– 70 er bare et tall, smiler Paul som Lister24 snakket med for en drøy uke siden, sammen med kona Eva.

Ekteparet bor nå midt i Vanse, i leiligheten rett over Hageland, tidligere Grønhaug blomster.

Anledningen til besøket er altså 70-årsfeiringen av den tidligere begravelsesagenten, som fyller år på torsdag. Begivenheten skal holdes på Misjonskirken på Langåker 1. oktober.

– Jeg personlig ønsker meg ingenting, men jeg vil at alt skal gå til en organisasjon vi støtter som driver hjelpearbeid i India, og som Eva og jeg har støttet i seks-sju år, som heter «Hjerte for India». Jeg ønsket at gaven skal komme andre til gode. Dessuten gleder jeg meg til å høre våre venner i Rett kurs, som spiller og synger countrygospel, avslører Paul Heskestad.

Jeg personlig ønsker meg ingenting, men jeg vil at alt skal gå til en organisasjon vi støtter som driver hjelpearbeid i India.

70 er bare et tall, sier jubilanten Paul Heskestad. Foto: Bjørn Hoel

MEN DET VAR på ingen måte noen selvfølge at han skulle få oppleve denne dagen. 27. juli 2020 endret nemlig alt seg, og det kunne gått riktig galt.

– Jeg dro til Grønhaug i 9-tiden på morgenen den dagen, og alt føltes som vanlig. Jeg skulle være i Vestbygda cirka 10, for å hjelpe til og legge en ferdigplen hos min yngste søster, sammen med min svoger, vår sønn Steinar og noen til. Vi hadde holdt på en liten stund da det plutselig bare sa pang i hodet mitt. Jeg mener jeg sa til Steinar, at nå er det slutt, forklarer han.

Paul Heskestad husker blant annet at han hadde en halvannen liters cola som han forsøkte å drikke av.

– Men jeg spydde som en gris. Steinar ringte ambulansen, som var raskt på plass, og de kjørte meg til Flekkefjord sykehus. Der la de meg i kunstig koma og sendte meg til Oslo i helikopter. Jeg fikk senere høre at om jeg hadde kommet en halvtime eller time senere så hadde det vært slutt. Jeg kom akkurat tidsnok. Jeg fikk en nye sjanse, legger han til.

Paul var på sykehus og på Kongsgård i Kristiansand i til sammen to og en halv måned før han kom hjem.

Jeg fikk senere høre at om jeg hadde kommet en halvtime eller time senere så hadde det vært slutt.

Paul Heskestad vedgår at for å klare jobben som begravelsesagent, var gudstroen viktig. Foto: Mona Wikøren

EVA OPPLYSER at han fikk en kraftig blødning på lillehjernen.

– Lillehjernen er viktig spesielt når det gjelder balanseevnen og koordinasjon og regulering av bevegelser, og er vel det stedet hvor det viktigste blir styrt fra. Han var heldig og fikk ikke skader på hjernestammen, som kunne ha gitt ham veldig alvorlige symptomer, og ført til døden. Så han var heldig midt oppi alt, beskriver hun.

Men hjerneblødningen har medført at han har litt dårligere balanse. Høyrearmen er ikke lam, men er heller ikke helt god. Og det har gått litt utover talen. Men det tar tid å trene seg opp igjen og de håper begge at det kan bli ganske bra igjen.

– Legen fortalte at det som ikke har kommet tilbake av seg selv i løpet av et halvt års tid, kreves det mye egentrening til for å få på plass. Så han føler nok at det kan bli litt mye mas fra meg innimellom. Fysioterapeuten vår sier at Paul nesten har personlig trener hjemme, med meg rundt seg, i tillegg til at han har både fysioterapeut og rehabiliteringspersonell, utenom, forklarer hun.

Eva påpeker samtidig at Paul har vært heldig, og fått tilbake sertifikatet. Det gjorde han allerede for et års tid siden. Og han har trent hardt og iherdig i to år snart.

Begravelsesagent Paul Heskestad, slik mange kjenner ham. Foto: Mona Wikøren

Jeg fikk senere høre at om jeg hadde kommet en halvtime eller time senere så hadde det vært slutt.

HUN FORTELLER at de har begynt å spille boccia i Selvaagparken, som er gøy og sosialt. Det har også blitt litt legobygging med barnebarna, som har fortalt sin bestefar hva han skulle gjøre. Foreløpig har de bygget to biler og en motorsykkel. Innimellom blir det også puslespill.

– Jeg har det veldig bra, men samtidig savner jeg jobben min, sier Paul Heskestad. Foto: Bjørn Hoel

OG IKKE MINST så er husken i orden.

– Når Steinar har vært ute på oppdrag, slik som Paul gjorde tidligere, ringer han stadig til sin pappa og vil vite hvor ektefellen til den som er gått bort ligger. Paul vet akkurat hvor det er, og forteller at steinen ser sånn og sånn ut, og så videre. Kirkegården i Vanse er inndelt i parseller, og Steinar kan gå rett dit og finne det han lette etter. Han trenger ikke noe kart for å finne frem. Paul har alt i hodet, smiler Eva Heskestad.

Hun vedgår samtidig at det også er tøffe perioder.

– I det hele tatt har de siste årene vært knalltøffe. Siden jeg også hadde slag to måneder før Paul. Det som er viktig er å leve med det, og ikke i det, som hun sier.

Paul benytter anledningen til å rose sin kone.

– Uten henne hadde det aldri gått bra. Og jeg har det så bra som jeg kan, og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg har det utrolig godt, sier han.

Paul og Eva har vært gift i 46 år, og har opplevd mye sammen. Foto: Bjørn Hoel

Apropos hukommelse så forteller Paul at han, siden han begynte i begravelsesbransjen sammen med sin far i 1978, har hatt 3.200 begravelser.

– Hva har vært det verste?

– Det verste har vært å legge ned små barn, sier han beveget.

– Hvor henter du styrken din fra, til å stå i dette så lenge som du tross alt gjorde? Som begravelsesagent møter man jo mennesker i svært sårbare situasjoner?

– Av han der oppe, svarer han og ser opp.

– Jeg ba alltid til Jesus før jeg gikk inn til de pårørende, legger han til.

Jeg ba alltid til Jesus før jeg gikk inn til de pårørende.

Paul drev begravelsesbyrå i 42 år, og opplevde i den perioden flere dramatiske hendelser. Foto: Bjørn Hoel

BLANT HENDELSER som han husker spesielt godt er drapene på Knivsland i 1988.

– Fire personer ble drept, og jeg var og hentet dem alle. Tre ble gravlagt her, men en ble sendt til Ålesund. Jeg hadde begravelser torsdag, fredag og lørdag, og i den første begravelsen kom det omtrent 700 personer, og mange kom langveisfra. Også nødetatene stilte opp med masse folk helt fra Oslo og nedover. Det var veldig spesielt, forteller han.

Drapene på Knivsland ble også tett fulgt av nasjonale medier.

Han husker blant annet at en bil kjørte etter ham helt hjem i tunet i dette tidsrommet. Etter hvert ble det klart at det var en journalist som ville vite hvor de døde var, men det kunne han ikke si.

– Men jeg fortalte at jeg hadde hentet dem ut. Og hvis de fulgte etter meg kunne jeg lure dem trill rundt, for jeg er jo ganske godt kjent på Lista, sier han.

PARALLELT MED at Paul Heskestad drev begravelsesbyrå, var han også primus motor for Blå Kors i Vanse. Blå Kors er en felleskristen hjelpeorganisasjon som jobber for at personer som er rus- og spilleavhengige, og deres familier, skal få et bedre liv.

– Vi begynte med det på slutten av 80-tallet og drev det fram til rundt år 2000. Jeg hadde alltid telefonen med meg, og det kunne like gjerne ringe helg som hverdag, og natt som dag. Når telefonen ringte håpet jeg det var på grunn av rus, og ikke død, sier han.

Eva skyter inn at han i praksis hadde to såkalte 24/7 jobber, og at han til slutt møtte veggen.

– Jeg måtte velge, og da ble det til at jeg dessverre måtte velge bort Blå Kors, understreker Paul.

– Er det noe du skulle ønske du kunne gjort annerledes?

– Nei, i grunnen ikke. Jeg tror jeg ville gjort det samme om igjen. For det har vært en svært meningsfull jobb.

Når telefonen ringte håpet jeg det var på grunn av rus, og ikke død.

Bildet er tatt kort tid etter at Paul og Eva ble sammen på midten av 70-tallet. Bilen var en blå Opel rekord cupé 1700, ifølge Eva Heskestad. Foto: Privat

EVA LEGGER TIL at hun er overbevist om at dette må ha vært et kall for mannen.

– Om han ikke alltid har sett det selv; at han hadde et kall, så har i alle fall jeg sett det. For det er mange som sier at de ikke hadde klart en sånn jobb, uten å kjenne at dette skal du. Det er en jobb hvor man hele tiden møter mennesker som er i de vanskeligste situasjonene man kan tenke seg. Og det er ikke mange hus i kommunen han ikke har vært inne i.

På spørsmål til Paul om det er spesielle ting han savner, svarer han:

– Ja, jeg savner ofte jobben, og å treffe folk. Men det går greit, og jeg blir passet godt på, overbeviser han.

NÅ SER DE begge fram til 70-årsmarkeringen på Misjonskirken 1. oktober.

– Jeg tror det er bra at vi begge har noe vi kan jobbe sammen mot i hverdagen, men også tankene på å støtte arbeidet for barna i India, så må vi bare gjøre det beste ut hverdagen og av tiden som kommer, sier Eva Heskestad.

Om han ikke alltid har sett det selv; at han hadde et kall, så har jeg i alle fall jeg sett det.

I 2007 fikk Paul Heskestad Farsund kommunes kulturpris av daværende ordfører Stein Ytterdahl. «Selv om jeg i utgangspunktet ønsker å jobbe i det stille, er det veldig stort at folk legger merke til og setter pris på det jeg gjør», sa Paul blant annet. Foto: Gunnhild Preus-Olsen
Blå Kors var også en virksomhet Paul Heskestad brant for. Foto: Trine Fladstad