– Jeg er født og oppvokst i sentrum av Kvinesdal. Men vi hadde hytte her opp på Fjotland, så jeg har sterk tilknytning til plassen, forteller Cathrine Fjotland og peker ned mot en liten hytte på det store neset ute i vannet, like ved Fjotland kirke.

– Familien min var ikke fastboende her da jeg var liten, farfar brukte bare beitene her i sommersesongen. Ingen hadde bodd og drevet her siden oldefar hadde gården.

De siste årene har hennes dyr beitet på neset.

Sommerstid beiter ulike dyr på neset. Foto: Cecilie Nilsen

– JEG HAR ALLTID drømt om å bo her, men visste lite om hvor hardt det er å starte en gård. Det er gjerding, bygging og stell.

Hun smiler. Cathrine byr på kaffe i hagemøblene utenfor et stort, nytt hus med lakket, massiv kledning. Her, med utsikt utover hele Fjotland, bor hun sammen med mannen Peder Fjotland og barna Julian (9), Johanna (7) og Jesper (5).

Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat

Her på toppen bor det også flere to- og firbeinte dyr og fjærkre. Familien har drevet gård i noen år nå, og i fjor etablerte de Fjotland Gard. Målet er å drive gården på en bærekraftig måte med dyrevelferd i høysetet. På gården finner man både skotsk høylandsfe, geit, gammalnorsk spælsau, høner, ender, vaktler, hunder, to emu og en katt. Samt bikuber.

Om kort tid kommer det også gris til gården. Håpet er å kunne tilby kortreist kjøtt fra lykkelig frilandsgris. Målet er at dette skal være gårdens hovednæring.

– Det er under en prosent av grisene i Norge som får gå fritt. Vi har lyst til å bli med og gjøre en forskjell.

Vi har lyst til å bli med og gjøre en forskjell.

– Vi har lyst til å bli med å gjøre en forskjell, sier Cathrine Fjotland. Familien driver gården på en bærekraftig måte, med dyrevelferd i høysetet. Foto: Cecilie Nilsen

PARET BODDE EN periode i Kristiansand for å studere. Nå jobber Peder, som er fra Flekkefjord, i Nordsjøen og Cathrine er sykepleier. Hun tar tilkallingsvakter ved Fjotlandsheimen og Sørlandets Rehabiliteringssenter. Men prioriterer hovedsakelig å «bare være hjemme».

Etter å ha brukt tre år på å tegne huset, ble det reist i mai 2012. Allerede i desember samme år, flyttet de inn.

Som minst i en søskenflokk på fire var det ingen selvfølge at hun skulle få overta gården. Men da ingen av hennes tre eldre brødre ønsket det, gikk det slik - til Cathrines glede.

– Jeg har alltid vært veldig glad i dyr. Det samme har min mann. Det er vår felles lidenskap, sier hun.

– Nå har vi prøvd på mye, og feilet like mange ganger.

To emu bor også på gården. Foto: Cecilie Nilsen

Hun forteller om nybegynnerfeil. Om ganger dyrene har kommet løs. Killingfødsler i fleng mens mannen var «ute». Om lange arbeidsdager. Om nytteløs lokking på emu. Og om å ta den ene under armen for å få den andre til å følge etter.

Men hun forteller også om gledene. Ubetinget kjærlighet fra dyrene. En fri og god oppvekst for barna. Barn som kommer inn og forteller at de har kranglet med hundene. En egen ro over hverdagen. Å være sin egen sjef. Og at familien nesten ikke har merket noe til korona - de er ute uansett og holder på med sitt.

Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Privat

– Dyrene er en del av vår hverdag. Vi er nok litt blinde på vår egen lykke og tar ting for gitt.

Dyrene er en del av vår hverdag. Vi er nok litt blinde på vår egen lykke og tar ting for gitt.

FOR Å DELE utfordringer og gleder på Fjotland gard med andre, har Cathrine tatt kurs for å kunne tilby Inn på tunet. Kvinesdal kommune legger ut anbud til høsten, og Cathrine vil være på ballen.

– Jeg er veldig glad i å være sykepleier. Ved å kunne ta imot både imot personer fra både skole, eldreomsorg og psykisk helse, ønsker jeg å kunne bruke gården som en arena for læring og mestring, sier hun.

Nyfødte trillinglam. Foto: Cecilie Nilsen

Planen er også å bygge et utleielokale til gårdsturisme, med stue, soverom, garderobe og kjøkken tiltenkt Inn på tunet-tilbudet.

– Det vi har lært etter å ha drevet gård i noen år nå, er at man må senke kravene litt. Alt kan ikke være 100 prosent på stell. Det er forskjell på å holde en liten leilighet i byen, enn å holde en hel gård, sier hun.

Det er forskjell på å holde en liten leilighet i byen, enn å holde en hel gård.

– Men jeg er opptatt av at barna skal komme hjem til god, hjemmelaget middag. De skal være med å sløye fisk. Og slakter vi dyr, ønsker de å være med på alt fra partering til tilberedning.

– Det er utrolig fint å bo som vi gjør, men det har sin pris, sier Cathrine. Her med et trivelig eksemplar skotsk høylandsfe. Foto: Cecilie Nilsen

CATHRINE HAR DISKUTERT det gode liv på landet med venner som er etablert mer sentralt.

– For noen er livet å ha høy utdannelse og tjene mye penger, blant annet for å kunne gi ungene en sikkerhet i fremtiden. Jeg har lyst til å være her for de nå og gi de opplevelser. Jeg synes ikke det kan måles med penger; å kunne ha lange frokoster i hverdagen før skole og barnehage sammen, uten å stresse av gårde på morgningen, og gå ut hver ettermiddag og bare «være». Det er en trygghet i hverdagen vår her.

– Ulempen med å bo så langt unna allfarvei er at det blir en del kjøring til aktiviteter, venner og for å handle. Det er utrolig fint å bo som vi gjør, men det har sin pris.

Det er utrolig fint å bo som vi gjør, men det har sin pris.

Cathrine har tenkt mye på hva som må til for at folk skal bosette seg på bygda.

– Det må være arbeidsplasser i bygda, eller i nærheten. Jeg tror også at samhold har mye å bety; at folk er flinke til å se hverandre og skaper et fellesskap, mener hun.

– Og skal man drive gård, må man ha interesse for det. Vi hadde ikke drevet gård hvis vi ikke hadde vært genuint interessert i det. Det er en livsstil og det er et stort ansvar. Man må være forberedt på å ta alle utfordringer - når tid som helst.

– Vi ønsker å spille på lag med naturen, sier Cathrine. Foto: Cecilie Nilsen

SOM NYE BØNDER som ønsker å la gården ha en annen form enn en intensiv produksjon, men heller fokusere på å ha dyrene ute hele året, utegang, økologisk drift og færre dyr av dyrevelferdshensyn, føler Cathrine at andre av og til himler med øynene.

– Vi har litt andre verdier enn den vanlige bonden. Vi ønsker å selge kjøttet selv, vender ikke jorda og går litt nye veier. Det er en ny tid og vi ønsker å spille på lag med naturen. Jeg tror nok noen tenker vi er litt rare, smiler hun, og legger til at hun for tiden tar videre kompetanse som agronom i Søgne.

Det er en ny tid og vi ønsker å spille på lag med naturen.

– Alle dyrene rullerer på de ulike beitene på gården, også hønene skal etter hvert fraktes rundt i et mobilt hønsehus. Når dyrene får utøve normal atferd, leve et stressfritt og godt liv, blir både kjøtt og egg av høy kvalitet. Dette er krevende å etablere, men det er absolutt verdt det når ting begynner å gå seg til å man kan høste av det man har arbeidet for.

– Alt er ikke bare idyll. – Men vi setter pris på det gode - og det vonde - med å bo på landet. Foto: Cecilie Nilsen

I FJOR LAGET de en egen logo for gården. Samtidig åpnet de også en Instagram-konto for Fjotland Gard. Her formidles hverdagen på bruket gjennom flotte, artige og annerledes bilder og tekst.

– Gjennom innholdet på Instagram håper jeg at folk kan få en bedre kjennskap til oss. Men også bli inspirert selv. Kanskje det også kan være en fin reklame for bygdelivet?

Om kort tid kommer barna hjem. Da skal middagen være ferdig, før ettermiddagsstellet står for tur.

Alt er ikke bare idyll. Vi har alltid vært målrettet, men realistiske.

– Iblant må man trekke seg litt tilbake. Puste. Se alt i perspektiv. Vi har mange baller i lufta. Alt er ikke bare idyll. Vi har alltid vært målrettet, men realistiske, forteller bonden.

– Men vi setter pris på det gode - og det vonde - med å bo på landet.

Familien Fjotland bor i det brune huset på høyden, til venstre i bildet. Foto: Cecilie Nilsen