Vil ha større åpenhet om psykisk helse

Det er januar. Ove Ringdal bestemmer seg for å gå på tur med hunden Saga. Fra Straumsland går de over til Framvaren. Her setter Ove seg ned og publiserer en viktig post på Facebook-veggen sin:

– GRUNNEN TIL AT JEG DELTE posten var at tre bekjente tok livet av seg på kort tid. Den siste var en god kollega som tok livet sitt like før jul. Det gikk inn på meg at folk kan gjøre det. Samtidig har jeg en innsikt i hvordan det kan være. Jeg forstår hvilket hull de kan være i, sier Ove.

Han beskriver kollegaen som en blid og utadvendt person, som det alltid var noe artig rundt.

– Da han tok livet sitt satt jeg igjen med tankene om jeg burde sett det eller om jeg kunne gjort noe. Andre kolleger reagerte likt; folk kunne ikke skjønne hvorfor.

– Den tankegangen gjør ingenting godt for verken meg eller de andre.

– Man må heller tenke hva man kan gjøre. Det var da det gikk opp for meg: Her kan jeg gjøre noe.

Etter å ha pratet med kona Nancy, fyrte han løs på Facebook.

Innlegget fikk veldig mye respons. I skrivende stund har 486 reagert på posten. 82 har kommentert. I tillegg fikk Ove mange private meldinger og mail. Også undertegnede tok kontakt, for å høre om Ove kunne tenke seg til å dele sin åpenhet også i avisa.

TO AV TRE SOM TAR SITT EGET liv, er menn. Ifølge Folkehelseinstituttet ble det i 2021 registrert 658 selvmord i Norge, 482 hos menn og 176 hos kvinner.

Et av målene hans med innlegget var å poengtere at psykisk uhelse kan ramme alle.

– Man trenger ikke å være tannløs og bustete på håret for å slite med noe. Statistikken viser at det like godt kan være han sitter ved siden av deg på bussen, en kollega eller kompisen din, som strever. Det kan være hvem som helst, slår han fast.

Ove jobber som prosessoperatør offshore.

Han er også leder i Farsund jakt- og fiskeforening, er med Ettersøksringen, skriver i musikkbladet Scream Magazine og er birøkter.

– Man kan virke selv om man har noen greier, konstaterer han med fast blikk.

JAKTLABRADOREN SAGA PÅ elleve måneder nyter oppmerksomhet og kjærtegn fra Oves tatoverte arm. Hund er, og har vært, en viktig støtte gjennom utfordringene i livet.

Ove har bipolar lidelse.

– Bipolar lidelse er det man før kalte manisk depressiv. For min del var livet veldig ustabilt. Den ene dagen kunne jeg være i toppform og døgnet hadde ikke nok timer - til at jeg dagen derpå opplevde et totalt mørke.

Bipolar lidelse kommer i ulike grader, kategorisert i 1 og 2. Hvorpå 1 kan medføre hallusinasjoner og psykoser. Ove er i kategori 2 og ganske mildt rammet.

– Men når det blir mørkt, da blir det mørkt. Da er det ikke bare lyset som er skrudd av, men strømmen er koblet fra og huset fraflyttet. For å bruke Star Wars-terminologien; da er jeg på «the dark side». Selv om det er tyngende og mørkt, vet jeg at det går over til en annen fase; den maniske fasen - oppsiden. Da får jeg plutselig sykt mye energi og ingenting kan stoppe meg, forklarer han.

Det tok mange år før han søkte hjelp.

– Jeg, som mange menn, ville jo finne ut av problemene selv. Man prøver å forstå tanker og følelser ved å tenke logisk og prosessere.

– Men til slutt heiste jeg det hvite flagget.

Ove tok først opp med kona og de tre jentene deres at han hadde et problem.

– De hadde skjønt det lenge før meg. Neste skritt var å gå til psykologen vi har gjennom en ordning på jobb. Da det ikke virket, gikk jeg til psykiater og begynte på medisiner.

HAN BESKRIVER LIDELSEN som en sirkel. For hans del med en oppside og en nedside.

– I min elendighet før medisiner, klarte jeg ikke å komme meg ut av sirkelen. Med medisiner blir det som å stå på utsiden av sirkelen og se inn i den. Det gjør at jeg kan se triggerpunktene mine, og dermed plukke de bort. Medisinene er stemningsstabiliserende, slik at jeg mister toppene og bunnene. Jeg er mer stabil, men samtidig kjenner jeg noe. Nå klarer jeg i større grad å tenke bort ting hvis jeg merker at noe siger på. For min del er det en lifesaver.

Lidelsen har vært et stort problem.

– Det var ganske tøft på det verste, medgir han.

Hver gang han reiser offshore, drar han innom psykiateren for oppfølging av medisiner og sin psykiske helse. Han er påpasselig med å bruke riktig dose, og tar regelmessig blodprøver for å følge opp nivå av virkestoff i kroppen. I tillegg har han brukt mye tid på å lese seg opp på diagnosen.

Alt ga mening da han fikk diagnosen. Familien hadde jo levd med at han enten så vidt klarte å komme seg ut av døra - eller var over alle hauger.

– Å ha familien rundt meg har berget meg. Det er litt dramatisk sagt. Men på det mørkeste hadde jeg nok med meg selv, og ville ikke ha meg selv engang. Jeg er en lite utagerende person, og lukker meg bare inn i skallet mitt. Jeg slipper ingen inn, blir stille og ingen får noe ut av meg. Og siden stemningen varierer, kan jeg plutselig være ute av skallet og aktiv i en uke. Jeg var uforutsigbar og ikke enkel å forholde seg til, sier han.

– Det verste var å fortelle det til familien, da jeg fikk diagnosen. Etter å ha sagt det til dem, kunne jeg si det til hvem som helst. Familien er utrolig viktig for meg.

Støtten fra kollegaer og overordnede på jobb har ifølge Ove også vært viktig gjennom hele prosessen.

– Sjefen min sa han var glad det var meg, når det først skulle være noen som hadde psykiske utfordringer, da han mente det ville komme noe godt ut av det. Kanskje han fikk litt rett?

HAN FORKLARER AT DET SOM skiller de to kategoriene av bipolar lidelse er ulik grad i den maniske fasen. Den mørke siden kan være lik på begge to. Men eneren tar mer av på den gode siden. De tar gjerne opp gjeld, benytter rusmidler eller mister bakkekontakten på andre måter. Ove selv påpeker at han alltid har holdt bakkekontakt, og dermed har klart å beholde jobb og andre verv.

Etter å ha få fått diagnosen måtte han dessuten få helsesertifikat for å jobbe offshore på nytt, men fikk ikke lov til å være en del av beredskapslaget hvor han tidligere var førstehjelper og livbåtfører. Han anket vedtaket og insisterte på å selv bli med i ankemøtet.

– Det er nyanser i psykisk helse og alle diagnoser. Jeg ville de skulle møte meg og se meg som person, ikke bare avslå på bakgrunn av diagnosen. Slik gikk det i orden.

Som person anser Ove seg som ressurssterk og med stor kapasitet. Det har gjort at han har tatt på seg mange verv, både som tillitsvalgt og andre ting. Når han i prosessen har sett seg selv ovenfra, har han lært å si nei til ting.

– Nå prioriterer jeg ting som gir noe tilbake, ikke det som stjeler av meg. Jeg oppdaget at mye av det jeg sa ja til når jeg var på en god plass, jobbet mot meg når jeg var på den dårlige plassen. Dette klarte jeg ikke å se klart før jeg fikk medisiner og kartla livet mitt.

ETTER AT HAN LA UT innlegget merker han at folk er litt mer usikre på ham.

– Når folk hører om diagnosen, blir noen litt usikre hvordan de skal forholde seg til meg. Kanskje er man skrudd sammen slik at man vil unngå å prate om slike ting eller er redd for hvordan man bli reagere hvis man gjør det. Men folk kan spørre meg om hva som helst. Åpenhet er viktig, sier han.

– Hele prosessen har gjort meg til en mye bedre utgave av meg selv, og en mer reflektert person. Jeg prøver å ikke gå på kompromiss med meg selv, og tenker mer gjennom ting før jeg tar en avgjørelse. Det gjør nok at enkelte synes eller oppfatter meg som usosial , men jeg vil kalle det sosial selektiv.

Ove håper at ved å være åpen og spise sin egen stolthet, gjør det ham i stand til å kanskje hjelpe folk på en annen måte enn folk som ikke kjenner til de mørke sidene av livet.

HAN VIL TABU RUNDT psykisk helse til livs.

– Når jeg nå har reist flagget og fortalt at jeg har noe greier, tenker noen «shit, hva gjør vi nå?». Noen prater om og ikke til. Det har vært mye forskjellig respons. Men det har med kunnskap å gjøre. Det kan jeg gjøre noe med.

– En ting er å høre slikt budskap fra ståsted som kampanjer, organisasjoner og lokalhelten vår Maria (Abrahamsen, journ.anm). Jeg synes Maria er veldig dyktig, og hun har gjort mye for å bidra til en bedre psykisk helse for mange. Hun har satt fokus og ufarliggjort mange av tabuene om emnet, selv det er kanskje noe annet å høre det fra noen som har kjent mørket på kroppen og vet hvordan det er. Da kan man bedre relatere.

Ove klør Saga bak øret. Han er alvorlig under de mørke øyenbrynene.

– Hvis du er der at du må gjøre et valg, er kanskje det fornuftige valget om å stå i det er lettere fordi noen før deg har vært åpne om livets skyggesider. Vi er mange. Du er ikke alene.

Flere personer har tatt tak i Ove for å snakke om utfordringer, fordi han var åpen først.

– Det er min motivasjon for å være åpen. Hvis jeg kan hjelpe folk, er det helt topp.

HAN MENER MENN ER FOR dårlige til å gjøre nettopp det. Prate.

– Menn gråter ikke, menn tar selvmord. Det var tittelen på en artikkel i Nettavisen da menn og selvmord var tema for årets movember-kampanje. Og jeg tror dessverre at det er noe i det. Det er ikke naturlig for menn å prate om følelser og legge ut om alt. Det er litt kjønnsbetinget.

At samfunnet har forandret seg gjennom de siste generasjonene, tror han spiller inn.

– Det er forskjell på generasjoner. I forhold til min åpenhet merker jeg at folk på min alder og yngre, forstår. Men de eldre generasjonene har en annen forståelse og synes det er litt mer tabu.

– Det har lite å gjøre med dumhet, men om uvitenhet. Men uvitenhet kan man gjøre noe med, slår han fast.

Fra å først være åpen om utfordringene kun til familie og de nærmeste, har Ove blitt mer og mer åpen med tiden. Nå er han på et punkt der han lar alle vite, og driter i hva folk må mene.

– Hvis folk ikke forstår, vil de ikke forstå. Jeg tenker det må ut mer informasjon. Jo mer man prater om ting, jo bedre er det. Det er kanskje lett for meg å si, som er over den verste kneika.

– Men jeg gikk i årevis uten å skjønne problemet mitt selv. På slutten var dalene dypere og toppen høyere, og begge deler mer markante. Det eskalerte på en måte.

– Jeg jaget min egen hale. Det var mye frustrasjon, sier Ove.

– Jeg burde nok søkt hjelp tidligere, og det ingen grunn til at andre skal repetere mine feil.

OVE BESKRIVER DET SOM å ta på en maske.

– Man tar på en modig maske. På det jævligste hadde jeg ikke lyst til å gå ut døra og handle en gang. Men jeg tok på masken og svarte «fint» da folk spurte på butikken hvordan jeg hadde det. Jeg ville jo ikke belemre dem med at jeg hadde det helt grusomt. Etter hvert blir maska tyngre og tyngre å ta på, samtidig som den føles mer og mer gjennomsiktig. I sosiale sammenhenger føler man at folk kan se rett gjennom. Og det gjør enda mer med deg. Da kommer man til et punkt at man føler at man er en belastning for andre.

– Jeg har vært i mørket og kjent på hvor ille og utfordrende det er. Ingenting føles mer ensomt og mørkt, selv om man har folk rundt seg. Jeg skjønner fortvilelsen og hvor mørkt det kan være på det mørkeste. Jeg skjønner hvorfor noen velger å ta sitt eget liv, men det betyr ikke at jeg ville gjort det selv. Når man har et problem, ser man på alternativer. For meg var aldri selvmord et reelt alternativ.

Selvmord har betydelige konsekvenser for familie og andre nære personer og for samfunnet for øvrig. Om man regner 10 etterlatte per selvmord så vil omkring 6.500 nye etterlatte bli berørt i Norge hvert år, ifølge FHI.

– Jeg er glad jeg tok tak og ble medisinert. Lidelsens opphav og hva det kommer av vet jeg lite om foreløpig, men den kan være genetisk, emosjonelt eller kjemisk forankret. Jeg er 46 år og lærer stadig nye ting om meg selv, følelsene mine og livets dynamikk.

Han understreker at medisiner ikke er løsningen for alt.

– Men i mitt tilfelle var det å ta tak i problemene en gamechanger. Jeg jaget min egen hale i mange år, før jeg så veien ut. Når man ikke har det godt med seg selv, er det mange ulike løsninger. Man kan velge å ikke ta enkleste utvei, men å heller gjøre ta tak i og gjøre noe med utfordringene.

– DE SELVMORDENE JEG har opplevd i min krets, og særlig det siste, gikk så mye inn på meg. Vi på jobb kunne ikke skjønne at han tok livet sitt. I stedet for å tenke hva man kunne gjort, bestemte jeg meg for å ta en for laget. Kanskje jeg kan bane litt vei?

Som Ove skrev i innlegget, tror han psykisk uhelse er vår tids lumbago.

– Hadde man vondt i ryggen før, kalte legen det lumbago og hev deg ut av kontoret. Slik tror jeg det er med psykiske plager. Ikke alle evner å gå inn i problemet og finne ut av det selv. Men slike utfordringer er mer utbredt enn man tror - i forskjellige alvorlighetsgrader.

Han tror bare man kan ane toppen av isfjellet.

– Igjen, her ligger min motivasjon til å være åpen om mine utfordringer og at det finnes en vei ut. Jeg har ingen interesse av å fremstille meg selv som det ene eller det andre, ei heller behov for å ha lyset på meg. Men bare det at så mange reagerte på innlegget mitt, sier mye. Jeg følte jeg hadde noe jeg kunne bidra med, og jeg traff noe der.

– Responsen fra veldig mange viser også at mennesker har utfordringer i alle samfunnslag og i et bredt snitt av befolkningen.

– Det er naivt å tro at min åpenhet skal løse alt. Men det kan være en del av bildet. Jeg kan hjelpe noen.

Han og en kollega har pratet en del om livets utfordringer. Til ham brukte Ove følgende metafor:

– Jeg er ingen psykolog og har ikke nøkkelen. Men jeg vet hvor døra er, så jeg kan hjelpe deg å finne den.

Innlegget ble avsluttet med hashtagen #livetførdøden.

– Det er det man må fokusere på. Det er greit å ikke ha det greit, men da må man gjøre noe med det. Målet må være at menn blir mer modige, har bedre kontakt med følelseslivet sitt og tar av seg maska.

– Man må gjøre det beste ut av livet før døden, slår han fast.

– Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle stå på barrikadene for denne saken. Men jeg er sterk nok til å kunne stå i det.

– Så jeg tar en for laget. En får være som en er når en ikke ble som man skulle, sier Ove spøkefullt.