– Det var i jobben på bensinstasjonen at jeg skjønte at jeg elsket å jobbe. Her lærte jeg hva det vil si å jobbe under press. Man måtte være klar til å ta imot en Haga-buss til enhver tid - og tåle å stå i det i noen timer, erindrer Bente Haugland.
Blir leder for NAV Lister
Uførebygda
Det er håp for «uførebygda»
SIDEN 2011 har Haugland ledet NAV Kvinesdal. Fra 1. januar 2020 slår alle NAV-kontorene i Lister seg sammen og Haugland er nyansatt som leder for nye NAV Lister. Med 39.000 innbyggere blir NAV Lister det nest største NAV-kontoret i Vest-Agder.
– 3.000 mennesker er varig uføretrygdet i Lister, i tillegg de de som står utenfor på midlertidige ytelser. Større og mer robuste NAV-kontor dannes med hensikt å kunne gi bedre tjenester. Vi skal høste det beste ut av alle og bygge det beste tilbudet for bedrifter og innbyggere, slår hun fast.
– Det er ikke alltid like lett
FOR LISTERS DEL forsikrer hun om at ingen skilt blir skrudd ned - alle kontorene skal bestå.
Samtidig er hun opptatt av å skape en grei arbeidsplass hvor folk får brukt sin kompetanse. I tillegg til å lede NAV Kvinesdal skal hun i tiden fremover også være prosjektleder for den nye organisasjonen.
– Sammen med en prosjektgruppe jobbes det nå frem mot overgangen til nye NAV Lister. Vi skal sikre en bred involvering. Det skal også defineres mål for Lister-regionen og tegnes nytt organisasjonskart. Det er viktig å få alle med på å påvirke - først da kan man få alle med seg.
DA HAUGLAND TILTRÅDTE som NAV-leder i Kvinesdal i 2011 bet hun seg merke i at NAV utbetalte 10.000 kroner i sekundet - døgnet rundt. I dag utbetaler NAV 15.000 kroner per sekund. Bare i Lister utbetales det årlig 3,5 milliarder kroner i statlige stønader til innbyggerne.
– Det sier seg selv at det ikke er bærekraftig at så mange faller ut av arbeidslivet, da det stadig blir færre yrkesaktive per pensjonist. For å få regnestykket til å gå i hop, må de som har falt ut - inn igjen. Og man må sikre at de som er der - blir der. Det er en jobb NAV ikke kan gjøre alene. I Lister-perspektiv betinger det at vi har et godt samarbeid med bedriftene, utdanningsmyndigheter og andre samarbeidspartnere. Vi har allerede mange rause bedrifter i dag som tar sjansen på folk med nedsatt arbeidsevne, hull i CV-en eller ungdom uten fullført utdannelse, men vi trenger flere.
Vi har allerede mange rause bedrifter i dag som tar sjansen på folk med nedsatt arbeidsevne, hull i CV-en eller ungdom uten fullført utdannelse, men vi trenger flere.
AT HAUGLAND utdannet seg til å bli sosionom var ganske tilfeldig. Innerst inne ville hun bli jurist.
– I dag handler gjerne yrkesvalg om å realisere seg selv og velge kreative yrker. Da jeg skulle velge studieretning i 1998, like etter gjeldskrisen på 90-tallet, handlet det om at man hadde stor sannsynlighet til å få jobb etter endt utdannelse. For meg ble valget et treårig sosionom-studie i Stavanger.
Derfra gikk veien med jobber innen sosialtjenesten, trygdekontoret og døgnpsykiatrisk ved Sørlandet sykehus - før hun fikk jobb som NAV-leder i Kvinesdal i 2011. Innimellom har hun også tatt videreutdanning innen jus, veiledning, coaching, psykiatri og er snart ferdig med en master i ledelse.
NAV-lederen ser for seg at hun kunne ha jobbet med mye forskjellig, bare hun hadde hatt mye folk rundt seg.
– Jeg hadde blitt en dårlig trailersjåfør, ettersom jeg nok hadde blitt deprimert av å jobbe alene.
HUN TROR man godt kan reflektere mer over hvor mye det har å si å ha et meningsfylt yrke å gå til.
– Noen spør hvorfor jeg valgte å jobbe i NAV. Jøss, tenker jeg. Kan det være noe mer meningsfullt enn å hjelpe folk ut i jobb? I tillegg elsker jeg fellesskapet, praten rundt lunsjen, ledelsesoppgaven - og ikke minst å bidra til at folk kommer seg videre i livet.
«Jobber du fulltid?» er et spørsmål NAV-lederen får sjeldnere nå enn før. Til spørsmålet svarer hun alltid «ja, og mer til».
– Jeg skulle helst sett at flere unge damer tok på seg et slikt lederverv. Man jobber mye, men man får også en viss fleksibilitet og frihet, slår hun fast.
Jeg skulle helst sett at flere unge damer tok på seg et slikt lederverv.
– Som leder har man en viss frihet i rollen. Man er sin egen herre innforbi et visst slingringsmonn. Man står ikke i turnus som de skikkelige hverdagsheltene, sykepleiere for eksempel, men har mulighet for å jobbe intensivt og fleksibelt.
HUN KLAPPER PÅ den svarte veska si, og forteller at PCen alltid er med. Men hun er sjelden den som henter barna sent i barnehagen eller på SFO. Hun jobber derimot gjerne en del på kveldstid - etter at barna på fem og ni år er lagt. Og tidsklemma kjenner hun ikke noe på.
– Jeg fikk spørsmål på intervjuet før jeg ble leder for NAV Kvinesdal, og hadde en datter på ett år hjemme, om jeg hadde noen tanker om det å kombinere en lederrolle og livet som småbarnsmor. Jeg ble nesten halvindignert over spørsmålet - vi var tross alt i 2011. Men spørsmålet ble også stilt til de mannlige søkerne. Og sjefen min beroliget meg etterpå med å si at hun fryktet aldri å ansatte en mor. Ingen er så strukturerte og vant til å ha mange baller i lufta som småbarnsmødre.
Småbarnsmoren medgir at hun er svært systematisk også på hjemmebane.
– Jeg har et mantra som lyder: Man kan ikke være høvding hvis man ikke har orden i sin egen tipi. Jeg er avhengig av en viss struktur for å få kabelen til å gå opp. Men jeg er nok over gjennomsnittet systematisk, sier hun, og tilføyer:
– Men man kan ikke være på topp på alle arenaer. Man må tåle litt støv i krokene.
Man kan ikke være på topp på alle arenaer. Man må tåle litt støv i krokene.
HJEMME deler hun og mannen på byrdene hva husarbeid angår. Permisjonene har de delt likt. Å la mannen slippe til mener Haugland er vesentlig.
Haugland beskriver seg selv som veldig energisk, positiv, med godt humør, rettferdig, målrettet, glad i å jobbe med folk og over snittet sosial.
– Hadde det vært opp til meg hadde jeg vært på besøk eller hatt besøk fem dager i uka. Jeg er ekstrovert, og henter energi av å ha folk rundt meg. Jo flere, jo bedre. Når jeg har vært på venninnetur får jeg nesten abstinenser når jeg kommer hjem alene. Jeg våkner og får en enorm glede og energi av å være med folk - store som små.
Smarttelefonen mener hun er en uting med tanke på at man alltid må spørre om å komme på besøk. Haugland elsker når folk bare popper innom - uten forvarsel.
HVIS DØGNET hadde hatt fem timer ekstra, hadde Haugland prioritert å trene mer. Hver gang hun trener, lurer om på hvorfor hun ikke gjør det hver dag. En topptur og frisk luft mener hun at nullstiller hodet og gjør godt.
– Jeg er også glad i å reise, og skulle gjerne gjort mer av det. Jeg elsker å oppleve noe nytt og tar alltid med barna på reise. Men jeg kan ikke ligge lenge på en solseng. Jeg er glad i å være underveis.
Haugland beskriver seg selv som avis-addict og samfunnsengasjert, og er opptatt av hva som skjer i nyhetsbildet. Og med en lederrolle i Norge største etat, er hun opptatt av organisasjonen.
– Jeg kan engasjere meg i en gråstein. På en positiv måte. Jeg mener samfunnet bør bli rausere.
NÅR PERSONER kommer til NAV er hun svært opptatt av at alle skal føle seg sett og anerkjente.
– Det handler ikke om å imøtekomme alt de vil ha, men at alle blir tatt imot på en god måte. Det finnes ikke vanskelige folk, men folk i vanskelige situasjoner. Alt jeg ser i jobben min gjør meg ganske ydmyk. Neste dag er det meg som sitter på den andre siden - man vet ikke hva livet bringer.
Hun er opptatt av at man ikke må sykeliggjøre utfordringer i livet.
– Livet er ingen autostrada. Det er svinger, oppoverbakker og hull i veien. Det er ikke alltid det trengs diagnoser. Noe er bare selve livet. Man skal ha respekt for at folk trenger en time-out. Men også oppfordre til å komme ut igjen i jobb.
At jobb kan fungere som en medisin i seg selv, er hun overbevist om.
– Jeg synes Per Anders Nordengen sa det så fint da han sammenlignet livet med et stigespill. Man kan rykke rett til topps etter få kast. Man kan også oppleve å falle ned igjen mange ganger. Men man klarer likevel å komme seg gjennom, slår hun fast, og avrunder:
– Vi må være enda mer rause og bli bedre til å tåle og anerkjenne annerledeshet.