Om man svinger av fylkesvei 461 på Førland, kommer man inn på veien til Nordhelle. I et av husene nede ved vannet, bor Aslaug Førland og ektemannen. Der har de bodd i over 40 år, siden 1974.
– Det er fritt og godt å bo her. Det er det beste, forteller Førland.
Hun bruker mye tid i hagen, som er en av hobbyene hun innehar.
De har huset like ved vannet, med flere turmuligheter i terrenget rundt. Og rett ved siden av egen tomt, bor sønnen med kone og barnebarn.
– Man kan bli lei av å bli alene her ute, men bare jeg får en tur til andre plasser er det helt fint!
Og da er det også kjekt med barnebarna, som ofte kommer på besøk til besteforeldrene.
DET VAR ektemannens karrière som førte dem til Førland. Det er ikke store forandringene på bygda opp gjennom årene, men den gang - i 1974 - var det flere bosatte.
– Det var mange her da vi flyttet hit, da var det en god del. Men de forsvant etter hvert. Noen få ble igjen, opplyser hun.
Og ettersom det bare ble færre og færre folk på Førland, var det ikke lenger samme behovet for bedehuset de hadde på Nordhelle.
– Tidligere hadde man et bedehus her, men det er nedlagt for lenge siden. Det blir ikke brukt.
Det er forøvrig en ting Førland og ektemannen savner i bygda; og det er bedre bussforbindelse.
Dersom Aslaug Førland skal avsted til Lyngdal eller Kvinesdal, er hun avhengig av at ektemannen kan kjøre henne. Og det er en sterk minusside ved hele Førland, påpeker de.
PÅ ØVRE FØRLAND, omlag en kilometers ferd på den gruslagt veien fra fylkesveien, holder Bjørg Førland (78) til. Hun er en av de fastboende som har bodd 40 år i bygda.
– Jeg liker meg veldig godt her. Jeg har bodd her siden 1977, og det er mannen min som bygde huset. Hans foreldre bodde i nabohuset som hører til gården her.
Hva som skiller akkurat Førland ut fra andre bygder, er hun ikke så sikker på.
– Men man blir vant med å bo en plass og man liker seg der. Nå er jeg gammel, men jeg har tenkt å bli boende her så lenge jeg kan, stadfester hun.
– Hva synes du er det beste med Førland?
– Jeg synes det har vært greit å bo her, sier 78-åringen.
– Og her er det veldig fint å gå på tur, og det er fint jaktterreng og alt slik. Men ellers er det ikke så mange folk som bor her. Det er vel kanskje syv fastboende. Så det er stille og rolig sånn sett.
I tillegg til de fastboende, er det også en del hytter og feriehus.
– Hvordan har bygda forandret seg opp gjennom?
– Nei, jeg vet ikke om det har forandret seg så veldig mye, sier Førland.
I LIKHET med Aslaug Førland, opplever Bjørg Førland også oppgitthet ovenfor fraværet av busslinjer via Førland.
– Før den nye veien kom gikk det mye busser her. Men nå går det ingen.
Før den nye veien kom gikk det mye busser her. Men nå går det ingen.
Så Bjørg Førland er helt avhengig av tilbudet hun er gitt, om en ukentlig drosjetur på onsdagene som frakter henne til Liknes. Da har hun anledning til å unnagjør handleturen før drosjen frakter henne hjem igjen.
– Men tidligere var det så greit med bussen, for da var det bare å gå ned til veien - som er cirka en kilometer. Men nå går det bare en skolerute fra Lyngdal og tilbake.
ANNE BERIT ERFJORD i Kvinesdal historielag samlet inn stedsnavn i Førland en stund tilbake.
– Da fant jeg ut at det var veldig mange navn og folk som hadde vært opptatt av å ta vare på tradisjoner og navn. For å få nok for til dyrene måtte de slå i utmarka og de skar også torv til å fyre med. Dyrene beitet rundt i utmarka, og mange ganger måtte de gå langt for å melke.
Men når veien kom rundt 1905 ble Førland plutselig veldig sentralt, opplyser Erfjord.
– Tidligere måtte de gå på beina når de skulle til kirke og lensmann i sentrum på Liknes. Men når veien kom ble det plutselig mye enklere. Det var ikke biler med en gang, men de kunne kjøre med hest.
I tillegg til bedehuset som de hadde på Førland, hadde de også skole. Men også det ble nedlagt i 1959 i tråd med sentraliseringen. Skolehuset ble benyttet i etterkant som beboelseshus i noen år.
– Går man tilbake til rundt 1900, stod alle husene på Førland nærmest i en klynge - som et fellestun. Men etter hvert flyttet de ut.
– Hva skjedde med husene som stod i klyngen?
– Noen rev dem ned og flyttet, og det var veldig vanlig å flytte hus før, forteller Erfjord.