Listers reality-deltakere ser seg tilbake

Vidar Helseth var med på Farmen i 2017. Han beskriver Farmen-oppholdet som todelt.

– På den ene siden var det helt praktfullt! Jeg dro jo dit fordi jeg ville teste ut å leve enkelt og med avstand til dagens norske samfunn. Det var fantastisk å være uten strøm og telefon og annen luksuriøs komfort som vi er vant med. Og jeg fikk oppleve det med kuriøse mennesker som er håndplukket blant tusenvis av mennesker - kall det gjerne et freakshow; med de vakre, de sinte, de rare, de dumme, de joviale, de prektige - og de klin gærne! sier han.

Han beskriver det som en ferie han aldri ville vært foruten. Sliten, sulten, oppgitt - men fullstendig overgått av fine stunder, lærdom og et hav av gevinst.

– På den andre siden; jeg fikk også se innsiden av det jeg anser for å være relativt hensynsløs moderne TV-produksjon. Her slenger man mennesker ut i en tilværelse håndplukket for konflikter og intiger. Naturligvis, de skal lage TV som folket engasjerer seg i. Men man gjør det for enhver pris, vel vitende om at måten de velger å fremstille enkelte vil ha en pris når disse er tilbake i hverdagen. For i moderne reality-produksjon så former man menneskene i stor grad i klipp og regi. Reality som begrep er ofte villedende, for det er svært mye som ikke er realitet i moderne reality-produksjon. Man komponerer scener fra forskjellige tidspunkt og sammenhenger, til å skape en hendelse som aldri har skjedd. Dette er virkemidler som brukes gjennomgående. Det er urovekkende lett å forskjønne, eller forverre, et menneske i klipp og regi, mener Vidar.

Han forteller at han ikke var castet til verken å være bonde, modell, stokk dum, dyrevernsaktivist eller noen av de andre ytterpunktene - men først og fremst en moralens vokter. Derfor har responsen etter Farmen vært utelukkende bra.

– Der andre har provosert seerne og fått masse sinte meldinger og dritt slengt etter seg - så har jeg kun fått fine tilbakemeldinger. Mange mente jeg var anonym, men jeg kan love at det var det klipp og regi som sørget for - de fleste som kjenner meg vet at jeg ikke er så anonym, sier han, og utdyper:

– Men det er sånn Farmen fungerer. En sentral del av dens suksessformel er å bevisst klippe slik at man får forsterket og underbygget den delen av deg de har mest behov for. Allsidigheten enkelte av oss besitter forkastes bevisst.

Hun regner med å ha sex på TV

Lea (25) ønsker å provosere i Paradise Hotel

VIDAR ER til forveksling lik Samuel Rostøl, som var deltaker i Farmen før Vidar. Begge har rastafletter og kommer fra Kvinesdal. I tillegg er de gode venner.

– Det er tilfeldig at begge har vært med i Farmen, men samtidig er det ikke loddtrekning om hvem som blir plukket ut, det er en tung prosess med enormt mange kandidater og vurderinger, sier han.

Vidar forteller at Samuel var årsaken til at han søkte på Farmen. Vidar hadde aldri sett på Farmen, ettersom han ikke ser på TV, så uten Samuel hadde han aldri søkt.

– Det er vel hevet utover en hver tvil at både jeg og Samuel ikke representerer normen og regelen av nordmenn flest. Vi kan begge både sjarmere og provosere og har mange klare meninger om mangt og meget. Vi er begge bereiste verdensborgere som ikke er redde for å gå mot strømmen. Vi er ofte uenige, og begge glad i å diskutere - så kanskje Farmen skulle ønske de hadde castet oss sammen? Det kunne blitt mye god TV! sier han, og avrunder:

– Jeg tror Kvinesdal skal ha æren, eller skylden, for det. Jeg er overbevist om at vi får se flere kvindøler på tv fremover også. Kvinesdal er noe helt unikt, på godt og vondt, og skaper helt unike mennesker.

– GRUNNEN til at jeg hadde lyst til å være med på Farmen var ikke fordi det var viktig for meg å komme på TV. Jeg hadde lyst til å oppleve hvordan det var å leve for 100 år siden; i ett med natur og dyr og høste av naturen rundt oss. Det hørtes utrolig flott ut, sier Agnethe B. Salvesen om hvorfor hun sendte inn søknad til TV2.

– Vi hadde sett på tidligere sesonger av Farmen og tenkt: Hvor vanskelig kan det være? smiler Ole Magnus Skretting.

Agnethe og Ole Magnus giftet seg sommeren 2006. Bryllupsreisen ble lagt til Monsøya i Ny Hellesund få uker etter bryllupet. 100 år tilbake i tid - på en stor TV-produksjon. Ekteparet kikker på hverandre og smiler når de tenker tilbake på opplevelsen.

– Vi var de yngste der inne, og kanskje litt naive. Vi spilte ikke spillet i stor grad. For oss var det en kjempeopplevelse bare det å være der, forteller de.

– Vi var også heldige som var to inne på Farmen-gården. Og vi var så forelska, klasset på hverandre og brukte romantikken. For noen var det kanskje provoserende.

- Med det første syntes vi at det var veldig gøy at vi var kommet med. Deretter begynte vi å diskutere det i forhold til at vi var nygift. Vi ble nervøse for om vi satte hele ekteskapet på spill, sier Agnethe, og minnes at hun tenkte på at de ikke måtte miste hverandre i kaoset;

– Tenk om vi hadde blitt uvenner - stengt inne med 14 andre mennesker - uten å kunne komme ut derfra. Som nygifte er man jo i en skjør fase i et forhold. Jeg husker vi var litt spente på det.

Ole Magnus er ikke helt enig, men Agnethe følger opp:

– Du var også spent på det, du bare later som at du ikke var det. Som par diskuterer vi veldig mye. Vi blir ikke alltid enige, men vi finner ut av det. Men på andre kan nok denne diskuteringen virke litt rart.

De ler.

– Det var nesten idioti. Vi risikerte veldig mye med å gå inn der som nygift.

AGNETHE slår fast:

– Men det gjorde oss bare sterkere. Vi kom godt ut av det i andre enden. Ikke minst lærte jeg Ole Magnus bedre å kjenne. Jeg har tross alt sett ham nesten uten mat i mange uker. Det går faktisk!

– Vi fikk se hverandre i situasjoner som vi ikke har sett hverandre i verken før eller etter, og kom styrket ut av det som par. Vi var også heldige som var der så lenge - sammen, sier Ole Magnus.

Ole Magnus beskriver Farmen-oppholdet som en utfordring både fysisk og psykisk.

– Alle som blir utsatt for litt stress, kan endre atferd. Ytre faktorer kan gjøre at ting sklir litt ut. Og her var det en ekstrem påkjenning både fysisk og mentalt. Men jeg tror vi klarte oss greit, sier han.

Agnethes opphold på Farmen varte i ti uker. Ole Magnus var på gården i ni uker og seks dager.

At Agnethe var så nær finalen at hun formelig kunne ta på premien, men ble slått ut, er noe hun har prøvd å fortrenge.

– Jeg husker fremdeles den forferdelige følelsen da seieren røk, sier hun og rister på hodet.

– Der og da følte jeg at alt hvilte på mine skuldre. Jeg gjorde det ikke bare for min del, men for Ole Magnus, familien og venner. Og så får jeg knute på tråden.

Ordene blir hengende i luften.

– Konkurrenten hadde bare stått og sett på hvordan jeg løste oppgaven. Og mens jeg stod og skulle løsne knuten på tauet, vant hun. Jeg fikk en helt ubeskrivelig vond følelse. Ikke fordi jeg ikke vant, men fordi jeg hadde en så god sjanse og fordi jeg var så nærme. Og så mye stod på spill.

Det unge ekteparet tenkte at premien, som var hytte og bil, skulle bli starten på resten av livet.

– Jeg blåste nok ting helt ut av proporsjoner. Men etter ti ukers ekstremt press, og fordi jeg følte at jeg nesten kunne ta på målet, var det helt forferdelig.

– VI FIKK MANGE GODE tilbakemeldinger i etterkant. Folk heiet og støttet oss. Og vi føler at vi har vært litt ambassadører for Farsund, og det er jo koselig. Vi er jo så glade i hjemstedet vårt at vi har kommet hjem igjen.

– Etter Farmen-oppholdet var det veldig spennende å se det på TV etterpå. Vi ante jo ikke noe om hva som hadde foregått på andre steder på gården enn der vi var. Vi fikk mange aha-opplevelser.

Da fikk de blant annet se at andre deltakere stjal mat fra fellesskapet.

– Jeg blir enda irritert når jeg tenker på Mikkel som tok mat fra matboden. Jeg synes ikke noe om det, og det kunne aldri falt oss inn å forsyne oss urettmessig av et felles matfat.

– Hvordan synes det er dere ble fremstilt?

– Du ble fremstilt fint, var du ikke fornøyd med deg selv? sier Agnethe til Ole Magnus. Han nikker.

– Men du er et følelsesmenneske, sier Ole Magnus, og Agnethe tar ballen:

– Jeg ble fremstilt enten veldig glad eller veldig lei meg. Jeg er et følelsemenneske, og det er veldig lett å lese meg. Jeg forstår at god TV er å vise ytterpunktene - og det var det de viste med meg.

Agnethe forvisser om at det ikke virkelig er slik at hun går og enten griner eller ler store deler av dagen.

– Jeg ble kanskje litt overrasket om hvor emosjonell jeg ble fremstilt. Men jaja. Jeg reagerte da det ble slaktet unødvendig. Og sånn er jeg jo.

EKTEPARET hadde blitt enige om et kodeord de skulle bruke hvis de ble skikkelig sinte og diskusjonen skulle opphøre øyeblikkelig.

– Da jeg først brukte kodeordet, hadde Ole Magnus glemt det. Det endte med at jeg ropte i frustrasjon: «Det er kodeordet, Ole Magnus! Det er kodeordet!», ler Agnethe.

Noe av det verste med å være på gården forteller Agnethe var at de ikke fikk tannkrem, kun en naturtannbørte.

– Etter seks uker uten tannkrem fikk vi se speilbilde av tennene i et vindu. De var helt brune. Da insisterte vi på å få tannkrem. Man kunne jo ikke ofre tennene for et TV-program. Tannlegebesøket etter Farmen-oppholdet var ikke hyggelig. Jeg hadde mange hull, noe jeg aldri hadde hatt før. Det var helt forferdelig, minnes hun.

Ekteparet bodde i Oslo da Farmen-sesongen gikk på TV. De så alle episodene fra sofakroken.

– Jeg husker at jeg var hjemme i Farsund den uka jeg slo ut Jarl i tvekamp. Familien visste ingenting om at jeg vant tvekampen. Det var gøy å sitte sammen med foreldre og søsken og se reaksjonene deres da jeg slo ut min argeste konkurrent, min nemesis der inne. Det var veldig stas, forteller Ole Magnus.

BEGGE SYNTES det mest utfordrende med å være med i reality-programmet var å bo så tett på folk som er veldig forskjellige fra en selv. Og med ulike agendaer for hvorfor de ønsket å være på Farmen.

– Sammensetningen av folk kan man si at representerte en tverrsnitt av samfunnets moral, så det kunne være utfordrende, sier Ole Magnus.

På audition var begge avslappet og tenkte at sjansen for at de kom med, var liten. Ole Magnus sa noe som at han irriterte seg over folk som roper høyt over ting som ikke betyr noe, og at han kunne si fra. Agnethe argumenterte med at hun var biolog og hadde tenkt å benytte seg av naturen til fellesskapets beste. Hun sa også at hun var feminist og opptatt av likestilling. I tillegg spilte de på at de var nygift.

– Produksjonen tenkte kanskje også at vi var stereotypiske; nygifte på 24 år fra Sørlandet. De plasserte oss nok i den båsen.

I DAG bor de i en flott enebolig i Farsund og har tre barn. Agnethe er lærer ved Farsund ungdomsskole og Ole Magnus er lokalpolitiker og lærer ved Lista ungdomsskole.

Fra tid til annen blir Ole Magnus minnet på Farmen-deltakelsen.

– Helt frem til nå kommer det av og til elever på ungdomsskolen og forteller at de husker meg fra Farmen. Da var de 1,5 år, så de har trolig hørt det fra foreldrene. Men det er bare hyggelig å bli minnet på det, sier Ole Magnus.

Som lærer setter han ikke av en hel time for å prate om reality-erfaringene sine.

– Men jeg kan gjerne fortelle om Farmen i 30 sekunder en gang i måneden for elevene - som en gulrot, sier han.

Også på butikken er det er kjent situasjon.

– Man kan treffe voksne, som man egentlig ikke kjenner. Personen kjenner en igjen, og man er på hils. Hvorpå folk gjerne kan nikke og utbryte ut i det blå: «Farmen». Farmen, ja - nikker jeg tilbake.

Agnethe opplever ikke lenger at Farmen-deltakelsen henter henne inn.

– Det har heldigvis roet seg ned for min del. For meg var dette med TV litt styrete. Jeg ville være med i Farmen for å oppleve å leve slik de gjorde for 100 år siden. Ikke for at hvem som helst skulle ha en mening om meg og kommentere vårt forhold. At folk tror at de kjenner meg fordi jeg har grått og ledd på TV, likte jeg ikke. Det gjorde at jeg av og til lurte på hvorfor jeg ble med på Farmen, sier Agnethe.

FOR AGNETHES DEL følte hun at det var rart å se alt på TV.

– For min del var det mye gøyere å være der ennå se på det, sier hun, og utdyper:

– Jeg var fornøyd da Farmen-oppholdet var ferdig. Jeg hadde lært masse nytt og var himlande godt fornøyd. Alt etterpå måtte man bare ta med på kjøpet.

En liten gode ekteparet takket ja til like etter gårdsoppholdet var en åtte dagers reise til Bali, sponset av God kveld Norge.

– Vi fikk åtte dager på Bali og bare en time med filming for et hyggelig innslag på God kveld Norge. Det var digg, smiler de.

Ole Magnus forteller at han holder på å konvertere de gamle filene fra Farmen-innspillingen, slik at de blir mulig å se.

– Barna skal etter hvert få lov til å se sesongen vi var med i. Oliver, han eldste, kom bak meg en dag jeg kikket på klippene. Tilfeldigvis var det akkurat da jeg holdt på å vinne en tvekamp. Han fòr til lillesøstra, og sa: «Du skulle sett pappa!». Så vi gleder oss til å vise dem Farmen over fredagstacoen. De fortjener å se det, sier han.

– Det er et greit minne å ha. Det er jo litt derfor vi ble med. For et eventyr og en utfordring. I dag hadde jeg aldri klart å reise fra ungene. Så det var et eventyr som tilhørte den tiden, slår Agnethe fast.

Begge er enige i at de kom styrket ut av reality-deltakelsen.

– Det høres kanskje litt klissete ut, men jeg brydde meg døyten om at vi ikke vant premien. Det var en opplevelse for livet. Hvor ellers får man muligheten til å leve i ti uker som de levde for 100 år siden? Sammen.

EIENDOMSMEGLER Anita Cecilie Gabrielsen hos Sørmegleren fikk brukt yrket sitt da hun var med i Solgt! på NRK i 2010. Programmet gikk ut på at to meglerpar ble tatt bort fra sitt vanlige territorium og satt inn i et ukjent boligmarked. Her skulle de konkurrere om å tippe riktig pris på tre ulike eiendommer.

Anita Cecilie var med i første programrunde. På audition ble hun plukket ut sammen med en megler fra Kristiansand.

– Turen gikk til Tromsø og et annerledes og ukjent boligmarked. Vi skulle gjette prisen på tre hus i ulike deler av Tromsø. Vi gikk med de samme klærne i tre dager, ettersom vi filmen i tre dager, forteller hun, og ler når hun tenker på at TV-produksjonen fikk frem hvor ofte hun brukte ordet «fantastisk» på det første objektet.

Den første kvelden i Tromsø ble hun også med på selve premierefesten av programmet.

– Det var ufattelig gøy å være med i programmet. Det er en opplevelse som jeg husker godt, forteller hun.

Både innspilling og det å være foran kamera gikk overraskende greit. Gabrielsen forteller at hun hadde TV-erfaring fra tidligere, etter å ha vært med i forskjellige statistroller.

– Jeg tenkte ikke en gang over kameraene. Men syntes ikke det var noe gøy da jeg fikk se de første bildene fra programmet, fordi stemmen og utseende føltes annerledes, forklarer hun.

Da episoden ble vist, hadde flere kolleger samlet seg i Kristiansand for å se på. Gabrielsen forteller om gode tilbakemeldinger og reaksjoner.

– I ettertid fikk jeg enormt mange tilbakemeldinger. Og å ha vært på TV gjorde nok også at jeg ble et mer kjent fjes for mange. Det kan være en fordel i jobben, sier hun, og forteller at svigermor og svigerfar tok opp programmet.

– Barna mine har derfor sett på det mange ganger. De synes mamma er litt rar.

Ikke minst gav møtet med reality-TV en utfordring i hverdagen.

– Det å begi seg utpå noe som var langt utenfor sin egen komfortsone og komme ut av det med begge beina plantet på jorda etterpå - det var gøy.

KATJA Regevik kom på 3. plass i reality-serien Anno på NRK i 2016. Anno kan beskrives som en tidsreise i tv-format. Serien hadde fokus på historisk håndverk og svennesystemet hvor du kunne klatre fra lærling til mester.

– Det er den beste husmorferien jeg har hatt. Herlige mennesker og spennende oppgaver. Kostholdet var helt genialt, derfor var også en helsereise for meg, forteller Katja, og fortsetter:

– Jeg sitter igjen med mange gode minner og føler meg privilegert for å ha deltatt på en slik opplevelse med så flotte mennesker. Jeg hadde det veldig kjekt, verre var det nok for dem som var hjemme og måtte gjøre alt mens jeg hygget meg.

Katja var på Anno i hele 10 uker, det var kun siste finaledag hun gikk glipp av etter at hun hentet 3. plassen.

Hun mener reality er et bra konsept hvis det brukes på riktig måte - som i Anno.

– Da er det et godt verktøy for lek og moro, læring og formidling. Jeg kunne gjerne vært uten konkurransedelen, men jeg har forståelse for at det bidrar til spenning og at flere følger med. Vi er jo tross alt der for å lage TV, selv om man gjerne glemmer det.

I dag jobber hun på museet på Tingvatn, og har tatt med seg mange av tingene hun lærte på Anno-oppholdet videre.

– Å delta i Anno var som en alternativ studiereise. Historisk håndverk er viktig å overføre til generasjonene som kommer og her hadde vi mulighet både for å lære og vise frem mestere videre til et stort publikum.

Å se seg selv på TV beskriver hun som helt grusomt.

– Det er nå sånn at vi gjerne vil fremstå som pene, velstelte og fornuftige. Dette kan en bare glemme i en slik situasjon. Du blir fulgt med kamera gjerne døgnet rundt og har ingen sted å rømme. Du må godta det at du er slik du er, du har dine feil og goder og er menneske. Det er viktig at man tørr å vise også det at ikke alle er «perfekte», sier hun.

ETTER programmet ble vist på TV har hun for det meste bare fått positive tilbakemeldinger.

– Dette var en «en gang i livet»-opplevelse som jeg kommer til å bære med meg resten av tiden. Så klart var det slitsomt når du har spist lite og var sliten, men herlighet så fantastisk det var likevel, smiler hun.

– Eple smaker heller ikke det samme som før lenger, nå smaker det minner om Anno.

Hun beskriver oppholdet som lærerikt og spennende - og noe å fortelle til barnebarna om.

– Jeg sitter igjen med takknemlighet for å ha fått lov å delta på dette, og at seerne også har satt pris på det.

– DET HAR JO faktisk blitt en del opp igjennom når jeg tenker etter, sier Olav Frestad jr.

Første gang på TV vant han Ta Sjansen på NRK i 1994 med båten Motor Olav Uten en Tråd foran 25.000 tilskuere i Holmenkollen. Han har også vært sjekker i programmet Reisesjekken på TVNorge, hvor han valgte med seg ei jente og dro på sydentur. Deretter var det en tur innom 71 grader nord, og til slutt var han å se som frier i Jakten på kjærligheten på TV2.

– 71 grader nord var nok den største TV-produksjonen som var spennende å fått innsyn i, forteller han, og fortsetter:

– Bonderomantikken var litt for skøy. Jeg var nå singel og så denne sjarmerende dama på TV. Sendte ett brev, så ble jeg vist storfavoritt i starten. Det var overhodet ikke noe kjemi der. Da dro jeg hjem etter tre programmer.

Etter frierferden på TV var det mange som kjente ham igjen.

– På byen over hele landet spurte jentene stadig vekk om ikke de hadde sett meg før. Det var jo et bra sjekketriks i tiden som ung, sprek og singel, smiler han.

Å se seg selv på TV gikk jo greit etter hvert.

– Det å høre når man prater er jo helt forferdelig. Litt av en dialekt vi har her nede, humrer han.

Olav legger ikke skjul på at tilbakemeldingene i lokalsamfunnet var veldig variert.

– De aller fleste syns det var veldig kult. Men så er det alltid noen som slengte dritt om denne PR-kåte karen fra Øyvoll. Jeg har forståelse for at mange har meninger om meg som person når jeg stadig vekk har stukket hodet frem i lokal media og riksdekkende media med alle mine stunt oppigjennom.

Når han tenker tilbake angrer han ikke på noe.

– Det er faktisk enda personer jeg treffer som husker disse begivenhetene. Det er jo litt gøy også, sier han.

I 2001 deltok Anne Mona Hansen fra Flekkefjord, i dag med etternavn Suleiman, i Big Brother. Her fikk TV-seere se henne være utro og ha sex med Ramsy Suleiman i beste sendetid. Senere giftet paret seg på TV, og fikk tre barn.

Da Lister24 spurte om hun ville være med i denne reportasjen, takket den tidligere reality-deltakeren nei.

– Vi har trukket oss helt tilbake og trives med det, svarer hun.

Familien Philip og Susanne Larsen-Askew vant reality-serien Småbruket på TVNorge i 2012. Premien var en tomt på Feda. Etter reality-deltakelsen bosatte de seg med sine tre barn på Feda.

Lister24 har vært i kontakt med flere tidligere reality-deltakere som ikke ønsker å fortelle om sine erfaringer.

FORUTEN rekken av reality-deltakere fra Lister, har Yvonne Thomsen fra Vanse, med pikenavn Olsen, en hel karriere bak seg innen TV-produksjon og reality. Yvonne er utdannet journalist og har vært frilanser for Farsunds Avis i noen år. I dag bor hun i København med mann og en datter på sju år.

Yvonnes CV forteller om arbeid i en stor rekke reality-program. Hennes første jobb innenfor reality-TV var i Baren som gikk på TV3.

– Arbeidstittelen min den gang var Intrigeansvarlig. Det høres litt crazy ut, og var nok mer en morsom tittel enn noe annet. Jeg vil ikke si at jeg skapte intriger, men jeg hold oversikt over dem, forklarer hun.

Videre har hun vært innom mange ulike program, men av de største nevnes Farmen og Robinsonekspedisjonen. I dag er hun ikke direkte involvert i produksjonene, men jobber med informasjon i NENT Studios, med ansvar for å selge programmer ut i verden.

– Jeg ser utrolig mye tv i jobben min - og særlig reality. Det har skjedd mye både i innhold og form, forteller hun, og forklarer:

– For det første så vil jeg si at det har blitt akseptert og mainstream. Jeg husker i starten da jeg begynte å jobbe med reality, så syntes veldig mange at det var hårreisende. Tenk at man ville jobbe med noe så «lavkultur» som reality, hørte jeg mange ganger. Og veldig få innrømmet at de faktisk så programmene, men det viste jo seertallene at de gjorde. Det var litt som Se&Hør som «ingen» leser, men alle vet hva som står der. Det synes jeg har forandret seg, og nå er det faktisk ok i de aller fleste sammenhenger å si at man ser reality.

– De første årene visste ikke deltakerne helt hva de gikk til, og vi kunne se noen ganske ekstreme utslag. Folk som hadde sex i Big Brother, deltakere som baksnakket og til og med var utro for åpen skjerm. Så kom noen år hvor mange holdt følelsene og meningene sine tilbake og var veldig bevisste på hvordan de fremstod på skjermen. «Heldigvis» kom en motreaksjon som vi ser i dag - hvor folk igjen er seg selv, og kanskje til og med smører litt tykt på, fordi de har innsett at hvis de skal få sine 15 minutter med fame, er de nødt til å by på seg selv.

YVONNE ER KLAR PÅ at deltakerne er det aller viktigste i et reality.

– Det er universelt uansett hvilken type reality-program. Når vi caster, pleier vi alltid å presisere at ingen program er bedre enn de menneskene som er med. Casten er gullet og helt livsviktig for å få til et program som folk vil se. Det skal være en miks av deltakere som fascinerer, noen man kan identifisere seg med, noen man elsker og noen man hater eller misliker, slår hun fast.

- De første reality-konkurransene var veldig konstruerte. I dag er programmene ganske organiske, sier Yvonne.

Hun forteller at det er blitt mer og mer profesjonalisert å jobbe med reality.

– På starten av 2000-tallet var det så mye nytt for alle oss som jobbet med det. Vi fikk prøve morsomme ting, men det var også et ekstremt arbeidspress. Jeg husker selv veldig godt noen situasjoner fra Australia hvor vi spilte inn Camp Molloy for TV3, hvor vi endte opp med å overnatte i et horehus og fikk matpakker kjørt ut med helikopter. Jeg jobbet så hardt at jeg begynte å blø neseblod. Nå er det regulert arbeidstid og systematikk i bransjen.

Personlig elsker hun reality.

– Min definisjon på reality er vanlige mennesker som setter i en ekstraordinær setting - hvor man følger deres virkelige reaksjoner. Så selv om settingen kanskje kan være litt kunstig noen ganger, så er følelsene, reaksjonene og relasjonene ekte. Og det er det man kan relatere til som seer, sier hun.

Hun mener at deltakere fra bygda kan gjøre seg bedre som deltaker enn en fra byen.

– Personlig synes jeg ofte at folk på bygda ikke har samme filter som mange i byen har - og derfor gjør seg som bedre deltakere enn byfolk. Men egentlig handler det ikke så mye om bygd og by, men mer om fasade. Jeg tror at folk som har høy utdannelse og er opptatt av å ha den rette fasaden, er dårligere deltakere enn folk som er mer «vanlige», slår hun fast, og avrunder:

– Av lokale reality-deltakere, så tror jeg not at Agnethe som var med i Farmen for noen år siden, er min favoritt. Hun var ekte og oppriktig og hadde ingen filter. Det kan godt være at hun i dag ikke er så stolt av at hun hulkende tryglet de andre om å ikke slakte et dyr, men det var et øyeblikk fra TV som man husker i mange, mange år!