Forsyner ukrainske frontsoldater med mat, utstyr og medisiner

– Jeg er ikke redd, for jeg stoler på Gud, og jeg vet at jeg gjør Guds vilje, forteller Stefan Leskiv (36), som egentlig bor i Kyiv.

Han bor dessuten i en blokk kun et steinkast fra et norskprodusert antiluftskyts, som han kan se fra vinduet sitt.

– Jeg blir ofte vekket av smell når jeg er der, og jeg sover dårlig. Jeg må først bli veldig sliten før jeg sover normalt, legger han til.

Han er også pastor i en evangelisk-kristen menighet i byen Illintsi, som ligger i Vinnytsia, ganske midt i Ukraina. I denne menigheten hjelper de folk i nød, som for eksempel barn som har fedre som kriger. Dessuten har de et eget hjelpekorps, som Stefan er leder av. Han er en av flere som kjører til fronten for å forsyne soldatene med ting de trenger. Mesteparten av hjelpen som gis kommer fra vårt distrikt.

Når han er i Farsund, bor han sammen med sin kone og tre barn.

Grunnen til at Leskiv får lov til å reise til Norge, og ikke må bli igjen i Ukraina for å krige, slik det er for de fleste menn i alderen 18–60 år, er fordi han er far til tre barn.

FREDAG 24. FEBRUAR vil Stefan Leskiv ha en viktig rolle da Aksjon for håp skal ha en markering for at det er ett år siden Russland gikk til angrep på nabolandet Ukraina. Det er Menigheten Håpet som arrangerer samlingen. Det skjer altså på Betel i Vanse. Her vil Stefan snakke, vise bilder og videoer som han tatt på sine turer.

Og det er heftige saker han har vært vitne til på sine turer i Ukraina.

– Vi har blitt mye mer fattig på grunn av all bombingen, samtidig som folk har blitt mer sammensveiset og patriotiske. Det finnes selvsagt unntak, men stort sett er det sånn, hevder Stefan Leskiv.

For til tross for alt det tragiske er det også håp og spore.

– Det er nesten ikke strøm i Ukraina, og jeg har ved hjelp av innsamlede midler fra Aksjon for håp og andre lokale hjelpere levert over 200 ovner, til mennesker som fryser og som virkelig trenger dem, forteller han.

– En viktig grunn til at vi markerer denne dagen er for å samle inn penger som vil gå rett til våre samarbeidspartnere i Ukraina, skyter pastor Jan Hoholm inn.

Det er også han som skal lede møtet, hvor alle som ønsker det kan komme.

– Her på Betel i Vanse er det plass til mange folk. Det er også mange ukrainske flyktninger som jevnlig kommer på møtene våre, beretter Hoholm.

ETTER PLANEN SKAL Stefan Leskiv være i Farsund et par måneder denne gang.

– Men hvis russerne setter inn en storoffensiv må jeg dra med en gang, avslører han.

Han forteller at han kjører til forskjellige steder når han er på disse oppdragene, og at i hjelpekorpset han er en del av, er de nå åtte sjåfører.

– Jeg organiserer det meste av arbeidet, og kjører til fronten kanskje en gang per måned. Men hvis jeg får en dårlig følelse om at dette er for farlig, kan jeg si nei, medgir han.

– Hvor langt må du kjøre for å komme til fronten?

– Det er to steder vi kjører til. Den lengste veien for min del, er mot øst. Da snakker vi om 700 kilometer en vei. Ellers kjører jeg mot nord, som ligger omtrent 450 kilometer unna. Når jeg leverer varer til fronten avtaler vi gjerne med de militære om å møtes på utvalgte steder. Sikkerheten har høy prioritet her, forklarer han.

HAN OPPLYSER SAMTIDIG at han er veldig glad for at at kona hans og barna er i sikkerhet i Farsund.

– At min familie er i trygghet her i Farsund gir meg en indre ro som gjør at jeg kan slappe mer av, også når jeg er på oppdrag i Ukraina, forklarer han.

Leskiv vedgår at han under møtet på Betel kommer til å takke for all hjelpen de har fått:

– Jeg vil takke for det året de har stått sammen med oss, påpeker han.

LISTER24 MØTER HAM sammen med Randi og Jan Hoholm, og den ukrainske flyktningen Natasha Derevyanko, på Betel i Vanse tidligere denne uka. Sistnevnte snakker flytende norsk, og jobber til daglig på flyktningmottaket. Naturlig nok er det hun som oversetter for avisen. I tillegg er Natasha søsteren til kona til Leskiv. Hun heter Diana.

– Har dere mistet noen i nær familie?

– Nei, ikke nær familie. Men vi har mistet noen fra menigheten, svarer Natasha Derevyanko på vegne av sin svoger.

LESKIV OPPLYSER AT han fikk en telefon for ikke så lenge siden av en av sine medarbeidere, om at bilen til en kollega av ham var truffet av en rakett ...

– Er det spesielle ting du husker fra dine turer i Ukraina?

– Det er mange sterke inntrykk, og jeg ser jo at folk er slitne. Jeg husker for eksempel en opplevelse jeg hadde etter at jeg hadde vært i Tyskland og hentet en bil, en Volkswagen T4. Da jeg kjørte gjennom vest-Ukraina plukket jeg opp mann på en bussholdeplass, som hadde på seg en ukrainsk militæruniform. Det var derfor jeg tok ham med, for de gjør en veldig viktig jobb for Ukraina. Det viste seg at han var lege, sier Stefan Leskiv.

– Den første halvtimen sa han nesten ikke et ord, og han ba meg om ikke å spørre hvordan han hadde det. Det viste seg at han hadde vært skadet, men nå var han frisk og skulle ut å krige igjen. Jeg hadde med meg kaffe, te og noen brødskiver, og syntes det var litt rart at han reagerte sånn. Omsider fortalte han at han hadde mistet hele sin familie i et russisk rakettangrep i Zaporizjzja, kona si og en datter på 12 år, og at han egentlig bare ønsket å dø, legger han til.

Etter hvert kom det fram at denne militære legen også hadde en datter fra et tidligere forhold, som nå var blitt 25 år, men som han nesten ikke hadde sett.

– Ta kontakt med henne. Kanskje det er det Gud vil, at du tar kontakt med din eldste datter, oppfordret jeg. Litt senere ringte han meg faktisk opp, midt på natta, og fortalte at nå hadde han tatt kontakt med henne. Han kunne ikke vente med å fortelle det, og takket meg for det jeg hadde sagt til ham, beskriver Leskiv.

OGSÅ PÅ RÅDHUSET i Lyngdal blir det fredsmarkering på ettårsdagen for den russiske invasjonen av Ukraina, som starter på ettermiddagen 24. februar og varer i en drøy time.

– Jeg har nylig gjennomført et møte med en gruppe modige ukrainere som er glade for markeringen og for å kunne bidra. Noen av dem har sterke historier å fortelle, opplyser Per-Kaare Holdal.

På programmet denne ettermiddagen blir det ukrainske kulturinnslag. Dessuten vil ukrainere selv fortelle om sine mareritt. I tillegg til mye annet vil Ukrainas og Norges felles historie fra vikingtiden bli trukket fram.

Det hele avsluttes med den ukrainske nasjonalhymnen, forteller Holdal.

Sjelden har flyktninger vært så velkomne …

Kjørte 270 mil for å hjelpe

– Flyktningene er veldig fascinert av naturen på Lista