Jeg registrerer at blant annet næringsforeningen og bedriftsledere fortsetter hardkjøret mot sykehusets styre og ledelse. Avisens Agder sin leder fredag 3. november inneholder samme budskap, misnøye og manglende tillit til sykehusets styre og ledelse.

Det virker som det er et spesielt engasjement fra aktører som har tilknytning til sykehusets vertskommune når det gjelder å kjempe for «deres sykehus». Befolkningen i andre kommuner synes å engasjere seg langt mindre. Her er en vant med at det tar tid å komme til sykehus og er kanskje mer opptatt av å komme til sykehuset med best tilbud og kompetanse, spesielt hva angår traumer.

Jeg oppfatter ikke det nødvendigvis er bedre kompetanse og tilbud jo større sykehuset er. Sykehuset i Flekkefjord scorer veldig bra innen flere områder. Når det gjelder traumepasienter er ikke antallet tilfeller særlig mange, relativt sett. For å kunne tilby et best mulig traumetilbud kreves et visst antall traumatiserte pasienter, egentlig jo flere, jo bedre (høres kanskje spesielt ut).

Tidligere avdelingsleder ved kirurgisk avdeling i Flekkefjord har i en kronikk redegjort for hennes arbeid gjennom flere år som leder og samarbeid med sykehusets ledelse. For meg en informativ kronikk som viser utfordringsbildene og som var å håpe at skeptikerne merket seg. Men, den gang ei.

Det vises til tidligere helseminister og flere stortingspolitikere som utrykker krav om å reetablere akuttkirurg og traumetilbudet i Flekkefjord, blant annet under henvisning til tidligere vedtak og avstander til alternative sykehus. Undres på hva de samme tenker om avstandene mellom sykehusene og forsvarlighet lengst nord i landet.

Felles for både politikere, Statsforvalteren og næringsforeningen, med støttespillere, er at ingen av dem synes å ha, eller hatt, noe som helst ansvar for verken organisering eller drift av sykehus. Det ville overraske om noen av dem har opplevd og jobbet med de utfordringer sykehuset faktisk sliter med. Jeg oppfatter at mange her ikke har særlig peiling.

Flere tillitsvalgte har igjen tatt til orde for bekymring for blant annet legedekningen og de alvorlige konsekvensene det kan få for sykehusets fremtid. Det er ikke vanskelig å dele deres bekymringer, samtidig er det nok ingen enkle svar og løsninger slik skeptikerne til stadighet hevder. Jeg regner med at sykehusets ledelse også deler deres bekymring og har fullt opp med å jobbe med utfordringene som synes å stå i kø, ikke bare når det gjelder sykehuset i Flekkefjord.

Jeg undres hva svaret vil være fra dere som står i front og kjemper hårdnakket for å reetablere akuttkirurgi og traumetilbud, ved tenkte tilfelle.

Dersom «du» blir utsatt for en alvorlig ulykke på Rom i Lyngdal, med uavklart skadeomfang. Hvor ønsker «du» å bli transportert, til Flekkefjord (gitt akuttkirurgi og traumetilbud i Flekkefjord), eller Kristiansand. Kjøretiden til Flekkefjord er betydelig kortere enn til Kristiansand.

Spørsmålet kan kanskje virke utidig. Samtidig burde svaret være enkelt for de som spørsmålet rettes til. Det ville likevel ikke overraske meg om noen ville valgt Kristiansand. Jeg tror nok de fleste vil tenke at større sykehus har mer ressurser og breddekompetanse enn mindre sykehus, uten forkleinelse til de ansatte ved sykehuset i Flekkefjord.

Jeg håper dere som stadig ytrer mistillit og tvil om sykehusledelsens vilje til å jobbe for et godt sykehustilbud i Flekkefjord, tar en pause.

Jeg håper dere som stadig ytrer mistillit og tvil om sykehusledelsens vilje til å jobbe for et godt sykehustilbud i Flekkefjord, tar en pause. Jeg oppfatter at deres engasjement ikke har noen som helst verdi ut over å få pressedekning og pøse på med negativisme overfor sykehusets ledere.

Helge Abrahamsen,

Lyngdal,

tidligere ansatt ved Sørlandet sykehus