– Det var ikke selvsagt at jeg skulle bli prest. Da jeg var ferdig med videregående funderte jeg på om jeg skulle bli lærer, prest, eller overta småbruket hjemme og sette opp grisefjøs.
Det var ikke selvsagt at jeg skulle bli prest.
Men det var tiden som elev på Menighetsseminaret, som ble startet opp av Eilert Dæhlin i 1960-årene, som skulle være den avgjørende faktoren for at Skiftun gikk inn i presteyrket.
– Visjonene Eilert Dæhlin hadde for lokal menighet er visjoner som har fulgt meg hele livet, sier 68-åringen.
SKIFTUN VOKSTE OPP som minstemann av fire søsken på et småbruk i Hjelmeland kommune.
– Vi hadde fem kyr, fem purker, frukt, bær og én hest. Den het Baldrian Brultus Folesen, sier han.
– Baldrian var en fjordinghest. De er ikke stashester, men er kjent for å være skikkelige arbeidshester. Jeg sier også at jeg er en fjording og en arbeidshest, forteller han videre.
Jeg sier også at jeg er en fjording og en arbeidshest.
Mye av fritiden gikk til å hjelpe familien med gården, men det ble likevel litt tid til lek.
– Det var en liten bygd, men vi prøvde ofte å få samlet de fleste barna for å spille litt fotball. Vi var ikke nok barn til å ha et organisert fotballag, forklarer Skiftun.
– Det var en litt isolert bygd også. Vi hadde bare én daglig adgang ut av bygda med lokalbåt.
DA TIDEN VAR inne for å begynne på gymnas, måtte Skiftun som 15-åring flytte fra familien og bygda til Bryne hvor skolen var.
– Det var et veldig godt hybelmiljø. Jeg traff mange som jeg ble gode venner med, inkludert min kone, sier han.
– Var det kjærlighet ved første blikk?
– Nei, det var det ikke. Jeg måtte jobbe ganske hardt, ti år faktisk, sier han og ler.
I 1978 var Skiftun ferdig utdannet prest fra menighetsfakultetet i Oslo, og satt snuten nordover mot Namdalen i Trøndelag. Der jobbet han i nærmere 16 år før han kom til Kvinesdal.
NÅR ÅRET BIKKER 2020 blir det 25 år siden han startet som prest i Kvinesdal, da har Skiftun bestemt at det passer å tre av.
– 18. oktober, da er jeg ferdig. Jeg må passe på å få unnagjort alle konfirmasjonene før jeg takker for meg, sier han.
– Å være prest i Kvinesdal må jo være noe av det mest optimale. Det er en fantastisk bygd å leve og bo i. Det er mye tro, håp og kjærlighet her i bygda. Det har jeg fått møtt i rikt mål, forteller Skiftun.
Det er mye tro, håp og kjærlighet her i bygda. Det har jeg fått møtt i rikt mål.
– Jeg kjenner meg privilegert og beriket av å ha jobbet som prest her så lenge, sier han.
– Hva slags musikk liker du?
– Jeg er veldig musikkinteressert, jeg synger litt selv. Jeg er egentlig litt altetende når det kommer til sangmusikk. Jeg liker alt fra country til salmer.
– Hva er dine hobbyer?
– I utvidet perspektiv er menighetsarbeidet også hobbyen min. Jeg er et brennende menighetmenneske. Arbeidet tar opp mye av tiden min, jeg har egentlig hverken tid eller behov for noen annen hobby, men jeg spiller litt innebandy én gang i uka.
– Hvordan holder du ut å jobbe så lange dager spesielt nå i jula?
– Jeg er en arbeidshest, og gudstjenestene gir meg en egen glede. Den gleden gjorde at jeg ikke pensjonerte meg før nå til neste år.
– Jeg syns jula er en fantastisk høytid. Det er flott å møte de fulle kirkene. Det er ingen annen høytid som i større grad klarer å formidle bildet av en gud som strekker seg mot oss for å omfavne oss med sin godhet og kjærlighet.
– Hva skal du gjøre etter du har pensjonert deg?
– Jeg kommer nok fortsatt til å være aktiv i menighetsarbeidet. Kjærligheten min til menigheten blir den samme selv om jeg ikke jobber som prest lenger.