Det er en sen torsdagskveld, 13. oktober. Fedabuen Thorvald Willumsen (18) og kameraten setter seg i bilen. Willumsen spenner på seg setebeltet og starter motoren. De skal besøke noen venner og setter kursen mot Gyland, en omvei for å få mest mulig tid på veien.
Kompisene fyrer opp sigarettene og bruker passasjerens gulvmatte som askebeger. På et tidspunkt blir Willumsen uoppmerksom på veien foran seg og Mercedesen kutter svingen ved Lona, flyr 15 meter fra veikanten, treffer et tre etterfulgt av en stein — som så vridde bilen og forårsaket et kraftig sammenstøt mellom førersiden og et tre.
Willumsens bein blir klemt mellom pedalene. Han svartner til og ligger hardt skadet i vraket. På passasjersiden prøver kameraten å oppnå kontakt, men uten å lykkes. Iherdig klarer passasjeren å løfte Willumsen ut vinduet på førersiden samtidig som han varsler politiet om ulykken.
Willumsen blir fraktet til Stavanger universitetssykehus med luftambulanse og lagt i kunstig koma. Hjemme i Feda får familien beskjed om at han er kritisk skadet.
DET ER NOVEMBER. Det er en stille dag i nedre Feda. Willumsen sitter hjemme i den grønne sofaen. Det har gått noen uker siden den alvorlige ulykken og han er sykemeldt fra arbeidet som mekanikerlærling.
– Nå er det bare smertestillende det går på. Høyre armen er brukket og et ribbein, men ellers går det greit.
Han bærer fortsatt identifikasjonsbåndet sykehuset festet rundt håndleddet. Han kan ikke løfte mer enn én kilo på hver av armene. Det harde sammenstøtet brakk et ribbein på venstre side, sprakk milten, lungen punkterte og han kan foreløpig ikke gå på hælen. Han minnes å våkne opp på sykehuset, fullstendig uvitende om hvor han befant seg og hvorfor.
– Det var stressende, - jeg husket ikke hva som hadde skjedd. Siden jeg ikke husket noe fra kjøreturen, visste jeg ikke hva som hadde skjedd med meg eller noen andre. De måtte roe meg ned og prøvde å fortelle rolig hva som hadde hendt. De ville ikke vise meg bilde av bilen engang, for de tenkte det ville gjøre meg mer stresset, - for det var jo ikke mye igjen av bilen. Dagen etter fikk jeg lov å se det som var skrevet i avisen og bildet av bilen min. Det var ikke mye gøy. Når du ser på bilen skulle du ikke tro at noen av dem som satt inni ville overlevd.
Han lovpriser kameratens innsats på åstedet for å være i live i dag.
KVINESDAL HAR UTEN tvil hatt et mørkt år. I løpet av året har den vesle bygda vært rammet av to dødsulykker som har satt store ringvirkninger.
Pål Vatland (19) mistet livet i en ATV-ulykke på Åmot-broa i Kvinesdal den 7. oktober. Det var bare måneder etter at en 39-årig mann omkom da han kjørte av veien på en firehjuling ved Ytre Haugland i Kvinesdal i mai.
Ifølge en rapport av Statens Vegvesen er de to Agder-fylkene overrepresentert i ATV-ulykkesstatistikken i tidsrommet 2007 til 2013. Vest-Agder er rangert med høyest antall - 13, hvor Rogaland har det nest høyeste tallet med sine syv.
I løpet av de siste seks årene viser statistikken over antall drepte mørkest ut for Kvinesdal, ifølge Nullvisjonen i Agder. Mens Farsund har hatt null, Hægebostad én, Lyngdal to og Flekkefjord tre, har Kvinesdal hatt seks drepte siden 2011.
Torje Båo Risøen (23) møtte et vendepunkt på vei til legevakten etter en alvorlig ulykke. Kvindølen hadde alltid likt bil og motor, og etter han fikk lappen var han svært aktiv på gassen. Men så skjedde det som ikke skulle skje.
– Jeg har kjørt som en gris, jeg har kjørt fort, jeg har sladdet med bilen både på vinteren og sommeren. Men så hadde jeg ei ulykke hvor jeg totalvraket en bil i 70 km/t. Jeg kjørte av veien, gjennom et tre som knakk tvert av, hoppet over en bekk og stoppet i luften i et annet tre. Da datt bilen ned i bekken og jeg kom ut fra det hele med et lite skrubbsår på beinet. Ikke hadde jeg på meg beltet heller, så det er ikke annet enn flaks. Hadde jeg vært ti centimeter nærmere til venstre, hadde bilen flippet over en mur og jeg ville død momentant. Akkurat der og da, på veien til og på legevakten, tenkte jeg at kanskje jeg faktisk må begynne å roe meg.
FOR Å ROE NED på fartsiveren, la han engasjementet sitt i firehjulere; store, høye biler. Med en toppfart på 120 km/t og begrensning på 80 m/t i svingene, passer det ham svært bra. Hjemme i gården står firehjulerne parkert på rekke og venter. Låven bruker han som verksted, - det er en fin plass å få utløp.
– Mange unge tror de er ganske trygge og gode bilister når de kommer ut fra trafikkstasjonen. Og mange prøver å tøffe seg og imponere damer uten å vite hvor lite som skal til for at det skjer noe. De tror ikke det er farlig å kjøre så fort, fordi de tenker at de har kontroll. Men de har bare kontroll til et visst punkt, påpeker Risøen.
Han ser en holdning hos bygdeungdommen hvor de ikke ser risikoen ved hastigheten. Han minnes selv å ha vært blant dem som kappkjørte på sletter og syntes det hele var spennende og morsomt. Det gjør også kameraten, Andre Røiseland (20).
– Vi har hatt konkurranser om førstemann til Kvinlaug eller Kvinesdal, og det går fort. Det bør ikke være slik, men det blir fort sånn når man er på en så liten plass. Jeg har jo hatt moped, og det første jeg gjorde når jeg fikk den var å se hvor raskt den kunne kjøre. Jeg har vært med mange folk hvor det gjelder om å få mopeden til å gå raskest mulig og komme seg fortest til et sted, forteller Røiseland.
20-åringen mener påvirkning er en sentral faktor i kjørekulturen.
– Det er jo en liten bygd. Da er det fort gjort å la seg påvirke. Jeg har også blitt påvirket opp gjennom og har hatt en del fart. Jeg har ikke hatt noen ulykke hittil, men jeg har jo ikke kjørt så lenge. Man blir påvirket av folkene man henger med, eldre personer man ser. Når det er ei så liten bygd som dette vet man hvem de aller fleste er, og man kjører gjerne fort for å tøffe seg.
Ifølge de to kameratene er høy hastighet, ruspåvirket kjøring og herjing med biler vanlig i Kvinesdals kjørekultur.
KJØREKULTUREN i Kvinesdal er noe som har opptatt Torstein Salvesen i Nullvisjon Agder. Han reagerer på miljøet ungdommene beskriver.
– Det er rett og slett de største stygge ulvene dette med høy fart, ruskjøring og kjøring uten belte. Det er snakk om vanvittig høy risiko for at det kan gå galt. Punkt en i Nullvisjons interesse er å få ned ulykkesstallene. De har ikke vært gode for Kvinesdal kommune de siste årene. Flere innbyggere forteller at det kan ha med kjørekulturen å gjøre, og at det er mange nestenulykker på grunn av høy fart.
Salvesen tror bygdefenomenet kan være en påvirkende faktor til den voldsomme ulykkesstatistikken. Han viser til at det ofte forekommer tøffere kjøreatferd i bygd enn i byer.
Torje Risøen synes utviklingen er fryktinngytende.
– Tre av mine nærmeste kompiser har jeg mistet, hvor to av dem har kjørt seg i hjel. Det setter stort preg på én. Alle blir påvirket av slike hendelser i denne lille bygda. Her merker man at ingen skjønner hvorfor det skjer.
Risøen er far selv. Tanken på å miste ens egen unge har slått ham, og han forteller at det setter skrekken i én.
– Det er jo ikke slik at foreldrene skal ta farvel med sitt barn, det er omvendt. Jeg kan ikke sette meg inn i det scenarioet og sitte i begravelsen til min egen unge. Det er mange slike ting som går gjennom hodet, og man blir veldig tom i seg selv når slike ting skjer.
DET Å BO i en liten bygd kan ha sine fordeler og ulemper, mener Røiseland og Risøen. Og i Kvinesdal sprer ordene seg rasende fort.
– Det er veldig spesielt her i bygda, for her er det jo jungeltelegraf. Når det har skjedd noe, som den siste ulykken, fikk jeg vite om det på et knips, sier Andre Røiseland.
Guttene opplyser at det gjelder alt; og når det skjer noe eller blålys er å se, er det varmt på telefonlinjene.
Etter tapet av kameraten har Risøen merket navnet hans på beinet for alltid. Han har også tatt kompisens navn inn i sitt eget; Båo.
– Det er noe jeg sliter med i hverdagen. Det blir lettere når tiden går etter at en person forsvinner ut av livet ditt, men du vil likevel ha det tomrommet. Du vet at du ikke kan ringe til den personen. De nærmeste jeg har mistet de siste årene, har jeg per dags dato enda ikke klart å slette nummeret til på telefonen. Jeg har mange ganger tenkt på hvorfor jeg fortsatt har dem på lista, men jeg klarer ikke å la være. Den ene kameraten min som døde hadde skrudd på en moped. Det er han som er opphavet til mellomnavnet jeg har tatovert på beinet. Litt for å minnes ham. Det var en jeg vokste opp med og kjørte rundt på moped med, forklarer han.
SELV HAR RISØEN kjørt én gang i beruset tilstand, og sier selv "aldri mer".
– Det var den samme dagen som kompisen min kjørte seg i hjel i 2009 i beruset tilstand. Samme dagen kjørte jeg med tre personer på en moped i beruset tilstand. Det er den eneste gangen, og da var jeg 16 år. Jeg har sett og har lært mye selv. Jeg har åtte års erfaring i Røde Kors hvor jeg har sett veldig mange scenarioer av ulykker og slik.
Ruskjøring er et av momentene han ser en stigning ved.
– Det er skremmende. Jeg har personlig sett økning på ruskjøring her i Kvinesdal. Det er ikke greit. Vi vet hva som kan skje, og det er ikke en god følelse å vente på at noe slik kan hende.
– Men hvorfor bryter ikke kompisene inn og hindrer vedkommende fra å kjøre etter alkoholinntak?
– Det er et godt spørsmål. Det virker som det er blitt slik at man heller går ut og fester enn å kjøre dem hjem. Det er ingen som tenker konsekvenser lenger. Det er få som tenker at de må ta ansvar i dag, sier Risøen.
TORSTEIN SALVESEN bekrefter at manglende konsekvensvurdering er en kjent faktor blant ungdom.
– Det er rett og slett en utvikling som er forskjellig modningsmessig på gutter og jenter. Jenter utvikler sine frontallapper mye fortere enn gutter og kan derfor vurdere konsekvenser og risiko mye lenger før. Mens gutter ikke utvikler frontallapper før de er 23 til 24 år, forklarer han.
Lensmann Jan Magne Olsen ved Kvinesdal lensmannskontor er ikke kjent med en kjørekultur i kommunen. Han viser til at de i lang tid hadde en positiv utvikling i Kvinesdal.
– I det store og hele bildet når vi ser tilbake i tid, synes jeg mye er bedre i forhold til trafikk og trafikkulturen i Kvinesdal. Jeg har jobbet her i 24 år og har vært tett på utviklingen. Imidlertid synes jeg den positive utviklingen de siste to, tre årene har stagnert. Vi har dessverre også hatt noen stygge ulykker, uttaler han.
– Hva tror du bakgrunnen er til at den positive utviklingen har stagnert?
– Jeg tror ikke det er ett enkelt svar på det. Problemstillingen er sammensatt og kompleks. Som sagt har det vært en fin utvikling tidligere, og at det svinger litt kan være rent tilfeldig. Dette er noe vi er opptatt av å følge med på.
SAMTIDIG MINNER han på at Kvinesdal som bygd er langstrakt, og at bil og kjøretøy er helt nødvendig for å komme seg frem til dels lange avstander.
– Offentlig kommunikasjon finnes praktisk talt ikke flere steder, og i hvert fall ikke på kvelder og netter. Da vil det kunne bli en litt annen trafikkultur enn i byer hvor man kan spasere eller ta bussen. Folk bruker altså kjøretøy på en noe annen måte på bygda enn om man bor i en by. Folk vil da dessverre også i større grad kunne bli fristet til ikke å la bilen stå når den burde stå. Skal man flytte seg over lange avstander blir noen kanskje også lettere fristet til å tråkke hardere på gassen.
– En av kildene i saken påpeker blant annet at Kvinesdal er en liten bygd hvor det ser ut til at folk kan la seg påvirke av kjørekulturen med fart og kjøring i beruset tilstand. Tror du det kan ligge noe i det, at folk lar seg påvirke?
– Jeg vil nok tro at ungdom her ikke er så forskjellig som i andre byer og bygder. Det er nok ikke annen påvirkning eller psykologi her enn det man finner andre steder. Jeg vil også oppfordre både ungdom og voksne til å varsle politiet spesielt når personer setter seg påvirket bak rattet. Vi får gjort mye mer med disse situasjonene når folk spiller på lag med oss, ytrer Olsen.
ORDFØRER Per Sverre Kvinlaug forteller på sin side at politikerne i Kvinesdal er bevisste på den negative trafikkutviklingen og har tiltaksplaner i gang.
– Ulykkesstatistikken er for høy i Kvinesdal. Derfor skal vi legge en prosess hvor vi møter ungdommene og har dialog med dem, - for å få et bilde på hvordan situasjonen faktisk er og hvordan vi kan forebygge.
Nettopp hvordan de kan gripe utfordringen an videre og nå frem, er blant tematikken de skal gjennomgå.
— Jeg tror dette er tidspunktet for å spørre hvorfor vi har det slik og hva vi kan gjøre. Det handler om holdninger og ansvarsbevissthet på at man setter seg selv og andre i fare. Mye går på holdninger. Dette er en politisk tilnæring, og nå gjør vi det. Hvert liv er umistelig, derfor er det mange som vil endre denne utviklingen, sier Kvinlaug.
THORVALD WILLUMSEN anser ulykken som en alvorlig oppvekker. Han husker fremdeles ingenting fra kjøreturen. Det siste han husker er å ha festet setebeltet, resten er han fortalt. Begge mennene ble tatt inn til politiavhør etter utforkjøringen og Willumsen mistet lappen.
I dag er han fast besluttsom på at han i fremtiden kommer til å forholde seg til regelverket. Han har selv mistet venner til trafikken, og han forteller at ulykken har satt ringvirkning på vennene hans også.
– Det er mye herjing med bilene i miljøet. Man er rundt om og spinner med kjøretøyene. Jeg merker at det er ikke mange av mine venner, eller folk rundt generelt, som bruker selen når de akkurat har fått lappen. Men etter at jeg krasjet ser jeg at mange av mine venner har skjerpet seg. Både på kjøringen og selebruken. Etter ulykken har familie og venner har vært veldig støttende. De har hjulpet meg når jeg lå på sykehuset og kom på besøk. Men jeg har også fått høre fra dem at jeg må skjerpe meg med kjøringen. Jeg har alltid likt å kjøre fort. Jeg har alltid likt spenningen. Men fremover kommer jeg til å skjerpe meg. Nå har jeg vært i et stort krasj, og det er nok, sier han determinert.