– Jeg så ikke for meg at dette var noe som skulle skje meg.
Det forteller Michelle Kovacevic Brekene. Vi sitter i stuen i huset hennes på Borhaug. Det hun forteller er tungt og vondt, men bakgrunnsstøyen av tre aktive barn og en hund er oppkvikkende og litt paradoksalt.
DET VAR LIKE før jul i fjor, og Michelle var i gradert foreldrepermisjon og ammet datteren Selma som da var elleve måneder. Så oppdaget hun en kul under armen.
– Jeg tenkte at jo at denne kulen var helt ufarlig, men at det uansett var greit å gå til legen. Når man ammer, er jo kroppen litt annerledes enn ellers. Så i utgangspunktet tenkte jeg at det kunne jo være en liten sannsynlighet for at denne kulen var ondartet, men jeg hadde aldri forstilt meg at det skulle være kreft.
Kreftsyke Trine delte sterk historie
Lille nyttårsaften kom beskjeden. Kulen viste seg å være kreft som hadde spredd seg fra brystet og opp til en lymfeknute under armen.
– Hva tenkte du da du fikk den beskjeden?
– Nei, si det, svarer hun fort og tenker seg om før hun fortsetter.
– Det var vel egentlig ingen som så den komme. Ikke har vi noen i familien som har hatt det, og de fleste som får kreft er jo ikke under 30 år
Hun begynte med cellegiftbehandlingen i januar, og etter 16 kurer er hun nettopp blitt ferdig med denne behandlingen. Nå venter operasjon og stråling.
MICHELLES TRE BARN på ett, tre og åtte år har vært en viktig normalitet i den nye hverdagen som hun fikk etter jul.
– Jeg føler at vi har levd litt i vår lille boble, rett og slett fordi at vårt liv har vært litt på hvil mens alle andres liv har gått videre. Bortsett fra at jeg ikke er på jobb og at jeg er mye inn og ut fra sykehuset, så er hverdagen med ungene og mannen min lik. Det har vært godt å ha noe helt fast i hverdagen.
Jeg føler at vi har levd litt i vår lille boble, rett og slett fordi at vårt liv har vært litt på hvil mens alle andres liv har gått videre.
– De to minste skjønner at jeg er mye inn og ut av sykehuset, men de skjønner ikke så mye av hva det er. Barn går jo ikke rundt og er bekymret hele tida, så det har egentlig gått veldig greit.
Hun understreker at hun har mye støtte i mannen og familien hennes.
MICHELLE PÅPEKER AT hun savner det faste i hverdagen, deriblant å kunne gå på jobb som lærer på Farsund ungdomsskole.
– Det er veldig trist å ikke få se elevene og følge dem opp. Men jeg hadde ikke klart å kombinere jobben sammen med sykdommen. Om jeg hadde gjort det, hadde nok ikke formen min vært like god som den er i dag. Det hadde tatt for mye krefter. Men jeg gleder meg veldig til å komme tilbake.
Spretten innsats for kreftsyke barn
Også håndballen er et savn i den nye hverdagen. For toppscoreren fra FIL og FLIK har briljert på håndballbanen siden hun var tenåring.
– Jeg spilte aktivt fram til jul. Det har vært et savn, men samtidig har det ikke vært en greie at jeg skal være på håndballen akkurat nå. Det er jo kjedelig for vi mister litt av de tingene som har gjort vår hverdag helt vanlig, men jeg håper at jeg kan begynne igjen når kroppen er klar, forteller hun.
OMSTILLINGEN FRA EN travel og aktiv hverdag til en sittestillende og rolig hverdag var brå. Sykdommen gjorde at håndballspiller- og lærerrollen måtte legges til side på ubestemt tid.
Livet tok rett og slett en bråbrems.
– Jeg merket at de første månedene av sykdomsforløpet ble veldig sittestillende. Jeg prøvde å gå tur og bevege meg litt, men det var uansett veldig annerledes fra normalen min, reflekter hun mens hun kikker ut i rommet med et litt tomt blikk.
Hadde kreft: – Har vist enestående imøtekommenhet
Hun tenker seg litt om og fortsetter:
– Jeg kom til et punkt der jeg følte at hverdagen ble litt meningsløs. Rett og slett fordi jeg ikke hadde noen ting å gå til på dagtid bortsett fra sykehuset.
DA DENNE MENINGSLØSHETEN falt inn over hverdagen, tok hun kontakt med innehaver av SMART Trening og helse, Elisa Egeland. Gjennom Norges Idrettshøgskole og Oslo universitetssykehus har hun tatt en videreutdanning innen trening av kreftsyke, og hun er blitt sertifisert som «AktivInstruktør».
– Jeg har tilegnet meg en kompetanse om trening både før, under og etter kreftbehandling. Treningen har stor effekt på livskvaliteten til de kreftsyke. Det er så meningsfullt, forteller Elisa.
I slutten av mars begynte de å trene sammen. Nå treffes de jevnlig slik at treningsprogrammet tilpasses og oppdateres etter Michelle sin form.
– Selv om jeg har trent mye gjennom håndballen, syntes jeg det ble vanskelig fordi jeg ikke lenger kjente kroppens grenser. Jeg hadde behov for veiledning, og Elisa hjalp meg med å finne de grensene i kroppen som jeg følte jeg hadde mistet kontrollen på, forteller Michelle.
– Jeg kan ikke kjøre meg selv helt ned i kjelleren eller løfte veldig tungt. Jeg kan fortsatt trene hardt, men jeg må ikke trene så hardt at jeg ikke kommer meg opp igjen. Det er som Elisa sier, «vi skal bygge overskudd - vi skal ikke bryte kroppen ned».
HUN FORTELLER VIDERE at hun hele tiden har vært innstilt på at denne kreftkampen var en kamp hun skulle ta, men da hverdagen ble tung og sittestillende, fikk hun et «piff» gjennom treningen.
– Da følte jeg at jeg bestemte litt over min egen kropp igjen. Jeg følte at jeg fikk styre litt selv hvordan kroppen skulle ha det, ikke bare at jeg ble sittende og vente på at kroppen skulle bli dårlig igjen.
Da hun var kommet i gang med treninga, tenkte hun at det hadde vært gøy om hun fikk til å springe fem kilometer på Farsund Maraton. Elisa mente at hun burde gjennomføre det, og motiverte henne gjennom treningen.
– Cellegiften bryter jo ned alle cellene - den ødelegger jo kroppen. Så tanken på at jeg skulle bevise for meg selv at kroppen min fortsatt kunne klare noe slikt, var fristende. Det ville vært en seier for meg selv, spesielt så langt ut i sykdomsforløpet.
Tanken på at jeg skulle bevise for meg selv at kroppen min fortsatt kunne klare noe slikt, var fristende.
Se Farsund maraton direkte - del 1
Se Farsund maraton direkte - del 2
De fem kilometerne gjennomførte hun sammen med ei venninne under Farsund Maraton.
– Det var veldig deilig å gjennomføre! Vi hadde testet på forhånd at det gikk, men det var noe helt annet å gjennomføre løpet når tiden ble tatt og med startnummeret på brystet. Det ga meg en god følelse over at det gikk så greit.
GEIR OSMUND WEHUS, distriktssjef i Kreftforeningen, forteller at å bevege på seg og å bruke kroppen regelmessig er bra både før, under og etter en kreftbehandling.
– Det kan gi mer overskudd i hverdagen og bidra til økt livskvalitet. Tilpasset og regelmessig fysisk aktivitet kan gi bedre forutsetning for å tåle kreftbehandlingen og redusere sjansen for ulike bivirkninger. En god fysisk form kan dessuten bidra til at du kommer deg raskere og unngår senskader etter gjennomført behandling.
Han forteller videre at det er veldig individuelt hvor mye kreftsyke trener.
– Noen ganger kan en gåtur for å hente posten være nok å ha som mål. Andre dager kan det være aktuelt å drive med mer mosjonspreget aktivitet. Hvor mye du bør belaste kroppen kan variere med dagsform og i de forskjellige fasene av behandlingsforløpet. Det er viktig å lytte til kroppen og finne en god balanse mellom trening og hvile.
TILBAKE TIL MICHELLE og hennes situasjon.
– Hvordan føler du deg i dag?
– Altså, det er jo cellegiften som har gjort at jeg har mistet håret og at jeg har vært dårlig, men i forhold til veldig mange andre så har jeg vært i sånn forholdsvis god form. Kroppen min er jo på et lavere nivå enn før, men kroppen fungerer jo greit, svarer Michelle.
Hun tror at det er en del andre kreftsyke som har vært mer rammet av utmattelse enn hva hun har vært.
– Etter at jeg begynte å trene igjen, sitter jeg ikke lenger bare og venter på at kroppen skal bli dårligere og dårligere. Nå føler jeg at det kanskje blir litt lettere å komme tilbake til normalen, for kroppen min er ikke helt på bunn selv om den har vært igjennom veldig mye, reflekterer hun og avslutter:
– Det har gått an å ha et forholdsvis normalt liv selv om jeg i utgangspunktet ikke har et veldig normalt liv akkurat nå!