Ukrainas historie og kampene for frihet er kompleks. Den første perioden med moderne uavhengighet fra 1918 til 1920 er sentral i en nasjonal fortelling som fastholder at Ukraina er et suverent land, atskilt fra Russland.
Den røde hæren gikk inn og inntok Kiev 7. februar 1918. Da tok regjeringen i den ukrainske folkerepublikken tilflukt i den nordlige byen Zhytomyr. Dens representanter signerte en fredsavtale med motstanderne til det tidligere russiske imperiet i den pågående første verdenskrig, sentralmaktene, og tyske og østerrikske soldater fortsatte å presse den røde hæren ut av Ukraina.
Forskjellen mellom Ukraina og Russland ble åpenbar for nordmenn og resten av verden i fjor, noe som betyr at det var dødelig farlig for imperiet, som bygde alt det kalte «sitt eget» basert på den stjålne ukrainske kulturarven og historien, prestasjonene til folkene den gjorde til slaver. Derfor tok Russland i slutten av februar 2014 Krim og okkuperte i april 2014 deler av Donetsk- og Luhansk-regionene. Ukrainerne ble tvunget til å gripe til våpen for å gjøre motstand og drive fienden ut av deres territorium. I begge århundrer var russerne fiendene - bolsjevikene i 1918 og rasistene i 2014.
Kontinuiteten i den ukrainske frihetskampen har en lang historie - ukrainere forsvarte valget sitt på Sophia-plassen i 1917-1918, under granitt-revolusjoneni 1990, den oransje revolusjonen i 2004 og verdighetsrevolusjonen i 2013-2014.
Ettersom den ukrainske frihetshæren kjempet utrettelig på 1940-tallet mot både sovjeterne og nazistene, så er dagens krigere en modell for motstand og utholdenhet. Utover trass, det de har arvet fra sine forfedre er ydmykhet og forståelsen av at Ukrainas rett til uavhengighet er større enn noen av våre enslige ukrainske liv.
Seier over nazismen i andre verdenskrig var ikke et resultat av handlingene til et enkelt land, men snarere de felles handlingene til alle deltakerne i anti-Hitler-koalisjonen. Derfor er selv spørsmålet om en «suveren seier» av ett land absurd: kombinasjonen av hvert av disse landene var viktig. Samtidig har ukrainere i denne bemerkningen blitt urettferdig bagatellisert.
I følge estimater fra ukrainske forskere kjempet nesten 6 millioner soldater fra Ukraina i den røde Arme, og dermed utgjorde de omtrent 23 prosent av de totale væpnede styrkene i USSR.
Norske myndigheter bruker begrepet sovjetfolk når de argumenterer for et felles nasjonalt minnesmerke for de mange nasjonalitetene som kjempet, tvangsarbeidet og døde i Norge under andre verdenskrig. Sovjet eller sovjetfolk er et kunstig konsept skapt av det russiske regimet som ikke er basert på historiske fakta. Sovjetunionen var aldri en frivillig union, men et tyrannisk imperium skapt med makt.
Foreløpig er det kun russiske myndigheter som inviteres til arrangementer som Kirkenes i 2019 i forbindelse med 75-årsjubileet for frigjøringen av Finnmark. Og den brutale krigen fra Russland mot Ukraina i dag gjør at det norske myndigheter kaller sovjetiske minnesmerker ikke blir et minnesmerke som ukrainerne som bor eller har fått beskyttelse i Norge kan bruke.
I løpet av disse 100 år er det drept mellom 10-15 millioner ukrainere.
Nyere forskning har vist at det var mange ukrainere blant de sovjetiske krigsfangene i Norge under andre verdenskrig. Omtrent 27 prosent var ukrainere, noe som gjør den til den nest største gruppen, med totalt 27 000. Av disse var cirka 2000 sivile, menn, kvinner og barn. Av de 14 000 døde sovjetiske krigsfangene er samme andel ukrainere, det vil si at rundt 3 780 ukrainere døde i Norge. Det virker som om nazistene behandlet de ulike nasjonalitetene blant de sovjetiske krigsfangene på samme dårlige måte.
I løpet av disse 100 år er det drept mellom 10-15 millioner ukrainere.
Yana Prymachenko,
forsker, Institutt for historie, Princeton University
Michael Stokke,
forsker, Narviksenteret
Per-Kaare Holdal,
leder i Support to the people of Ukraine