Fikk traktoren over seg - knuste brystkassa: – Jeg har hatt skikkelig englevakt

– Det var en helt vanlig dag.

Slik innleder Rune Kroslid når han skal fortelle om torsdagen i september da livet ble snudd på hodet.

Han og forloveden Stine Frislid Nilsen ønsker å dele det som skjedde, for selv å eie sin historie. Og for å fortelle at alt gikk bra - mot alle odds.

Rune og Stine sitter ved siden av hverandre i sofaen på Elle. De holder hverandre i hånda, og forteller:

TORSDAG KVELD DEN 29. SEPTEMBER skulle Rune bare ned å fôre storfeene han hadde gående på høstbeite ikke langt fra Ellestranda.

Han kjørte traktoren inn på beitet og hadde allerede lagt en rundballe i fôrkorga. Det var da han skulle legge inn balle nummer to at ulykken inntraff.

Traktoren sto i nedoverbakke, med rundballen på lesseapparatet. Da Rune hoppet ut av traktoren for å kutte av plastikken på ballen, hadde han parkert traktoren i gir.

– Det var et helt vanlig rutineopplegg. Jeg husker at jeg hoppet ut av traktoren. Deretter husker jeg bare stykkevis hva som skjedde.

Rune tar en pause, kikker ut av vinduet, før han fortsetter:

– Jeg husker ikke så mye før jeg lå under traktoren. Jeg husker hjulet veldig godt; at jeg så at det kom over meg. Jeg husker lydene av at brystkassa knuste - fra skulder til skulder. Det ble svart da hjulet var midt oppå brystet, før jeg våknet igjen da det var rullet over.

Rune fikk åkt seg videre og bort fra under traktoren, til litt opp i skråninga.

– Jeg hadde lært i speideren at det kunne være lurt å legge seg i stabilt sideleie. Så slik la jeg meg til.

Telefonen, som han normalt pleide å ha i traktoren, hadde han heldigvis med seg i bukselomma.

– Jeg ringte Stine. Hun tok heldigvis ikke telefonen. Deretter ringte jeg ambulansen. Jeg fortalte at traktoren hadde kjørt over meg og at brystkassa er helt knust. Jeg sa hvor jeg var og at de måtte sende helikopter. Da de fortsatte å spørre om mange ting på nødsentralen, sa jeg at jeg måtte legge på og ringe videre. Nå ringte jeg Stine en gang til. Denne gangen tok hun telefonen.

STINE HOLDT PÅ Å GJØRE RENT hjemme og var tilfeldigvis å vridde filla på kjøkkenet, der mobilen lå. Hun trodde Rune var med sin far, Birger, i fjøset. Nå fikk hun beskjeden om at han hadde fått traktoren over seg i Ellestranda. At hun måtte komme med en gang.

– Det ble helt mørkt for meg. Jeg sa til de to minste jentene at jeg måtte springe, fordi pappa har fått traktoren over seg. Jeg ringte ambulansen, som kunne fortelle at både sykebil og helikopter var på vei. Deretter plukket jeg opp svigerfar og vi kjørte ned til beitet, forteller Stine.

– Da vi kom frem, løp svigerfar først ut for å jage bort kuene som sto rundt. Vi så at Rune lå ved siden av traktoren i stabilt sideleie. Han hadde låst seg fast i en posisjon med armene, som holdt brystkassa oppe. Først og fremst så vi at han var veldig gjørmete og at han var nesten grå i ansiktet.

De skjønte at det var alvorlig, men Rune både pustet fint og kunne prate.

– Da jeg kom nærme ham, sa han til meg: «Stine, husk at jeg alltid elsker deg!» Han fortalte at han visste at hele brystkassa var knust.

Stine og Birger fant kniven og brillene hans ved traktoren, der han trolig sto da han skulle kutte av plastikken. De antar at traktoren har slidd nedover i gjørma, selv om det var brems på bakhjulene. Etter at forhjulet rullet over Rune og han hadde kommet seg bort fra under traktoren, fortsatte traktoren å skli - og stoppet i spenn med fôrhekken.

Etter at Rune hadde ringt etter hjelp, satte han på musikk på mobilen. Mens han lå og ventet på hjelp hørte han på Michael W. Smith.

– Vi kunne stille ham spørsmål. Jeg ville ta mobilen hans, men den ville han ha for å fortsatt kunne høre på musikk ved øret. Det roet ham ned.

AMBULANSEN KOM. På jobb var to av Runes kamerater.

– Det var gode stemmer å høre. Veldig greit og behagelig at det var de, slår han fast.

Ambulansepersonellet fikk beskjed av Rune om at «alt er knust, dere må ikke røre meg.» Tross alt, var metningen hans god. Kald og våt etter møtet med gjørma, ble derimot jobben å holde ham varm - med varmetepper og dyner.

– De hadde nok en stor vaskejobb i ambulansen i ettertid, humrer han.

14 minutter etter landet helikopteret like ved hvor Rune lå. Fire menn kom med helikopteret. De tok over og fikk gitt skikkelig smertestillende medisin. Med et klesløft ble Rune løftet på båra. Seks mann løftet ham ut av gjørma og inn i helikopteret.

– Hvilke tanker gikk gjennom hodet ditt?

– Jeg hadde ikke styring på noe i det hele tatt og følte meg helt hjelpesløs der jeg lå. For meg ble den gode, gamle barnetroen viktig. Jeg sendte opp en bønn. Selv om jeg hadde veldig vondt, hadde jeg en veldig ro. I all uvissheten gjorde jeg det eneste jeg kunne gjøre; høre på musikk. Delvis hørte jeg på musikk, delvis svarte jeg på spørsmål fra de rundt meg. Etter at jeg kom inn i helikopteret husker jeg ikke så mye.

HELIKOPTERET TOK AV I SOLNEDGANGEN i Ellestranda. Underveis i helikopterturen ble det kritisk for Rune. I Kristiansand ble Rune tatt imot av et traumeteam og ble koblet på respirator.

Begge lungene var punktert. Det ble satt inn lungedren på begge sider.

– Da jeg kom inn på sykehuset, var han helt oppblåst på grunn av dette. Lungedrenene fikk avlastet, og luften under huden forsvant. Rune var stabil, men på grunn av skadene i ribbeina, ble han sendt videre til Ullevåll, forteller Stine.

Stine ble kjørt av søstra til Kristiansand, og senere på natta videre til Oslo av Runes bror. Hun hadde fått beskjed av politiet om at hun ikke burde kjøre på egenhånd.

– På Ullevål lå Rune koblet til respirator, i koma.

Med de ødeleggelsene og smertene han hadde i brystet, ville han ikke klart å holde brystet oppe selv. Han ble derfor lagt i koma slik at respiratoren kunne holde brystkassa oppe.

– Legen på Ullevål fortalte at Rune var utrolig hardt skadet og beskrev ulykken som alvorlig. Men hun kunne også fortelle at han var stabil og at både rygg og nakke var intakt. Men brystkassa var knust og lungene forstuet. Det ordet gjorde at jeg forstod at han ville overleve. Det er jo lungene man var redd for. Brystkassa er bein som vil gro med tiden, sier Stine.

ETTER TO DAGER BLE RUNE våknet opp fra koma. Selv om han var våken, var han fremdeles tilkoblet respiratoren. På sykehuset fikk de høre at de aldri hadde sett noen ligge våken så mye på respirator, for Rune fant ikke roen til å sove.

– Han ble beskrevet som verdens mest tålmodige mann, som lå våken med to slanger i munnen uten å rive de ut. For å kommunisere skrev han beskjeder til oss på lapper, sier Stine.

Legene anbefalte at barna kom på besøk, for å få en forståelse av at Rune hadde vært i en kjempealvorlig ulykke. Da barna kom på besøk, var han koblet til respirator. På en lapp hadde han skrevet «Dåkke æ best!». Etter å ha vært en tur i byen og spist pizza, kom barna tilbake to timer etterpå. Da var Rune koblet fra respiratoren og kunne både puste og prate selv. Fremgangen var viktig for barna å være vitne til.

FREMSKRITTENE FORTSATTE. Fra å være livstruende skadet med punkterte lunger, en helt ødelagt brystkasse, et skulderbrudd og et leggbeinsbrudd, ble ledning på ledning plukket av for hver dag.

Legene fokuserte ene og alene på å hele det fysiske.

– Prosessen med å bearbeide traumene skulle tas senere, det var ikke en ordning for det i Oslo. Vi fikk derimot mast oss til å prate med en sykehusprest. Det er mange vi må takke her. I og med at Rune er kristen, var det riktig vei å starte, sier Stine.

Etter ni dager ble han overført til sykehuset i Kristiansand. Der møtte Rune to av de som var i traumeteamet den skjebnesvangre dagen.

– Da de så meg ble de helt paffe, og gjentok: «Er du den vi tror du er? Er det virkelig du? Du som fikk traktoren over deg? Det er helt utrolig!», sier Rune.

– Overlegene i Kristiansand visste nesten ikke hvordan de skulle behandle oss. De hengte seg bare opp i leggebeinsbruddet. Det var en merkelig opplevelse.

Rune forteller at han verken hadde vondt eller var bekymret da han var innlagt. Men det var mange følelser ute og gikk og han ble fort sentimental.

– Alt var tøft for meg å snakke om i starten. Jeg brøt stadig vekk sammen. Fra sykehussengen begynte jeg å ta små samtaler til familie og kamerater. Jeg startet samtalene - og Stine måtte avslutte dem, sier Rune.

Mens Rune kjempet sitt livs kamp på sykehus, hadde pappa Birger, onkelen og kameratene fullført det nye fjøset Rune holdt på å bygge med egenprodusert tømmer fra gården.

Han fikk tilsendt bilde av dugnadsarbeidet, og av dyrene som familien og kompisene hadde hentet inn fra beite - og inn i en ferdig løe. Mamma Åse og andre familiemedlemmer ordnet med mat til arbeiderne hver dag.

TOLV DAGER ETTER ULYKKEN BLE Rune utskrevet fra sykehuset.

Fra å bruke rullator og krykker, kan Rune i dag spasere så godt som vanlig. Han beskriver brystkassa som en stram rustning.

På den ene siden hadde han åtte ribbein med ett eller flere brudd. På den andre siden hadde ni ribbein ett eller flere brudd. Men alt vil med tiden gro.

Runes mobil fikk seg også en real trøkk. Men det var bare baksiden som knuste.

I ettertid har ambulansefolk vært på kaffebesøk for å snakke gjennom det som skjedde.

– Jo mer man snakker om det, jo bedre er det. Men det er lenge siden jeg har gått gjennom alt så grundig som nå. Det er tøft, medgir Rune.

Paret har vært åpne om ulykken og fremgangen på Facebook. De forteller at de er blitt overlesset av gode ord og lykkeønskninger.

– Folk har vært så gode til å stille opp. De har hjulpet oss med alt mulig; fra fjøsstell til mat. Vi er så takknemlige for alle som har husket på oss og hjulpet oss, både kamerater og venner, og ikke minst familien, sier de.

TAKKNEMLIGE ER DE også for at alt gikk så godt som det gjorde.

– Flaks blir ikke det rette ordet å bruke. Hadde jeg hatt flaks hadde jeg kommet hjem i en rullestol, ut fra den størrelsen på traktoren, sier Rune.

– Det er for mange tilfeldigheter. For mye hell i uhell. Jeg har hatt skikkelig englevakt.

Premissene for at det endte godt, er mange: At Rune hadde telefonen i bukselomma og fikk ringt etter hjelp. At traktordekket kjørte over akkurat der det gjorde. Det traff ikke hodet, det traff ikke magen. Ryggen og nakken ble ikke skadet. At gjørma var passe dyp til å ta imot for trykket, har også gjort sitt for utfallet.

Og videre: At Rune for egen kraft klarte å dra seg bort fra traktoren i tide til å ikke bli påkjørt av bakhjulet også. At kuene ikke tråkket på ham. At det var godt nok vær til at helikopteret kunne lette. Hvis helikopterturen hadde vært ti minutter lenger, måtte helikopteret ha mellomlandet.

De er også blitt fortalt at det faktum at Rune er bonde med en godt muskelsatt kropp, også har gjort sitt til at han tålte påkjenningen han var gjennom.

Mange faktorer spilte inn for at alt endte godt. Blant annet at gjørma tok av for trykket fra traktordekket.

– Det gikk bedre enn forventet å komme tilbake hit, sier Rune om å være tilbake på stedet ulykken skjedde.

Det forlovede paret knuger hverandres hender og kikker på hverandre.

– Det første Rune sa til meg da han våknet var: «Stine, tror du nå det er mer mellom himmel og jord?»

I UKENE ETTER ULYKKEN HAR Runes kropp jobbet på høygir for å lege skadene. Han har vært gjennom en lungebetennelse og har hatt mye smerter når ribbeinene skal gro. Det er først de siste ukene han har fått sove litt. I starten måtte han sove sittende, og sov kun et par timer hver natt.

– Det er mange ting man ikke skal skjønne. Men vi vet at dette kunne gått veldig mye verre. Jeg er så sinnssykt takknemlig for at det gikk bra, sier Rune.

– Det er mange ting man ikke skal skjønne. Men vi vet at dette kunne gått veldig mye verre, sier Rune.

– Vi er så sinnsykt takknemlige for at alt gikk godt, sier Rune Kroslid og forloveden Stine Frislid Nilsen.

– Bortsett fra at jeg går litt stivt og fremdeles har smerter ved risting eller humping, er det ikke så synlig at jeg har vært skadet, sier Rune.

– For oss kan det være uvirkelig å tenke på at jeg for kort tid siden ble kjørt over av en traktor. Jeg har hatt mye vondt, men det forsvinner hen i takknemligheten for at det har gått så greit.

Familien har kjent på hvor skjørt livet kan være.

– Alt dette setter ting i perspektiv. Vi er blitt svært bevisste på å leve i nuet, sier Rune.

– Vi er så takknemlige for at vi nå kan feire jul sammen.

Stine nikker seg enig.

– Vi har sett hvor fort livet kan snu. Hvordan en helt vanlig dag kan endre alt. Vi setter enda mer pris de små tingene i hverdagen, og legger oss ikke etter en krangel før vi har ordnet opp. Vi setter pris på hver dag og vi setter pris på hverandre. Det er ting man tenker veldig mye etterpå en slik ulykke, sier Stine.

– Det har også vært godt å kjenne på at vi har gode folk rundt oss i venner og familie, som stiller opp når noe slik skjer.

Rune har ikke vært tilbake i traktoren etter ulykken, men har gjort små ting etter evne på gården. Han er blitt mer bevisst på forhåndsregler han vil ta som bonde. Som bonde medgir han at man ofte jobber alene og gjør en del farlige operasjoner. Fremover vil han alltid tenke seg om to ganger.

– Det var litt av en opplevelse, medgir han.