Det er våren 1991.
Hvitveisen blomstrer i Farsund sentrum.
Utenfor Eilert Sundt videregående skole står det gjenger med ungdom kledd i russeklær. Blant dem 23 elever i klasse 3B.
Om få dager trer de for alvor inn i voksenlivet.
Lister24 har sporet opp og intervjuet elevene, 30 år senere.
I 1991 var 22 av 23 elever bosatt i Lister-regionen.
I dag er kun 10 av dem igjen.
«BYGDEDYRET» VAR EN av årsakene til at Martin Barwin fra Tomstad i Vanse bosatte seg et annet sted.
– Jeg hadde venner i Oslo, og var mye på house- og ravefester. Det var også på grunn av jobb at jeg flyttet. Og for å flykte fra bygdedyret, forteller han.
Barwin flyttet mye fram og tilbake mellom Oslo og Vanse like etter videregående, men bodde fast i hovedstaden mellom 1998 og 2015.
Deretter flyttet han til Drammen, før han slo seg til ro på Gullaug i Lier kommune.
Her jobber han i dag som gartner.
– Jeg liker at det er kort vei fra Lier til både Drammen og Oslo. Men hjemkommunen har naturen, sier Barwin, og legger til at et jobbtilbud må til for at han skal vurdere å flytte tilbake.
TOVE LISE SÆTRE fra Farsund endte opp med å bosette seg i Haugesund.
Etter videregående bodde hun tre år på Østlandet hvor hun jobbet og gikk på skole.
Deretter bestemte Sætre seg for å flytte til Haugesund, og begynte i 1994 på lærerskolen på Stord.
– Foreldrene mine hadde allerede flyttet vestover, da de ble pensjonister. Så jeg fikk ingen store reaksjoner fra venner og familie på at jeg valgte å flytte dit, forklarer hun.
Sætre mener Haugesund har et litt bedre kulturtilbud enn hjemkommunen, men understreker at det ikke er derfor hun har valgt å bli boende.
– Det er stor nærhet til butikker, idrettshaller og natur her i Haugesund. Men så er det litt for langt til strendene sammenlignet med Farsund. Det savner jeg, sier hun, og legger til at hun besøker hjemplassen hvert år.
– Nå har jeg slekt, en gammel mor, og barn som bor her i Haugesund. Og jeg har en jobb her. Jeg har tenkt tanken på å flytte tilbake til Farsund. Men jeg vet ikke om det blir realisert, avslutter Sætre.
Jeg har tenkt tanken på å flytte tilbake til Farsund.
SAMME ÅR SOM klassebildet ble tatt, i 1991, flyttet Farsund-gutten Ove Stephan Brodschöll til Oslo. Han ville studere til å bli advokat.
Brodschöll forteller at han utelukkende fikk positive reaksjoner fra venner og familie da han fortalte om flytteplanene.
30 år senere bor han fremdeles i hovedstaden.
– Det er en storby med mange tilbud, samtidig som det er flotte rekreasjonstilbud, sier advokaten, og fortsetter:
– Samtidig har Farsund og Lista mye av det Oslo ikke har. Det er småbyer med veldig fin natur. Jeg savner Lista-kulingen veldig i Oslo. Kanskje jeg flytter delvis tilbake en dag.
Jeg savner Lista-kulingen veldig i Oslo.
– FAREN MIN JOBBET på Elkem og tok med seg familien fra Mosjøen til Lista i 1977. Mine foreldre flyttet fra Lista på grunn av jobbytte omtrent samtidig med at jeg begynte å studere, forteller Jan Kristian Jensen.
Han har studert i både Tromsø, Svalbard og Bergen.
Etter det endte Jensen opp med å bosette seg i Trondheim. Her bor han i dag sammen med kone og to barn på henholdsvis 14 og 16 år.
– Det er ikke mye som binder meg til Lista. Jeg har gode minner derfra, men slekten min bor helt andre steder, og jeg har lite eller ingen kontakt med gamle klassekamerater.
– Utdanning trekker deg vekk fra stedet du vokste opp, og jobbmuligheter avgjør hvor du flytter etterpå. Jeg kan ikke se at Lista byr på interessante jobber for meg og kona. Både vi og ungene har slått rot i Trondheim, og har ingen lyst til å flytte derfra, avslutter Jensen.
– DA KLASSEBILDET BLE tatt bodde jeg sammen med foreldre og søsken i Kaneheia i Farsund, sier Lene Svenning, og fortsetter:
– I august 1991 flyttet jeg til Drammen og Trondheim for å studere. Jeg hadde adresse og kom hjem til foreldrene mine i Farsund fram til de flyttet til Oslo, og senere Trøndelag, i 1995. Jeg flyttet selv til Oslo i 1996.
I dag bor Svenning på Grünerløkka i Oslo sammen med mann og barn, og er ansvarlig redaktør i fagbladet HK-Nytt.
– Hva har Oslo, som ikke Farsund har?
– Vel, først og fremst familien jeg har skaffet meg. Og jobben min. Og et rikt kultur- og uteliv, svarer hun.
Da redaktøren har mange venner i Farsund besøker hun hjemkommunen stort sett hver sommer. Hun beskriver naturen der som fantastisk og lett tilgjengelig.
Boligmarkedet i Farsund er i tillegg vesentlig rimeligere enn i hovedstaden, poengterer hun.
– Jeg ser ikke for meg at jeg flytter tilbake noen gang. Livet mitt er i Oslo, men Farsund er byen i mitt hjerte, avslutter Svenning.
Livet mitt er i Oslo, men Farsund er byen i mitt hjerte.
FARSUND-GUTTEN IVAR Vee Aune flyttet for å gjennomføre militærtjeneste like etter russetiden.
– Det fleste av vennene mine flyttet den sommeren. Enten for å unnagjøre førstegangstjenesten eller for å få en utdannelse. Det var helt normalt, forteller han.
Deretter gikk turen til Trondheim for å studere på Norges tekniske høgskole (NTH).
I dag er han bosatt i Stavanger, og jobber som investeringsdirektør i Equinor Ventures.
– Hva har Stavanger, som ikke Farsund har?
– Først og fremst relevante jobber.
– Og omvendt?
– Familie, svarer Aune, og fortsetter:
– Farsund er en veldig fin by, men det er lite aktuelt å flytte tilbake. Til det byr byen på for få muligheter for oss.
HEIDI ELISABETH BREKNE Hoel bodde på Borhaug da klassebildet ble tatt.
I dag har hun sommerhus der.
– Jeg flyttet i 1991 for å gå på skole, noe jeg fikk positive reaksjoner på. Nå har jeg etablert meg i Kristiansand med mann og barn, og jobber som autorisert regnskapsfører. Det er ikke aktuelt å flytte tilbake, opplyser hun.
Hoel mener Borhaug har flott natur med både hav, hei og strender.
Likevel kommer Kristiansand best ut hva gjelder arbeidsmarked og kulturtilbud, konkluderer hun.
I LIKHET MED Hoel bodde også Kristin Lorentzen på Borhaug da hun gikk i klasse 3B.
For nøyaktig 30 år siden flyttet hun til Oslo for å studere.
– Blant mine venner flyttet de fleste for å studere. Jeg fikk ingen negative reaksjoner på at jeg flyttet. Det var bare sånn det var. Andre hadde kanskje en klarere forståelse av at de skulle hjem igjen etter endt studie. Det hadde nok aldri jeg, forteller hun.
Andre hadde kanskje en klarere forståelse av at de skulle hjem igjen etter endt studie. Det hadde nok aldri jeg.
I 2007 flyttet Lorentzen videre til Skien, hvor hun i dag bor sammen med mann og barn, og jobber som lektor ved Telemark Toppidrett Gymnas.
Skien, og Grenlandsområdet, har et variert og rikt kulturtilbud, mener hun. I tillegg setter hun pris på at det er stabilt godt klima med tydelige årstider, og gode skiløyper i umiddelbar nærhet.
– Det er nok mye enklere å starte karrieren i en større by
Det lektoren savner med hjemkommunen er foreldrene, havet, strendene, og naturen generelt.
– Enkeltelementer kan selvsagt bidra til at man flytter tilbake eller blir boende andre steder. Likevel er vel stedet man velger å bo et resultat av mange forskjellige elementer, og ofte en del tilfeldigheter. Etter 30 år borte fra hjemkommunen kan jeg ikke se for meg at jeg flytter hjem igjen. Lista vil alltid ha en spesiell plass i hjertet, og være et sted jeg gjerne besøker ofte.
LIKE ETTER VIDEREGÅENDE flyttet Unni Tønnessen fra Vik i Spind til New Jersey for å jobbe som au pair i to år.
– Jeg dro for å oppleve noe nytt og annerledes. Når muligheten kom var valget enkelt. Farsund føltes for liten da. Jeg fikk noen spørsmål, men det var ikke helt ukjent for de jeg var venner med på den tiden, da «halve Lista» hadde slekt i USA, forteller hun.
Når muligheten kom var valget enkelt.
– Da jeg kom hjem var det tid for studier. Da måtte jeg dra dit jeg fikk plass. Det ble Stavanger. Siden har jeg bodd i Stavanger-området, nå i Forus.
I Sola jobber hun som barnehagelærer i en barnehage med ett- og toåringer.
Tønnessen mener Stavanger har et godt tilbud hva gjelder skoler, arbeidsplasser, kultur og idrett. Farsund har derimot mer «ro og rom», opplever hun.
– Det er fint å «komme hjem» på ferie. Besøke familie, venner og gamle kjente. Jeg er i Farsund flere ganger i året.
– Hva skal til for at du flytter tilbake?
– Arbeid til både meg og mannen min. Han jobber i oljenæringen, og med stedlig oppmøte på Tananger blir pendling litt for langt. Og sportstilbud. Jeg har to jenter i midten av tenårene som spiller golf på nasjonalt nivå. Det er viktig for dem at vi bor her vi bor nå, på grunn av treningsfasilitetene og klubben de er aktiv i.
ELIN SYVERSEN ENDTE opp med å bosette seg i byen mannen hennes er fra.
Like etter videregående flyttet hun til Tromsø og Bergen for å studere i tre år.
– Det var jo ikke høyskoler og lignende i Farsund, så det var vanlig at ungdom måtte flytte på seg for å studere videre, forklarer hun.
Det var jo ikke høyskoler og lignende i Farsund, så det var vanlig at ungdom måtte flytte på seg for å studere videre.
Deretter gikk turen tilbake til Farsund igjen i 1994. Hun hadde fått jobb på aluminiumsverket. Her ble hun fram til 1996, da hun bosatte seg i Porsgrunn.
Der ble hun boende.
– Mannen min kommer derfra. Vi har fått to gutter. Vi har vel egentlig ikke tenkt tanken på å flytte tilbake til Farsund, da vi har familie og venner som besøkes når vi er på ferie der, sier Syversen, som jobber som tannhelsesekretær.
Hun liker at Porsgrunn er en større by enn Farsund. Da hun bor nærme Skien har hun gode jobb- og kulturtilbud. Syversen setter også pris på reisemulighetene som følger med at hun kun bor en halvtimes kjøretur unna flyplassen på Torp.
– Et annet pluss er at det er høyskoler og universitet her. Det er kort vei til sjøen om sommeren, og på høst og vinter kan man gå i fjellene.
I LIVDEKRONA I Farsund vokste Lene Charlotte Walan opp.
I 1991 flyttet hun til Oslo for å studere og jobbe.
– De fleste jeg gikk på skole med flyttet også av samme grunn. Familien min hadde full forståelse for at jeg flyttet. De flyttet selv til Oslo i 2002, forteller Walan.
30 år senere er hun fremdeles bosatt i hovedstaden.
Her jobber hun som kontorsjef for Universal Music, verdens ledende musikkselskap.
TAR DU BUSS i Farsund og omegn kan det være Tony Skaar sitter i førersetet.
I 26 år har han vært bussjåfør i byen han er så glad i.
Etter videregående flyttet Vanse-gutten for å gjennomføre militærtjenesten. Like etter vendte han hjem igjen.
– Jeg hadde bommet på valg av videregående, så jeg hadde ikke noe å bygge videre på. Og hele vennekretsen min bodde her. Jeg har aldri hatt behov for å bo et annet sted. Jeg trives i Farsund og kjenner stedet, forklarer Skaar.
I SEKS ÅR bodde Berit Christine van der Hagen i Tromsø.
Her studerte hun marinebiologi og jobbet som lærer, før hun i 1998 valgte å flytte tilbake til hjembyen.
– Jeg fikk barn og ønsket å være nær familie, forteller van der Hagen.
På Lista ungdomsskole underviser hun i dag i naturfag og matematikk.
Huset hun har bosatt seg i ligger kun en ti minutters spasertur fra huset hun vokste opp i.
– Ulempen med å bo i Farsund er jobbmulighetene. Fordelen er å være nær familie, venner og den unike naturen. Det er også mange fritidstilbud for barn og ungdom her. Og til tross for at det er en liten kommune er det flotte kulturtilbud.
Ulempen med å bo i Farsund er jobbmulighetene.
– MELLOM 1992 OG 1998 flyttet jeg litt rundt forbi i England. Jeg bodde i London, Winchester, Huddersfield og Bishop's Stortford. Jeg hadde overhode ikke tenkt å flytte tilbake. Jeg likte storbylivet og de mulighetene som byr seg der, forteller Henriette Brekne Jensen, og fortsetter:
– Men kjærligheten dukker opp når man minst venter det. Og barn kom nokså raskt.
Kjærligheten dukker opp når man minst venter det.
Dermed flyttet Jensen tilbake til hjemkommunen i Farsund i 1998. Her jobber hun i dag som personalansvarlig og kostkontroller på Green Yard Feda.
Arbeidsmarkedet er begrenset i Farsund, særlig for kvinner, mener Jensen. Hun er likevel fornøyd med stilling hun selv endte opp i.
– Jeg kan ikke tenke meg et bedre sted enn Farsund for barna å vokse opp. Med familie og venner rett i nærheten, og korte avstander til alt. Det er lite kjøring og logistikk i hverdagen sammenlignet med storbyen.
Jeg kan ikke tenke meg et bedre sted enn Farsund for barna å vokse opp.
BJØRN LØLAND GIKK fra å være elev ved Eilert Sundt videregående skole, til å bli lærer der. I dag underviser han på yrkesfaglinjen på Lista.
Løland er opprinnelig fra Stavanger, men bodde i Lyngdal da klassebildet ble tatt.
I 2012 flyttet han til Vanse. Det gjør han til den eneste Lister24-intervjuet som valgte å flytte fra en Lister-kommune til en annen.
– Jeg var lei av å pendle og trengte en forandring. Siden jeg hadde jobbet der en del år kjente jeg området godt. Det er flott natur, kort vei til jobb, mer ro, og koselige mennesker.
– Fikk du noen reaksjoner på at du flyttet?
– De lurte vel på hva jeg feilte. «Skal du flytte ut der? Der bor det jo ingen» og så videre, sier han og ler.
De lurte vel på hva jeg feilte.
Lyngdal har gjennomgått store forandringer de siste 30 årene, mener Løland.
– Det har blitt større siden jeg flyttet dit fra Stavanger. Det er heller tvilsomt at jeg flytter tilbake. Men man vet aldri, sier han.
KJELL OTTO STAVE bodde i Farsund da han gikk på Eilert Sundt videregående skole.
30 år senere har han etablert seg i samme kommune.
Det samme gjelder Trine Helene Penne Pedersen og Susanne Ørner Pettersen.
– Jeg flyttet fra Farsund like etter gymnaset og kom tilbake igjen etter ti år. Jeg hadde da med meg mann og fikk to barn. Vi har bodd her siden, forteller Pettersen.
Pedersen på sin side har ikke bare et relativt likt etternavn, men også en relativt lik historie:
– Etter videregående flyttet jeg til Trondheim og tok lærerskolen der. Så flyttet jeg til Stavanger, og jobbet på Ålgård i ti år. I den perioden giftet jeg meg med en fra Borhaug og fikk to barn, forteller hun.
– Vi ønsket å flytte nærmere familien. I 2006 flyttet vi hjem til Lista og bygget hus på Borhaug, sier Pedersen, som i dag jobber som lærer i Vanse.
Vi ønsket å flytte nærmere familien.
– JEG FLYTTET FRA Farsund da jeg var ferdig på videregående skole. Jeg tok utdannelse og ble boende utenbys i omtrent 11 år. Så flyttet jeg hjem igjen, forteller Linda Mosby Kile, og fortsetter:
– På den tiden ventet jeg mitt andre og tredje barn, og flyttet vel først og fremst tilbake av praktiske årsaker. Vi hadde all vår familie her, på begge sider. Begrensninger i jobbmuligheter løste vi med at min samboer ukependlet til Stavanger.
Begrensninger i jobbmuligheter løste vi med at min samboer ukependlet til Stavanger.
I dag bor jobber Kile i barnehage, og trives godt med å bo i Farsund.
– Små forhold gjør mange ting enklere. Vi har det meste av det vi trenger i umiddelbar nærhet, og det er et trygt og godt sted for barn å vokse opp, mener hun.
– JEG BODDE I USA i ett år etter videregående. Så studerte jeg hotell og reiseliv i England, og jobbet i London etter endt studie. Så studerte jeg i Oslo og jobbet på Gol. Deretter bodde jeg nesten seks år i Spania sammen med familien, forteller Elisabeth Westmoen Ødven.
I dag har globetrotteren slått seg til ro i hjembyen Farsund, hvor hun jobber som eiendomsmegler.
– Jeg elsker Farsund. Folkene, størrelsen på byen, naturen, kulturtilbudet, ramser Ødven opp, og fortsetter:
– Men det er en liten by, og det er trist at vi ikke klarer å opprettholde småbutikker og like mye liv i sentrum. Jeg er også opptatt av gode jobbmuligheter. Det begrenser seg litt i småbyer. Min mann og jeg har vært heldige der.
Det er trist at vi ikke klarer å opprettholde småbutikker og like mye liv i sentrum.
EI SOM IKKE bodde i Lister-regionen da bildet ble tatt er Gry Thorkildsen Finsdal.
Hun bodde i Mandal. Det gjør hun fremdeles.
– Det var en periode jeg bodde i Marnardal. Grunnen til det var at jeg giftet meg med en som hadde gård der. Men nå har jeg flyttet tilbake, forteller Finsdal.
– Jeg trives godt i Mandal. Der har jeg alt jeg trenger i umiddelbar nærhet.
UNDER INTERVJUENE MED de tidligere elevene, som i dag er mellom 48 og 49 år, nevner mange at studie- og jobbmuligheter er årsaken til at de valgte å bosette seg i storbyen framfor hjembyen.
Flere av dem tok beslutningen tidlig på 90-tallet. Ifølge Svein Vangen, daglig leder for Lister interkommunale politiske råd og Listersamarbeidet, er tendensen der fremdeles.
– Vi har nå over 130 søkere til 20 plasser
Slik skal Lister-kommunene stanse sentraliseringsbølgen
– Lister opplever, som mange andre distriktsregioner, en nedgang i tallet på personer i aldersgruppen 20–40 år, fortalte han til Lister24 i mai. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at 27.669 personer, også utover nevnte aldersgruppe, flyttet til Lister-kommunene mellom 2000 og 2019. I samme periode flyttet 26.678 personer fra kommunene.
Innen 2050 vil Lister-regionen oppleve en befolkningsreduksjon på mer enn fem prosent, dersom SSBs prognoser viser seg å stemme.
Unntaket er imidlertid Lyngdal, en av Norges femten mest suksessfulle distriktskommuner, som vil vokse med 7,8 prosent.
RÅDMENNENE I REGIONEN opplever at sentraliseringsbølgen aldri har vært sterkere enn den er nå, og ser hvordan det får negative konsekvenser for blant annet elevgrunnlag, antall personer i yrkesaktiv alder, og den såkalte eldrebølgen.
Den største utfordringen mener de er unge som flytter fra regionen uten å vende tilbake.
– Utviklingen i folketallet viser at vi står ved et skille
«Jeg mener ikke at norsk ungdom er ubrukelig»
Slik tilfellet ble for halvparten av elevene i klasse 3B.
I et forsøk på å gjøre regionen mer attraktiv har Lister-kommunene nylig etablert en handlingsplan med flere tiltak rettet mot ungdom, barnefamilier og bedrifter.
Om 30 nye år vil kanskje resultatet la seg illustrere med et nytt klassebilde.
– Alt er mulig når man treffer de rette folkene
«Det blir spennende å se om det smitter at vi flyttet hit»
Internateleven ble lærer på samme skole
Flyttet mot strømmen: – Vi har ikke angret et sekund