Mange krefter ønsker å rive Storgata 19 for på magisk vis å løse byens parkeringsproblem. På andre siden prøver en koalisjon med engasjerte innbyggere, som tilsynelatende har bred støtte fra resten av lokalsamfunnet, å forhindre at et kulturminne går tapt.

Skal vi være kulturbyen Farsund eller bilbyen Farsund?

Det er en ærlig sak å ville finne løsninger på det tilsynelatende parkeringsproblemet byen måtte ha. Men vi bør huske at Farsund by opprinnelig bygget er rundt mennesket, ikke bilen. Det var ikke så mange biler i 1901. Det er ikke parkeringsplassen rett utenfor inngangen som avgjør om butikken er drivverdig.

Men det er altså her sveitservillaen i Storgata 19 kommer inn bildet. Riv bygget, forleng parken og bygg et parkeringsanlegg under parken, så har vi løst problemet. Eller? Vil det ikke bare føre til at vi velger bilen oftere, all den tid vi vet at det finnes mange ledige parkeringsplasser – såkalt stimulert utvikling? Bilen er kommet for å bli i distriktene, og det finnes ikke nok befolkningsgrunnlag til å kunne bygge et robust kollektivtilbud som kan avlaste i tilstrekkelig grad. Men vi trenger ikke å bruke bilen hver gang vi går ut døra. Og det er her skoen trykker.

Det må en holdningsendring til i bevegelsesmønsteret vårt. Skal vi bygge ned den historiske byen vår fordi vi må tilrettelegge før økt bilbruk? Eller skal vi bevare de sentrale kulturminnene vi faktisk har, men heller se alle sammen på hvilke andre mobilitetsalternativer som er mulige når vi skal ut på vift? Et nytt parkeringshus i bykjernen vil bare bety flere biler og mer trafikk.

Utviklingen i Farsund by burde handle om mennesket og historien til de tidligere menneskene som vandret de samme gatene som oss. I så fall bør vi ikke fortsette med å rive unike kulturminneformidlere, som slike gamle bygg er. Vår historie er vår identitet.

Storgata 19 er unik ikke bare i vår byhistoriske sammenheng, men kanskje også på nasjonalt nivå. Bygningen er en sveitservilla med første etasje utført i kvaderpusset murverk. Sveitserstilen er synonymt med snekkerglede og trekonstruksjon, ikke murverk. Men etter bybrannen og forbudet mot trehus i mer enn to etasjer, så fant framoverlente borgere løsningen: et bygg med én etasje i mur og to etasjer i tre. I Farsund var dette kun mulig i tidsrommet fra 1901 og frem til 1904, da den generelle murtvangen i byer ble vedtatt over hele Norge. Hvor mange andre slike bygg som da finnes rundt om i landet er ikke kartlagt, men det sier seg selv at det ikke er flust med slike bygningskonstellasjoner. Bybrannen og oppbyggingen er en sentral del av vår identitet.

Storgata 19 er unik ikke bare i vår byhistoriske sammenheng, men kanskje også på nasjonalt nivå.

Mennesker har en tendens til å lide av endringsblindhet. Vi river og endrer byen vår stykkevis og delt, men så ser vi ikke hvordan de små inngrepene endrer bybildet. Plutselig snur vi oss rundt og ser ikke Farsund by lengre. Bare en helt gjennomsnittlig kjøpesenter-by. Er det der vi vil?

Joakim Gitlestad