodymyr.

– Jeg ønsker meg sykkel til jul. En stor BMX, triksesykkel, svarer han.

Broren på seks har sovnet i mammas fang.

Etter hvert gløtter han på øynene, og kikker trett opp på mamma. Han hvisker «Når skal vi gå hjem?», før han sovner igjen.

BÅDE FAMILIEN NIKITIN og Dudnyk har flyktet fra hjemmene sine i Mariupol. Havnebyen Mariupol var en av byene som ble hardest rammet i krigens tidligste forløp. I en måned var familiene innesperret i den utbombede og beleirede byen.

– I hele måneden byen var okkupert hadde vi ikke verken vann, gass, strøm eller brød. Folk måtte lage mat ute på gatene. Omsider ble det åpnet en såkalt «grønn korridor». Den humanitære korridoren, som skulle være trygg, var ikke det likevel. Det var stor fare for å bli drept i forsøket på å forlate Mariupol, sier Halyna.

– Det er et veldig stort ansvar å ta et slikt valg, særlig når man har barn. Det var veldig vanskelig å ta avgjørelsen og risikoen ved å dra, men vi kunne ikke være der lenger.

I nærheten av familien var alle biler ødelagt og brent.

– Vi var lykkelige fordi vi hadde både bil og bensin. Noen måtte dra fra byen uten vindu i bilen, til og med uten frontvindu. Det var veldig kaldt og folk måtte bruke masse dyner og puter fordi bilen ikke hadde vindu, men de måtte kjøre likevel. Noen måtte spasere ut. På vei ut så man blant annet mange barnvogner folk måtte forlate på veien.

Halyna tar en pust, og fortsetter:

– Det er veldig vanskelig å snakke om. Men nå er vi glade for at vi er her og har det bra. Bildene vi har derfra er veldig vonde, men vi har håp for fremtiden.

Familien brukte 1,5 måned på flukten. Først visste de ikke hvor de skulle dra. Det eneste de visste var at magefølelsen sa at de måtte komme seg å langt bort fra krigen som mulig. De søkte opp hvor det kunne vært en trygg plass, og fant frem til Norge. De ønsket et sted hvor de kunne fortsette livet; med sport, skole og et vanlig liv. I dag føler de at valget var riktig.

FAMILIEN NIKITIN BRUKTE ELLEVE dager på reisen fra Mariupol til Norge.

– Det var veldig vanskelig. Å komme seg ut av byen bød på masse problemer og mye bekymring. Nå er 80 prosent av bygningene i Mariupol ødelagt. Alt er svart, brent og ødelagt. Folk er redde. Det er vanskelig å forstå at noen fortsetter å bo der. For vår del kunne vi ikke la barna bli der lenger. Det er umulig å se på hjembyen vår nå og føle seg bra, sier Natalia.

– Så snart vi hadde kommet over grensen og inn i Europa ble alt mye lettere. På vei til Norge møtte vi mange snille og fine folk. Og da vi kom hit var vi lykkelige. Vi visste ikke at det fantes så mange snille og hjelpsomme folk. Jeg er så takknemlig for folkene som jobber på mottaket. De er snille med oss og gir oss gode smil. Jeg synes nordmenn er snille og gjestfrie folk.

Alina Haievska har flyktet fra Kharkiv. Hun jobbet som journalist helt fram til hun måtte forlate landet på grunn av krigen.

– For meg har krigen vart mye lenger. Jeg har skrevet om konflikten i åtte år. Da krigen brøt ut 24. februar var jeg likevel ikke forberedt. Jeg måtte raskt forlate byen og landet. Det var masse eksplosjoner og jeg følte meg ikke trygg, sier Alina.

NÅ SER VENNENE frem til å feire jul i et fremmed land.

– Det er veldig deilig å være her. Vi har en god følelse av trygghet her, sier Natalia.

– Vi får svar på alle spørsmål og behov og får hjelp til alt mulig. Vi er så takknemlige, sier Halyna.

– Det er veldig koselig å være her. En dag skal vi reise herfra, men akkurat nå er jeg glad jeg er her, sier Alina.

De er alle enige om at de helst ikke vil tenke bakover på alt som har skjedd. Med smil og latter tenker de fremover; mot jul og bedre tider.

– Vi er så takknemlige for sola. Vi er takknemlige for havet og fjellene. Ja, overalt vi går er det så fint. Og det er veldig godt vann i Norge, slår Natalia fast.

– Tross alt som skjer håper jeg folk forstår at vi har et håp for en fin fremtid. Vi er takknemlige for at vi har en kropp som ikke er skadet. Ikke alle er like heldige. Derfor ser vi nå at det er mange små problemer som ikke betyr noen ting. Vi lever. Det viktigste er å våkne hver morgen og være takknemlige, sier Halyna.

Positiviteten oser av vennene. De ser frem til jul.

Alina forteller stolt at julesangen Carol of the bells er skrevet av en ukrainsk komponist; Mykola Leontovych. Vennene finner sangen frem til mobilen og kommer straks i julestemning. Det er tydelig at de blir varme om hjertet av låta.

– VI VIL PYNTE hele mottaket. Vi tenker sammen og har lyst til å pynte med juletre og annen pynt. Barna skal lage masse pynt på juleverksted og vi skal lage masse mat. Vi skal våkne på juledagen, ringe til alle i våre familier og si god jul. Så skal vi dele mat, smiler Halyna, og legger til, litt spakere:

– Etterpå får vi se hvordan det blir videre.

Hun kikker bort på mottaksleder Hans Magnus Overå, og kommenterer skjegget.

– Kanskje du kan være julenissen? smiler hun.

Overå forteller at det skal arrangeres julefest for beboerne på mottaket. Da skal de blant annet få smake norsk julemat og ha god musikk.

– Vi har mange planer for jula. Mukolai kommer nok 19. desember med gave og godteri under putene til barna. Hovedfokuset blir at barna koser seg. Vi skal gjøre alt for at de skal få en god atmosfære og en fin jul. Særlig for barna.

– Vi skal gjøre alt for at de skal få en god atmosfære og en fin jul. Særlig for barna, sier Natalia Nititina. Her i gangen utenfor rommet sitt på flyktningmottaket sammen med mannen Oleksii Nikitin og barna Roman og Volodymyr.

– Hvordan blir det å feire jul når noen venner og familie fremdeles er i Ukraina?

– Sånn vil det være hele tiden etter at vi forlot landet vårt; vi tenker alltid på de vi ikke er sammen med. Hver dag tenker vi på familien som er i Ukraina og hvordan det går med de, sier Natalia.

– Men vi forstår at livet går videre. Det vi har er i dag og det er nå. Vi må prøve så godt vi kan å samle positive moment og gi det til barna, slik at de kan oppleve mest mulig positivt.

Natalia minner om at de for kort tid siden bodde i huset sitt i Ukraina, og hadde hus, bil og planer som vanlige folk.

– Nå har vi ikke planer for fremtiden. Men vi forstår også at vi ikke trenger så mye. Vi forstår bare viktigheten av å støtte hverandre og holde sammen, sier Natalia.

– Jeg er helt enig med kona. Man setter pris på det man har, smiler Oleksii.

De forteller at de setter pris på folkene rundt seg på en annen måte når de bor på mottak.

– Vi blir lykkelige av å le sammen og av varme smil. Vi finner like mye glede her nå, som vi hadde hjemme for for eksempel to år siden. Vi har lært at man ikke trenger så mye for å være lykkelig, fortsetter Halyna, og slår fast mens hun ler hjertelig:

– I begynnelsen var alle litt frustrert i påvente av å vente på bostedskommune. Nå tenker vi at vi ikke er avhengige av hvor vi er. Om vi så kjører på vei til ny kommune i julehøytiden, skal det likevel bli fest. Vi skal likevel feire jul og ha fest i hjertet.