4. januar 1934 stoppet en sjuseters drosje oppe ved Utsikten. Ut steg en gjeng anleggsfolk. De var på vei til jobb på jernbaneanlegget Kvineshei vest mot til Gylandstunnelen øst – en delstrekning på Sørlandsbanen mellom Kristiansand og Moi i Lund kommune.

En av dem var 22 år gamle Arnold Gulliksen.

I et kåseri han holdt for Rotary på Utsikten 45 år senere – 30. januar 1979, beskrev østlendingen med egne ord hans første møte med det som skulle bli hans nye hjembygd:

«Tror ingen av oss hadde sett et flottere panorama før. Den åpne sletta med mange flate og fine gardsbruk og elva Kvina som rolig slynga seg ut i Fedafjorden. Da vi snudde oss for å ta sentrum i øyensyn, var det en som sa: «Dette er den første spøkelsesbyen jeg har sett». Hele husrekka på elvesida var dekket av svart papp».»

Kontakten med omverdenen var nok begrenset også i Kvinesdal i 1934. Impulsene utenfra var sikkert ikke så mange. Utvandrerne til Amerika fra slutten av 1800-tallet og folk som dro til sjøs, brakte nye impulser tilbake til bygda. Men det var nok litt «ufarlig». Det var jo bygdas egne som kom hjem igjen.

Jan og Kjell Gulliksen ved innslaget til Kvinesheitunnelen hvor deres far Arnold Gulliksen var en av mange anleggsslusker som jobber fra 1934. Foto: Mai Bente Gulliksen Rosseland

Skepsis til fremmede

Da slusken kom med anleggsvirksomhet til lukkede bygdesamfunn, var de fremmedfolk, og fremmede ble møtt med skepsis. Det var en stor forandring med disse nye menneskene som kom til relativt lukkede bygdesamfunn. Arnold beskrev møtet med bygda slik i kåseriet:

«Liknesområdet vrimla av den nye arbeidsgjengen. De samme rykter som alltid hadde gått foran anleggsslusken, var selvfølgelig også nådd Kvinesdal. Mødrene hadde advart sine døtre at nå var det nødvendig at de passet på å aldri gå alene og ikke utenfor døra etter mørkets frembrudd. De venta hårde tider. Skremslene fikk et latterlig etterspill, for gjengen består av folk mellom 40 og 70 år.»

Mødrene hadde advart sine døtre at nå var det nødvendig at de passet på å aldri gå alene og ikke utenfor døra etter mørkets frembrudd.

Arnolds foreldre, Anne og Karl, var også med. De hadde jobbet på anlegg østpå og flyttet etter jobbene da virksomheten flyttet seg sørvestover. Karl ble senere med i et femmannslag på anlegget i Kvineshei. Der var han yngstemann – 65 år gammel.

Jan og Kjell Gulliksen ved utløpet av Kvinesheitunnelen overfor Moi i Austerdalen. Foto: Mai Bente Gulliksen Rosseland

Leide seg inn hos folk

Da de hadde vært innom administrasjonskontoret ved Åmotsbrua, dro slusken på vandring ut i bygda for å finne seg et sted å bo. Og alle fikk seg tak over hodet. I noen hus bodde det opptil to og tre husstander. «Det jeg minnes best er den velvilje som huseierne viste. De leide vekk for en billig penge. På en eller annen måte fikk alle tak over hodet, for de fleste ville leie bort et rom eller to». Et lite rom og lite kjøkken kunne en få for 15 kroner måneden. Noen ble også innlosjert i brakker som ble bygget i Kvineshei, Voran og i Myra på Storekvina, deriblant en 16-mannsbrakke i Austerdalen.

«Vi ble innbedt til en velkomstfest på Kvinaheim, og der ble det sagt mye godt til ære for begge parter. Til å begynne med var det nok litt trøbbel med dialekten, men det var jo folk fra hele landet», skrev Arnold i sine personlige notater.

Arnold og foreldrene fikk husly i huset til Johan Beer Espeland, på vestsiden av veien i Austerdalen, nedenfor Dammen ved Gjemlestad. Han var bror til Malena Moi, som noen år senere skulle bli Arnolds svigermor.

Her er en oversikt over anleggsområdet da Kvinesheitunnelen og den store tippen overfor Moi ble bygget. A er hus for ventilatorene, B lokomotivstall, C er transformatorkiosk, D er kompressorhuset og E er verksted og smie. Foto: NSB/ Digitalarkivet

Snøfri start

Da slusken kom 4. januar, var det helt snøfritt i bygda. Den slags vinter var ikke anleggsfolkene fra Østlandet vant med. Gjennom denne første vinteren kom det i følge Arnold Gulliksens notater bare litt snø, og det regnet hver gang vekk. Dermed fikk arbeidet en god start – noen jobbet i skjæringer, noen muret stikkrenner og andre tilrettela for selve tunnelarbeidet:

«Dynamittsalvene runget over dalen hele dagen. Det skapte liv og røre i en stille bygd. En del bygdefolk fikk arbeide med å sette opp brakker og hvilebuer. Etter som arbeidet skred fram og transporten av massene ble for lang, fikk de som hadde hest kjøring. Om hesten var aldri så snill, ble den grinete ved å gå att og fram hele dagen. Det var helst i tunnelene», skrev han.

Dynamittsalvene runget over dalen hele dagen. Det skapte liv og røre i en stille bygd.

Dermed fikk anleggsvirksomheten på jernbanen også ringvirkninger for lokalbefolkningen – på samme måte som har skjedd når næringer har blitt etablert senere. Servicefunksjoner, transport, kost og losji kom lokalbefolkningen til gode. Til og med en «kafe» var det en kort periode i underetasjen i huset ved «Dambrua» - mellom bedehuset Saron på østsida og samvirkelaget på andre sida av Litleåna. Men kafelivet var det nok helst på Liknes – for eksempel på Hansens kafe. Kanskje var det der sluskene møtte Kvinesdal-jentene etter hvert?

Her er tunnelåpningen og anleggsbyggene utenfor Kvinesheitunnelen. Foto: Digitalarkivet

Datidens «oljefolk»

Slusken var på mange måter datidens «oljefolk», selv om usikkerheten om varigheten av jobbene var stor. De tjente etter forholdene godt og bodde rimelig. Lønna var 0,90 kroner timen. Akkordarbeidet ga litt ekstra i lønningsposen. De kunne gjerne få ca. 1,75-1,80. De som leide seg inn, fikk kost og losji for to kroner dagen inkludert vask. Melka kostet 15 øre literen, brødet 25 øre. Da prisen på melk ble satt opp med to øre literen, ble det snakk om å svare med melkestreik, noe som trolig ikke ble noe av.

Arbeidet innover i fjellet i Kvinesheia gikk i starten med håndboring og lasting av steinen for hånd. Det ble jobbet tre skift – døgnet rundt - og de jobbet seg innover 7-9 meter i uken. Arnold var med på selve tunnelarbeidet fra 16. januar i 1935. Han skrev i et brev til sin bror Olaf av 31. mars 1935 at han hadde vært svineheldig som hadde fått jobben, i stedet for en som hadde slått av seg armen. «Den enes død, den andre brød» gjaldt også da.

Borghild og Arnold Gulliksen i 1936, noen måneder før de giftet seg. Foto: Privat

Usikre utsikter

I et brev sendt fra Gjemlestad 28. august 1934 til sin «broder Olaf», var den unge Arnold Gulliksen litt bekymret for utsiktene til varig fast arbeid. Men det hadde far og sønn en løsning på:

«Jeg og far har forresten blitt enige om at hvis jeg får sparken, vil han søke permisjon i vinter, men på den betingelse at jeg får arbeide isteden».

I kåseriet fra 1979 skriver han dette: «Det var hardt arbeid, men hva gjorde vel det når en var ung. Et måltid mat, og en følte seg like god. Jeg så mange ganger forundret over «gamlekara» som hadde med seg to tynne brødskiver og litt melk. Når jeg ymtet frempå om det, svarte de bare «det er snusen det, gutt».»

I samme brevet til Olaf beskriver Arnold imidlertid arbeidet i stortunnelen – Kvinesheitunnelen - med litt andre ord enn i kåseriet:

«Det har vært jævli surt i vinter. Det går som å drepe orm. De første dagene var jeg så lemster at jeg så vidt kunne lea armene».

Maskindrift og gjennomslag

Arnold var glad for at maskinene overtok for handemakt i 1936. Det gjorde også at tempoet i fremdriften i tunnelen økte opp i 30 meter i uka. 10. mai 1940 – en måned etter at Norge var invadert av tyskerne - var det gjennomslag i Kvinesheitunnelen. Lagene hadde jobbet seg gjennom fjellet fra Snartemo i øst og Kvineshei i vest.

«Av nysgjerrighet gikk vi neste dag inn for å se hvordan det så ut etter den siste store salven. Sjefene var der og hadde tatt kontroll av høyde og lengderetningen, og den viste et avvik på bare førti millimeter. En bagatell etter 9.065 meter driving».

Kvinesheitunnelen var i 1942 klar for skinnelegging. 16. desember 1943 kjørte det første toget hele strekningen fra Kristiansand til Moi i Lund. En anleggsepoke var over.

Her er jernbanen i ferd med å bygges vestover fra Kvineshei mot Espeland, Voran-broa er under bygging på veien mot Sandvatn. Foto: NSB/ Digitalarkivet

Trusselen utenfra

Kvinesdal var ei bygd hvor det tidlig på 1900-tallet hadde vært relativt kraftige religiøse vekkelser. Mange var kristne, mye var synd. Var dette religiøse bygdesamfunnet forberedt på det ukjente utenfra? Disse kvinner og menn med annen dialekt. Med andre holdninger. «Dei preke ikkje som okke ei gång», var det en som sa – illustrerende til skepsisen mot det ukjente.

Kanskje var det slik at disse fremmede var mer fremmede enn flyktninger som kommer til Norge i dag – nettopp fordi folk flest den gang ikke hadde opplevd eller hatt noen særlig omgang med eller kjennskap til fremmede? I motsetning til hvordan det er i dag hvor man kontinuerlig fores med inntrykk utenfra gjennom mediene.

Sønnene til Arnold, Jan og Kjell Gulliksen, har snakket mye med sin far om dette. De beskriver det slik:

– Det ble jo et ramaskrik i bygda da de kom, disse her. De var jo fremmede folk. De var ikke så velsett i bygda, blant bygdas borgere. Bygda var tufta på landbruk og bønder. Plutselig kom det inn en gjeng med tunnelfolk og slusker. De hadde ord på seg for å være tøffe. Det er klart de ble opplevd som en trussel for bygdefolket.

De hadde ord på seg for å være tøffe. Det er klart de ble opplevd som en trussel for bygdefolket.

Men bygda ble beriket med nye mennesker og nye etternavn – Gulliksen, Sunde, Asbjørnsen, Bjerva, Lund, Øyumshaugen, Skårva, Elefskaas, Trondsen, Trønnes, Ulseth, Hornberg, Ånensen Stoa, Nygårdsmoen, Krukhaug, Helldal, Gotheim, Amundsen, Breiland - mange av dem er i bygda den dag i dag.

Moi ble slusken og østlendingens Arnold Gulliksens bosted. Bildet er tatt over tippen med jernbanen nærmest. Midt på bildet er «Reina» - huset som Arnold fikk bygget i 1936–1937. Foto: Digitalarkivet

Slusk og innfødte spleises

Slusken var på jobb 8 timer i døgnet. Men døgnet hadde 24 timer. Og hva gjorde de da de øvrige 16 timene i døgnet, rent bortsett fra å sove? Blant annet sikkert «rundt omkring» og så etter de andre kjønn da som nå.

Flere av anleggsarbeiderne hadde familie med seg og barn. Slusken med tørkle i halsen var en trussel for bygdas jenter og dermed også konkurrent til bygdas gutter. På samme måte som «sluskejenter» var det for innfødte kvindøler. Jan og Kjell forteller dette:

– Et rykte sier at en mor lovet sin sønn at han skulle få bil dersom han ville velge en annen pike enn «sluskedatteren» som han var begeistret for. De jentene som gikk med anleggsfolkene, ble hos noen sett på som ikke helt bra.

De jentene som gikk med anleggsfolkene, ble hos noen sett på som ikke helt bra.

Folkets hus på Åmot ble samlingspunktet i helgene. Her var det fest og dans. Også på Kvinaheim ble det festet. Og ved Stumonsbrua ble det danset og spilt i helgene.

Arnold var en av de unge «sluskemenn», og som unge menn flest var han nok både interessert i og klar for å sjekke ut det annet kjønn. Han hadde en kjæreste i bygda en periode, men traff etter hvert Borghild Moi – tvilling med Magnhild (gift Egeland) og datter til Malena og Johan Moi.

– Malena ville helst ikke at Borghild skulle være sammen med Arnold. En i omkretsen sendte brev til lensmannen i Lunde i Telemark for å spørre hvilken type denne Arnold Gulliksen var. Det var fordi Karl kom fra Tyri i Lunde. Men det ble de to. Malena sa seinere at «Arnold var en veldig grei svigersønn, og tenk så var han slusk, forteller Jan og Kjell.

Hvordan de to traff hverandre ble det ikke snakket så mye om i familien. I et brev av 11. juni 1936 skriver Arnold dette til sin bror Olaf om sin kjæreste han hadde truffet:

«Hva meg og Borghild angår så blir det ikke noen forandring foreløpig iallfall. Men hvis jeg får stå i arbeide, vil jeg bygge.»

Brevet ble avsluttet med «Skal hilse fra Borghild».

Tre måneder senere, 2 september, skrev han: «Vi har ikke bestemt dagen vi skal gifte oss, men det blir vel i løpet av høsten. Nå som gamlingene reiser, må jo jeg leie meg inn allikevel og så tenkte jeg som så at la det stå til. Kanskje jeg da er tryggere for arbeide også».

De giftet seg i oktober. Astrid ble født 17. mars året etter.

At perioden fra giftermålet til fødselen var noe kort, ble det ikke snakket høyt om…

Flere av anleggsfolkene bygget seg egne hus. For Arnold ble det husbygging ute på «Reina» på Moi. Slusken tjente greit, og Arnold hadde to snekkere til å reise huset den vinteren. Sommeren 1937 flyttet de inn i huset som er i familien den dag i dag (ved barnebarnet Mai Bente Gulliksen Rosseland).

Brennevin og poker

Brennevin og kortspill var sluskens nærmeste følgesvenn, ikke Bibelen. Det var en av kontrastene. I Rundtholtet noen hundre meter sør for der Austerdalen skole ligger i dag, ble det spilt mye poker. Det hadde selvsagt sine negative sider. De mest spillesugne spilte gjerne bort hele lønningsposen og ble gående uten penger.

– Konsekvensen var armod og unger som sultet. Mange kristne tålte ikke kortstokken fordi de forbandt det med spill og fordervelse. Når det var utlodning og basar - som den gangen var et fritidstilbud som samlet folk - ble slusken aldri bortvist, for han hadde penger og kjøpte lodd. Da var han god nok, konstaterer Jan og Kjell.

Drikkingen var et problem for flere. For de som ikke var etablert med familier, var det snakk om å reise til sentrum i Kvinesdal og til Kristiansand i helger og fri. Men de stilte alltid på jobb. Om de drakk, måtte de møte på jobb. Uansett. Det har Arnold fortalt sønnene sine for å understreke viktigheten av høy arbeidsmoral. Noen unntak var det. En kar hadde hund og ble borte ei uke – trolig på ei fyllekule. Da han kom tilbake skal han ha sagt: «Jeg måtte jo lufte hunden».

Sorenskriveren og usedeligheten

5. januar 1938 – nøyaktig fire år etter at slusken kom til Kvinesdal – tok sorenskriver Jacobsen ifølge avisen «Sørlandet» tak i usedeligheten i bygda. Jacobsen sendte brev til herredsstyret i Kvinesdal, gjengitt slik:

«I 1937 har det dessverre vært en flerhet av farskapssaker i Kvinesdal hvorved piker fra Kvinesdal ha vært implisert. Ad de oplysninger som er fremkommet under sakens behandling ved herredsretten fremgår at det er under eller efter dansefester arrangert i Folkets Hus i Kvinesdal at disse piker har vært uheldige. De fremkomne oplysninger viser også at det under disse fester foregår adskillig drikking om ikke i selve lokalet så iallfall i skogen omkring lokalet.

I 1937 har det dessverre vært en flerhet av farskapssaker i Kvinesdal hvorved piker fra Kvinesdal ha vært implisert.

Jernbanearbeidere fra andre distrikter kommer også til disse fester pr bil og har spiritousa med sig og blir efter festene kjørt hjem igjen mere eller mindre fulle.

Jeg har funnet det å være min plikt å underrette herredstyret om disse forhold idet herredstyret bør sørge for et effektivt politiopsyn når disse fester holdes. Hvis det ikke gjøres vil de unge piker i Kvinesdal bli sedelig forkommet og det vil bli enda flere farskapssaker enn det har vært i 1937.

Denne drikketrafikk som foregår i forbindelse med disse fester er jo heller ikke bra for bygdens mannlige ungdom og dem bør vel også søkes stoppet om det er mulig».

Ifølge avisen provoserte dette jernbanearbeiderne i Kvinesdal. Det ble i avisen som representerte arbeiderbevegelsen spekulert i om arbeiderorganisasjonene i Kvinesdal ville anlegge sak mot sorenskriver Jacobsen for det de mente var injurierende.

Sterkt fellesskap

Det var en sterk fellesskapsfølelse og solidaritet blant de som jobbet på anlegg. Arnold fortalte en gang at han på vei til jobb til morgenskiftet møtte en arbeidskamerat som kom gående gråtende langs veien. Han hadde sittet hele natta og spilt bort alt han han hadde tjent. Arnold lånte ham penger så han og familien hadde til mat. Da var forutsetningen klar på at «du går ikke opp igjen og spiller inn det du har tapt». Det var normalt at de hjalp hverandre når det kneip på.

På hver lønn ble det trukket et mindre beløp som skulle hjelpe de som var syke eller hadde økonomiske behov. Dette var i sin tid reist som krav fra arbeidsfolket selv og fikk tilslutning fra arbeidsgiversiden.

Flere steder – også i Kvinesdal – bidro den tilreisende slusken til at det ble reist et samvirkelag. I Austerdalen ble det bygget på Gjemlestad og kalt «Dammen» - på Storekvina ble det bygget i Myra like ved stasjonen. De ønsket å ha kooperativen å handle fra. I Austerdalen var de trofaste mot Kvinesdal Samyrkelag og gjorde de store innkjøpene der. Men de supplerte gjerne med varer fra «Aron på Litlemonen», som hadde en liten isenkrambutikk like nedenfor Linsebruna og Kvinaheim.

På samme måte stiftet de egne arbeideridrettslag – både i Austerdalen (Kvina AIL) og Vesterdalen (Myra AIL). Først etter krigen konkurrerte disse mot de «borgerlige».

Radio og leksikon

Arnold var aktiv i fagforeningene og deltok senere i det politiske livet i Kvinesdal, blant annet som medlem i formannskapet for Kvinesdal Arbeiderparti. Han var en samfunnsbevisst person og fulgte med på det som skjedde. Kanskje var det derfor han kjøpte seg en radio i 1935. Til sin bror Olaf skrev han 5. juni:

«Jeg har kjøpt en femlampers Fillips radio så vi kan følge med. Det var vel dumt, men det er moro å ha».

Selv er jeg den stolte eier av Aschehougs konversasjonsleksikon som anleggsarbeideren, huseieren og småbarnspappaen Arnold kjøpte første bind av i 1939.

På 1930-tallet var han erklært kommunist. Han fortalte en gang at han flere ganger var utfordret av mer borgerlig orienterte personer som ikke kunne forstå at noen kunne ønske tette bånd til Sovjet og Russland. Spørsmålet var «hvordan kan du «svikte ditt land, og hvorfor elsker du ikke ditt eget land?» Da svarte han vedkommende:

– Hvordan kan man elske det land som ikke gir arbeid til folk og der ungene går sultne til sengs?

Hvordan kan man elske det land som ikke gir arbeid til folk og der ungene går sultne til sengs?

Et hardt arbeidsliv

Flere av anleggsfolkene hadde startet på anlegg som 14-åringer. Det hadde utvilsomt vært et hardt liv for mange. Slik beskrev Arnold det i kåseriet fra 1979:

«En kan vel trygt si at de var helt utslitt, men med et gåpå-humør som dessverre er borte i dag. Den dagen de måtte slutte, var de lykkelige, for nå skulle de slippe å henge i klokkestrengen. Men maskinen var utslitt, og da den ikke ble brukt, stoppa den helt. Pensjonisttiden ble kort».

Selv tok han den såkalte «jernbaneskolen» og fikk etter hvert jobb som baneformann stasjonert på Sandvatn. Det ble hans lange yrkesliv – å jobbe på banen som han var med å bygge.

Jeg er takknemlig for at jeg som guttunge fikk være med bestefar på lunsjen i brakka på Sandvatn stasjon. De stekte doble brødskivene med gulost hadde en helt egen smak. Kanskje den karakteristiske kreosoten bidro? Nei. Det var nok miljøet blant arbeidsfolkene i brakka som gjorde at alt smakte så uendelig godt.

KILDER/BAKGRUNNSMATERIALE:

Denne artikkelen er skrevet med utgangspunkt i hva min bestefar Arnold Gulliksen har fortalt til meg, av hans egne notater, av kåseriet fra 1979, av sønnene Jan og Kjells fortellinger, av brever fra Arnold til broren Olaf, av utklipp fra avisen Sørlandet, fra Wikipedia og norske leksikon, boka «Kvinesdal i bilder» og Norsk Jernbanemuseum. Noen av linjene her er også egne betraktninger. Navn på personer i historiene her er utelatt.