Den lange veien mot en jobb

Salamah kom med familien fra Syria for fire og et halvt år siden. De første fire månedene bodde de på asylmottak i Lyngdal, og siden har de blitt boende i Kvinesdal.

I hjemlandet arbeidet Salamah som apotektekniker i cirka seks år. Men prosessen med å få godkjent utdanningen i Norge har vært lang.

– Det var veldig vanskelig i begynnelsen. Men etterhvert begynte man å lære seg språket - noe som ikke var lett, for det er store forskjeller mellom bokstaver og slik. Og jeg er ikke god i engelsk, så det var mer vanskelig for meg. Men jeg gikk til voksenopplæring i cirka to år, og etterpå bestemte jeg meg for å fortsette å studere.

77,7 PROSENT av befolkningen mellom 20 og 60 år, eksklusiv innvandrere, på landsbasis. For innvandrere er prosentandelen 65. Det finnes ikke noe entydig svar på hvorfor det er slik, men det som er helt sikkert er at det finnes mye kompetanse som det norske samfunnet ikke greier å ta ut.

Det norske arbeidslivet stiller store krav til formell utdanning. I de fleste jobber kreves det at en minst har utdanning på videregående skole-nivå, og et visst nivå av norskkunnskaper. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet påpeker på sin hjemmeside at innvandrere er overrepresentert i yrker uten krav til utdanning. De jobber oftere ufrivillig deltid og har oftere korttidsengasjementer enn andre.

På direktoratets hjemmeside står det følgende:

«Samtidig er innvandrere oftere overkvalifisert for den jobben de har enn befolkningen for øvrig. En studie av overkvalifisering blant innvandrere mellom 2007 og 2012 viste at blant innvandrere fra ikke-vestlige land som hadde høyere utdanning, var 43 prosent ansatt i yrker som ikke krevde høyere utdanning. Tilsvarende andel blant befolkningen for øvrig med høyere utdanning, var 11 prosent. I en spørreundersøkelse fra 2016 oppgir 23 prosent av innvandrere å være overkvalifiserte, mot 13 prosent i øvrig befolkning.»

Mange av dem som kommer har god utdannelse, men det er ikke alltid like enkelt å ta i bruk kompetansen i et nytt land. Man kan ha mistet viktige dokumenter på flukt; dokumenter som kan være vanskelig eller umulig å skaffe til veie igjen senere. Dersom man har dokumentasjon på kompetansen med seg, er det likevel ikke sikkert at utdannelsen blir godkjent i Norge.

I tillegg er lovverket slik at man ikke får arbeidstillatelse før man er bevilget opphold i landet - en prosess som kan ta år. Og når alt det formelle med oppholdstillatelse er på plass, er det fremdeles en lang vei å gå.

Først må man gjennom det obligatoriske introduksjonsprogrammet. Deretter skal man «klargjøres» for arbeidslivet. Mange utdanningsløp i andre land krever en omfattende prosess for at kompetansen skal bli godkjent i Norge. I tillegg mangler innvandrerne erfaringsbakgrunn i Norge. Den første jobben blir den første arbeidsreferansen i nytt land.

Får en million i tilskudd

Likestilt arbeidsliv i kommunen

NORGES MULTIKULTURELLE senter i Kvinesdal tenker nytt og annerledes for å bidra til at flere lykkes med å komme inn i arbeidslivet i Norge.

– Mange mennesker blir holdt i en situasjon hvor de ikke får brukt kompetansen sin eller ikke får jobb i det hele tatt. Det er krevende for den det gjelder, og så er det dårlig samfunnsøkonomi at staten betaler for disse menneskene i stedet for at de har arbeidsinntekt, sier Melinda Kvinlaug, daglig leder av Norges Multikulturelle senter.

Slik regelverket er i dag, kan en asylsøker få midlertidig arbeidstillatelse etter at man har vært til asylintervju, med visse unntak. Men hvis en asylsøker får avslag på asylsøknaden og går inn i en ankeprosess, får vedkommende ikke arbeidstillatelse. Og det er gjerne ankebehandlingen som tar tid.

– Mange sitter i mottak i mange år. Folk blir låst i prosessen. De må bo i mottak for å få penger til livsopphold - cirka 1.800 kroner i måneden, sier Kvinlaug.

Hun peker på de åpenbare farene ved å bli værende i en slik situasjon, med dårlig økonomi over lang tid.

– Noen blir rekruttert inn i kriminelle miljøer eller arbeider svart, eller i verste fall «går under jorden» for å klare seg, sier Kvinlaug.

Hun mener det er sløsing med ressurser når mennesker ikke får bruke sin kompetanse mens de venter på at søknadene blir ferdigbehandlet.

– Det er krevende. Jeg kjenner mange som er i en slik situasjon. De opplever det som en stor psykisk belastning, sier Kvinlaug.

REHAM SALAMAH gikk etter endt utdannelse videre med å søke om å få godkjent utdannelsen sin som apotektekniker via Helsedirektoratet. Etter åtte måneder fikk hun beskjed om at de ville innvilge godkjenning, men på betingelsen av at hun studerer norsk på Vg3-nivå og består nasjonalt fagkurs.

Det er det hun nå jobber med for å få den endelige godkjennelsen. Da kan hun omsider søke jobb i landet. Hun tror det fort kan gå nok et år.

– Det tar tid. Alt tar tid. Når man søker, tar det tid å få svar, påpeker hun.

Salamah mener det er et stort forbedringspotensial i systemet.

– Hvordan har dere opplevd all denne ventetiden?

– Det tar mye tid å lære seg norsk og studere, så jeg har ikke tid til å jobbe samtidig. Så det er nok for meg. Jeg tenker bare at det blir bra etterpå. Jeg prøver å ikke tenke for mye, for vi kan ikke gjøre noe med det.

I likhet med Reham, er også ektemannen Feras Aboeed i søkeprosess om kurs. I Syria arbeidet han som taxisjåfør, og nå håper han å kunne fortsette i Norge som bussjåfør.

Nedgang i arbeidsledigheten

Fargerik og kulturell aften

SANJAR BOTOON jobber ved Norges Multikulturelle senter i Kvinesdal. Han forteller at det er fort gjort å bomme på den ene muligheten man har ved NOKUTSs godkjenningsordning.

– I verste fall risikerer du å måtte ta en sju år lang utdannelse på nytt dersom du ikke sjekker meldingsinnboksen på NOKUT daglig, sier Botoon.

Han søkte om å få sin utdannelse godkjent, bachelor i statsvitenskap.

– Etter at all dokumentasjonen var sendt inn, gikk det et helt år før jeg fikk svar. Hadde jeg ikke lest meldingen, så hadde jeg mistet sjansen til å få utdannelsen godkjent. Man får kun én mulighet. Og det er fort gjort å glippe på å sjekke nettsiden hver dag når det går så lang tid, sier han.

For Botoon sin del har godkjenningen gått greit, selv om det har tatt mye tid.

Språkkafé i Kvinesdal

Det lille tempelet på Øyesletta

MANGELEN PÅ norsk arbeidserfaring og referanser er for mange neste hinder på veien.

– Det forsøker vi å gjøre noe med her i Norges Multikulturelle senter, sier Kvinlaug.

Senteret utvikler og holder kurs som er myntet på både arbeidsgivere og arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn. I tillegg er NAV, kommuner, asylmottak og bedrifter i privat sektor i målgruppen for kunnskapen som blir samlet, systematisert og tilgjengeliggjort ved senteret.

Kvinlaug påpeker at innvandrere må tilegne seg mye kunnskap for å få jobb. I tillegg til språket, er det også sosiale koder som skal knekkes.

– Ved asylmottak har vi for eksempel kurs om hvordan hver enkelt bygger eget omdømme. Det handler om at det lønner seg å være opptatt av fasade. Man bør sørge for at det er rent og pent der man bor og at man selv fremstår som ryddig, sier Kvinlaug og legger til:

– Førsteinntrykket er ofte avgjørende. Det må for eksempel ikke være skrivefeil i en CV.

Senteret holder også kurs om hvordan man bør gå frem for å blir respektert i Norge.

– De som jobber her har selv kjent på ulike problemstillinger. Vi tenker at det ikke er nødvendig at hver enkelt skal være nødt til å gå gjennom de samme utfordringene for å lykkes. Vi samler erfaringen og kompetansen som innvandrerne har med seg og bringer det videre for å hjelpe andre, sier Kvinlaug og legger til:

– De som er best integrert, er de som er best til å jobbe med dette. De blir gode rollemodeller for dem som kommer etter.

Men det beste av alt er at de som jobber på senteret får verdifull praksis inn på sin norske del av CV-en. De får norsk referanse, noe som er svært viktig for å komme seg inn i arbeidsmarkedet.

– Problemet er bare at jeg mister dem etter hvert som jeg anbefaler dem for andre arbeidsgivere, smiler Kvinlaug.

EN AV DEM SOM har tatt i mot arbeidskraft etter anbefaling av Kvinlaug er Geir Inge Sirnes ved Bryggerhuset i Kvinesdal sentrum.

Sirnes medgir at han var skeptisk til å ansette innvandrere, men ble positivt overrasket da han tok sjansen. Faktisk lot han seg overraske i to tilfeller; første gang da han solgte pizzeriaen Pontis Pizza, og andre gang da han ansatte sin nåværende medeier av Bryggerhuset.

Men han har opplevd det motsatt også.

– Jeg har hatt folk på intervju her sammen med representanter fra NAV som ikke engang kunne ta på tallerkener som det hadde vært bacon på. Og det blir så feil, sier Sirnes.

Han forteller at de gjør ganske mye for å tilrettelegge på arbeidsplassen.

– Men det var en som ikke kunne jobbe her inne ettersom det hadde vært alkohol i lokalet.

– Er det religiøst?

– Nei, jeg tror det er mer tradisjon og respekt for sine enn det har med religion å gjøre, sier Sirnes og legger til:

– Jeg er verken veldig tradisjonell eller religiøs, men jeg tror veldig på det å være snill. Når man får noe tildelt, så ta imot det - og gjerne med åpne armer. For det er ikke alle gitt å få jobb, heller ikke norske. Så når man kommer hit som flyktning og får tilbud om å tilpasse seg, så ta i mot det, råder Sirnes.

Han har også erfart at en sa rett ut at han bare ville slappe av, for systemet tok vare på ham.

– Og en annen jeg skulle ha møte med dukket aldri opp. Da ringte saksbehandleren til ham, men hans forklaring var at han ikke visste hvor det var. Da han fant ut av hvor det var, ville han ikke fordi det hadde med respekt å gjøre ettersom det blir solgt alkohol her, sier Sirnes og oppsummerer:

– Det er veldig forskjellige holdninger.

SELV HAR HAN reist mye og smakt mye god mat, spesielt i Tyrkia og Thailand.

– De beste smaksopplevelsene får jeg som regel i utlandet, eller gjennom utenlandsk mat presentert i Norge.

Hans kollega fra Iran er en av dem som har fått Sirnes til å bli enda mer åpen for nye matopplevelser.

– Folk fra andre kulturer og nasjoner er ofte mye flinkere enn oss med mat. Jeg har hatt fagkokker; danske mesterkokk med 45 års erfaring inne, og nå har jeg en skolelærer fra Iran som har hatt kosmetikkbutikk i hjemlandet sitt. Han har bare kjøkkenerfaring, og han lager de beste smakene jeg har vært borti. Jeg har spist på de fineste restauranter og har gjort dette i 25 år, og han er en perle, sier Sirnes og legger til:

– Han jobber alltid alle timene og er nesten aldri syk. Han har en helt annen holdning til sykdom og jobb i forhold til det mange vestlige har. Og han er som oss; tar seg et glass øl, spiser bacon og tilpasser seg. Han har en veldig norsk oppførsel.

– Er det bedre arbeidsmoral blant innvandrerne?

– I hvert fall blant de som kommer fra Iran, konstaterer Sirnes.

MOHAMMAD AL-ABTAH er opprinnelig fra Syria. Fra år 2000 til 2006 bodde han i Norge, men vendte tilbake til Syria i en tiårig periode. I 2015 flyttet han til Lyngdal igjen sammen med familien.

Han arbeider flittig med å få utdannelsen godkjent i Norge, slik at han kan komme seg ut i arbeidslivet.

– Jeg har ingeniørutdannelse fra før innen Teknisk fagskole i Syria. Men jeg fikk ikke godkjent utdannelsen og måtte derfor studere på nytt.

I fjor tok han opp mange fag ved videregående skole, mens i det foregående året gikk han på universitet og tok forkurs på ingeniørutdanning. Videre har han søkt seg inn på utdanningen som byggingeniør ved universitetet og venter på svar fra hovedopptaket i juli.

Hans ønske er å komme ut i arbeid på byggeprosjekter, fabrikker, veiarbeid eller lignende. Han har cirka 15 års erfaring i bransjen fra Syria og bred erfaring.

– Hvordan opplevde du å komme fra Syria hvor du hadde både utdanningen og arbeidserfaring, til å gå gjennom alt på nytt i Norge?

– Det var mange utfordringer, og jeg fant ut at det er umulig å finne en god jobb som jeg ønsker uten å ha et godkjent vitnemål. Siden min utdannelse ikke er godkjent, måtte jeg ta alt på nytt og søkte på videregående skole, forkurser og universiteter.

HAN OPPLEVER SYSTEMET og prosessen som komplisert og strengt. Særlig for eldre vil det være vanskelig, påpeker han.

– I andre land, som Sverige, Danmark og Tyskland, er det mye lettere. Jeg har kontakt med flere venner som bor i disse landene, og de mener situasjonen der er mye lettere enn i Norge. Etter min mening må det innføres tiltak som gjør det lettere for mennesker å finne jobb så raskt som mulig uten å gå gjennom den kompliserte veien som tar lang tid og er vanskelig å gjennomgå.

– Hva har vært mest utfordrende?

– Det mest utfordrende er at man ikke kan jobbe uten å ha vitnemål. Språket er et av de største problemene. Når du studerer for eksempel et fag på morsmålet ditt, er det mye lettere å lære enn på et annet språk. For det er begreper og uttrykker som er vanskelige å forstå og huske, sier Al-Abtah.

Også han påpeker at det tar lang tid å få utdannelse godkjent gjennom NOKUT.

– Man sender dokumenter og bevis dit, og så venter man på svar - noe som tar minst fem måneder.

I august flytter Al-Abtah og familien til Grimstad hvor både han og kona skal studere - i håp om at det er en plass for også dem i det norske arbeidslivet.