I fjor kom det en ny opplæringslov. Alle som arbeider i skolen, ble gitt tillatelse til å gripe inn fysisk for å avverge skader på personer eller for å forhindre vesentlige skader på eiendom. Det er ikke vår nye kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun fornøyd med. Hun vil nå også la lærerne anvende makt overfor elever som kommer med omfattende verbale angrep på læreren eller på sine medelever. Hun vil også tillate lærere å gripe inn fysisk på elever som forstyrrer undervisningen.

Forslagene vil bli sendt ut på høring. Og de ser ut til å få flertall i Stortinget.

Initiativet blir tatt imot som en god nyhet av de fleste. Også av Utdanningsforbundet. Endelig skal lærerne få tilbake makten i klasserommet. Heter det.

Men at bruk av fysisk makt, vil få noen særlig betydning for undervisningen eller at lærerne dermed får mer kontroll i klasserommet, er tvilsomt. Forslagene kan derimot gjøre vondt verre. Vold avler som bekjent vold.

At bruk av fysisk makt, vil få noen særlig betydning for undervisningen eller at lærerne dermed får mer kontroll i klasserommet, er tvilsomt.

For er dette forslaget godt nok gjennomtenkt? Hvilken forskning baserer regjeringen seg på? Hvilke effekter vil en slik tillatelse få for lærerne, for elevene og for foreldrene.

Det er lærerne som først og fremst vil utøve fysisk makt. De står i frontlinjen. De fleste lærerne er kvinner (73,9 prosent i barneskolen og 58,9 i videregående) og de fleste utagerende elever er gutter. Når nå læreren i tillegg til alle andre oppgaver, også skal bli politi, få enda mer ansvar og mer arbeid, så får det selvsagt visse negative følger. Det verste er dersom det utvikles en forventning blant folk om at læreren skal gripe inn fysisk både i kroppslige og verbale konflikter mellom elever. Eller at læreren selv ser det som sin fordømte plikt å gå til fysisk håndgemeng med elever i visse situasjoner. En handling hen ikke er trent for eller utdannet til. Det er ikke derfor hen ble lærer.

Hvordan vil elevene reagere på mer bruk av fysisk makt? For de fleste vil det sikkert ikke ha noen betydning. De fleste gjør det læreren vil de skal gjøre. Det er den lille prosenten som har forårsaket endringen i opplæringsloven, som blir berørt. De som har tvunget frem mer maktbruk i skolen. Hva med dem? Vi de forandre sin oppførsel? Neppe. De fleste vil agere som før.

Elevene er noen ganger meget utspekulerte. Vi skal ikke se bort fra at enkelte av dem nå vil framprovosere bruk av fysisk makt hos læreren. Altså det motsatte av hensikten. Litt håndgemeng er et kjærkomment avbrekk i undervisningen.

Og hva med foreldrene? Vil de akseptere mer fysisk maktbruk i skolen. Sikkert de fleste. Men ikke alle. Det har alltid blitt stilt spørsmål om hvordan læreren forholder seg i elevbasketak. Tidligere kunne det bli spurt: hvorfor grep du inn fysisk? Det har du ikke lov til. Nå blir spørsmålet: hvorfor grep du ikke inn fysisk? Det skal du gjøre. Og det siste spørsmålet er verre enn det første. Man kan se for seg situasjoner der en elev har slått av en annen gjentatte ganger. Og læreren som så det hele, grep ikke inn fysisk. Den angrepne eleven blir skadet. Hva vil hans foreldre si? Hvem har ansvaret? Læreren?

Men hvis man skal bygge på erfaring og det skal man jo, så er det grunn til å tro at mer fysisk makt til læreren, vil bli like lite vellykket som de mange andre hastetiltakene som er blitt satt i verk for å bedre elevenes læringsutbytte og trivsel i skolen. Jeg nevner i fleng endringer som ikke har virket etter hensikten: Tiltak mot mobbing. Mer matematikk. Flere timer i naturfag. Digitalisering. Skolestart for seksåringer. Mindre vekt på praktisk/ estetiske fag. Akademisering av skolen. Fjerning av lærebøker. Mindre trening i håndskrift.

I stedet for å konsentrere seg om årsakene til at enkelte av elevene må styres med bruk av fysisk makt, prøver altså regjeringen å gjøre noe med konsekvensene. Som vanlig. Det er kanskje nødvendig i enkelte tilfeller. Men ikke her. Vi må finne ut hvorfor noen elever oppfører seg som de gjør. Nå blir ansvaret skjøvet over på læreren, med påfølgende merarbeid.

Skolen er for politisert. Hver ny kunnskapsminister vil sette sitt preg på skolen. Hvert parti har sin skolepolitikk. Alle har noe å si om skole og undervisning. Hvilke fag som er viktige? Hvordan elevene skal behandles? Hvordan de lærer best? Hvilken innflytelse og rettigheter foreldrene skal ha? Når statens politikk om skatt og pensjon f.eks. skal utformes, så arbeides det for en størst mulig enighet i Stortinget. Bredest mulig forlik. Det er viktig med forutsigbarhet, varighet og stabilitet i de vedtakene som fattes på disse politikkområdene. Det gjelder også utenrikspolitikken. Og nå også forsvaret.

Det samme må også gjelde for ett av vår framtids viktigste politikkområde. Skolen og lærerne har også behov for forutsigbarhet, for fasthet og trygghet. For et bredest mulig stabilt forlik i Stortinget. Og det bør komme snart. For skolen rives nå i filler av ideologiske og religiøse motsetninger og av forskjellige interessegrupper. Av globaliseringen. Av overgangen fra nasjonalstat til et multikulturelt samfunn. Og av effektene av det intensiverte foreldreskapet. Mer bruk av fysisk makt i skolen, kan forsterke presset på skolen. Og på læreren. Og på søkningen til lærerstudiet.

Helge Sten Thorbjørnsen,

Pensjonert lektor

Mer bruk av fysisk makt i skolen, kan forsterke presset på skolen.