På Ytre Egeland ligger et eldre hus dekorert med thailandske flagg. Du har kanskje sett det på vei mot Kvinesdal dersom du kommer vestfra. Det lille hvite huset rommer et vaskekte buddhistisk tempel, komplett med to thailandske munker.
Thailandsk seremoni på Torvet
Startet buddhistforening
EN LØRDAG i midten av januar har rundt 25 mennesker, de fleste kvinner, trosset snøværet for å møtes i tempelet. På gulvet i stuen sitter kvinnene på puter.
På et opphøyd område til høyre i rommet sitter de to munkene med beina i kryss. De er vendt mot kvinnene, mens kvinnene er vendt mot et alter lengst inn i rommet. Den deilige duften av mat som står klar på kjøkkenet trenger også inn i stuen, men forsamlingen er ikke klar til å spise enda.
Trossamfunnet er samlet i unison messing, med håndflatene mot hverandre. Til vanlig holder forsamlingen på i cirka en time, men avhengig av hva slags type seremoni det er kan de holde på i flere timer.
PLUTSELIG reiser en ung gutt seg og setter seg ned igjen rett overfor en eldre kvinne.
– Han fyller 20 år i dag, og han må be moren sin om unnskyldning, hvisker Sawai Breimoen, nestleder i trossamfunnet.
20-årsdagen feires i tempelet, der han selv og alle andre donerer mat til munkene.
I stedet for at du selv får gaver, så gir du gaver.
– I stedet for at du selv får gaver, så gir du gaver, forklarer Breimoen.
Etter å ha lagt seg flat får gutten åpenbart tilgivelse, for han får en god klem av moren sin og munkenes smilende anerkjennelse. Selv om de alle tar ritualet på største alvor, er det mange smil å se i forsamlingen.
Før kvinnene kan få spise, er det på tide å gi mat til munkene. Dette er grunnen til at de er samlet her i dag, for munkene lever av donasjoner og har ikke lov til å lage mat selv. Dette er en av 227 regler munkene har å forholde seg til, som gjelder alt fra fysisk arbeid til berøring.
– De kan for eksempel ikke drepe dyr, stjele eller lyve, sier Breimoen.
AVISENS UTSENDTE får selv delta på deler av seremonien, deriblant det å gi mat til munkene. I det undertegnede snubler gjennom forsamlingen og holder på å komme borti en av munkene, gisper flere av kvinnene høyt: Det er strengt forbudt for en kvinne å berøre en munk. Heldigvis slipper trossamfunnet med skrekken, og seremonien fortsetter. Vi har hver vår bolle med ris, som vi legger oppi munkenes egne gryter.
– Vi må ta med mat hver gang til munkene, for de har ikke lov til å lage mat og får ikke lønn for arbeidet de gjør her, forteller leder av trossamfunnet, Sangwian Hkonha.
Omsider er det tid for munkene å spise det andre av to tillatte måltider om dagen. De får spise ett måltid når de står opp i seks-syv-tiden, og ett måltid før klokken tolv på formiddagen. I mellomtiden fortsetter forsamlingen å messe.
NÅR ALLE siden har fått i seg mat og det er på tide å intervjue munkene, gjør avisens utsendte dagens andre brøler.
– Du kan ikke sitte i samme sofa som munken, instruerer Sawai Breimoen og peker ut en stol til undertegnede.
– Det er jo ikke så enkelt, her i Norge håndhilser dere jo når dere møter noen uansett om det er mann eller kvinne, men det går ikke med munkene, legger hun til. De to munkene snakker kun thai, så Breimoen stiller villig opp som tolk for anledningen. Hun er klar for å svare på det mange lurer på: Hvordan i alle dager ble det til at et buddhistisk tempel ble lagt til Kvinesdal?
– Vi som bor her i distriktet med utenlandsk bakgrunn og buddhistisk tro hadde ikke noen eller noe å forholde oss til når det gjaldt religion, her var det bare kristendom. For oss er dette en viktig sosial og religiøs samlingsplass, understreker Breimoen.
– Vi opprettet en organisasjon og meldte det til Brønnøysundregistrene, før vi begynte å se oss om etter et lokale. Vi lette i både Flekkefjord og Lyngdal før vi fant denne ledige tomten med god plass til parkering. Dette er et fint sted å ha det, siden det er det eneste tempelet mellom Kristiansand og Stavanger. Foreløpig er vi rundt 50 stykker fra Tonstad, Moi, Farsund, Lyngdal, Kvinesdal, fra hele Agder egentlig.
FOR THAILENDINGENE er religion veldig viktig. 95 prosent av befolkningen bekjenner seg til buddhismen, som har vært statsreligion siden 1200-tallet og gjennomsyrer samfunnsliv og kultur. Størstedelen av befolkningen bekjenner seg til theravadabuddhismen, noe også tempelet i Kvinesdal gjør.
Munkene er i tempelet tre måneder av gangen, og det er deres overordnede som bestemmer hvem som skal dra hvor.
– De blir kurset og lært opp til å bli religiøse læremestere, og så kan de lære oss å meditere. Munken er mer enn en prest, han er som en psykolog. Når folk søker svar i buddhismen hjelper munken deg med det, forteller Breimoen.
Phramanat og Phajansomporn, som de thailandske munkene heter, trives godt på Ytre Egeland.
– Det er fin natur og stille og rolig her. Det er ikke så mye forurensning som i Thailand, det er god luft, kommenterer munkene. De gleder seg over at alle har vært snille og åpne mot dem.
– Og snøen?
– Det er litt spesielt å gå fra å feie gater til å måke unna snø, ler munkene.
DET ER ingen tvil om at trossamfunnet er stolte over hva de har fått til, og at medlemmene møtes i både sorg og glede.
– Vi er veldig stolte. Når det skjer noe i livet ditt, om du for eksempel mister en av dine kjære, da er tempelet et samlingspunkt, sier nestlederen.
– Vi lærer bort en måte å leve på som fungerer, der du lærer å være tålmodig, tolerant og grei mot andre, skyter Phajansomporn inn, og legger til:
– Du kan være rik og ha mye penger, men om du ikke har godhet i hjertet hjelper det ikke.
– DET ER ARTIG at det har blitt etablert et tempel i Kvinesdal, sier forstander i Buddhistforbundet, Egil Lothe. Som det største buddhistiske trossamfunnet i Norge og som paraplyorganisasjon har Buddhistforbundet ca. 13.600 medlemmer. Forbundet ble etablert i 1979, og representerer forskjellige hovedretninger og etnisiteter.
– De thailandske buddhistene er spredt utover landet, og du finner dem på mange mindre steder. Dette er en gruppe som har økt i Norge de siste årene, legger Lothe til. Tall fra Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDI) viste at det bodde 18.634 thailendinger i Norge i 2017.
– De fleste kommer hit som voksne, og mange er kvinner som gifter seg med norske menn. Dette er i hovedsak helt vanlige arbeidsfolk på hver sin kant, og slike thai-norske ekteskap er i stor grad distriktsbasert, sier Lothe, og påpeker at Kvinesdal ikke er unik i nasjonal sammenheng:
– Det virker som at thaikvinnene som bor i Norge har et tett nettverk, og det er blitt et mønster at de samles og tar initiativ til å leie eller kjøpe et hus som brukes som tempel. Det er ikke så mange steder de har bygget et eget tempel. Thailand er buddhistisk i både religiøs og kulturell forstand, så det blir en slags sjømannskirke for de som søker det hjemlige.
Lothe gir også et eksempel fra en norsk kristen begravelse, der en kvinne med thailandsk bakgrunn hadde mistet sin norske ektemann.
– Den begravelsen hadde innslag av elementer som ikke er vanlig i kristne begravelser, slik som bilde av den døde oppå kisten, noe som er veldig vanlig i buddhistiske begravelser. I tillegg deltok fire munker i begravelsen sammen med presten, og utførte sin egen liturgi. Det er interessant hvordan man i slike tilfeller finner løsninger og respekterer hverandres identitet, avslutter Lothe.