Nasjonalsjåvinisme og mindreverdighetskomplekser?

Med fare for å ende opp som «Lister»-lus, må jeg likevel kommentere innlegget til H.S. Thorbjørnsen 6/6. Selv etter å ha lest om og om igjen, skjønner jeg ikke hva i huleste intensjonen var. Såret norsk nasjonalfølelse, komplekser, selvhevdelsesbehov?

Hadde kulturredaktøren i «Expressen» et poeng? Har vi utviklet oss til noen ufordragelige krøsuser, best i alt, ekstrainntekter uten å løfte en finger, hovering overfor resten av verden, og piggene ut med en gang litt spissfindig kritikk? I verden nå er det en fremvekst av kvalm nasjonalsjåvinisme og selvforherligende arroganse både i USA, Russland, Kina, India, Tyrkia mmfl, som blir høyere og høyere på seg selv.

Nasjonal navlebeskuelse om fordums storhet og symboler er tveeggede sverd. På den ene siden samlende og virkningsfulle ved kriser, tragedier og okkupasjon, men brukt sjåvinistisk og svulstig blir de latterlige og farlige kombinert med usunn patriotisme og ignoranse.

Forenklet fremstilt hevdes at Sveriges nasjonaldag er et «misfoster» og Gustav Vasa en diktator. Da var det jo godt at vi her samtidig hadde Christian 2. (som sikkert var elsket av folket og en sann demokrat – bare spør stockholmerne). Vis meg et land i Europa på 1500-tallet med rettsstat, fritt demokratisk valgt parlament, maktfordeling, velferdsstat, og alt annet vi nå tar for gitt. For øvrig vil mange nordmenn hevde at 6. februar også er et misfoster av en nasjonaldag (samenes).

Tilbedelse og glorifisering av forgangne «nasjonalhelter» fra egen storhetstid driver vi da ikke med her, unnskyld meg? Ta Olav den «hellige»(?!), som var alt annet enn en helgen, og det gjelder nesten hele gjengen av galninger opp gjennom (der du enten er helt eller skurk – ingen nyanser). Men på pidestaller skal de, og slik bygges omdømmer og kulter umulige å endre, fordi vi trenger myter og livsløgner om egen storhet. «Det er typisk norsk å være god», og til tider er det nesten pinlig å se den norske provinsialismen komme til uttrykk så fort vi blir omtalt utenlands.

Kritisk, korrekt og nyansert fremstilling av personer og hendelser er uinteressant - vi vil ha illusjoner og selvbedrag.

17. mai i Norge er hellig og må ikke røres eller harseleres med. Nåde dem (og i hvert fall de utenfra) som kommer med noen kritiske betraktninger om Norge og våre historiske narrativ. De var nok alt annet enn enige og tro der oppe hos Carsten Anker i 1814, det var maktkamper mellom urealistiske drømmere og mer realitetsorienterte utsendinger. Christian Fredrik ble valgt til konge, men hadde nok verken demokrati eller maktdeling øverst på agendaen. Det var nok heller opportunisme og egeninteresser, en mulighet til selv å bli eneveldig konge, eller få Norge «Heim ins Reich» til Danmark igjen der fetteren var konge (som han selv etterfulgte i 1839). I 2014 avduket Margrethe 2. en svær statue av ham foran Stortinget. Altså, en eneveldig konge foran et parlament? Hadde regjeringen tatt for mye Eidsvolds tran? «Lottovinneren» Karl Johan var kanskje den kloke realpolitikeren, som med noen justeringer aksepterte grunnloven høsten 1814, og så gikk det som det gikk både før og etter i en svært interessant historisk epoke.

Angående 17. mai sitter jeg ofte igjen med at det for mange har blitt et oppskrytt pliktløp med ork og mas, svulstige festtaler og festdrakter, skrantende korps og champagneberusede nordmenn allerede før barnetoget. Og melodien til «Norge i rødt, hvitt og blått» («Obligationsmarschen») er faktisk svensk. Hipp hurra!

Norge er sykelig opptatt av krigen, for dette er det store nasjonale patos der vi kan slå oss på brystet og samtidig håne svenskene for servil feighet. Ja, hele Norge var jo i Kompani Linge og på skauen samtidig, men merkelig nok doblet norsk industriproduksjon seg fra 1940-45 med oppdrag, infrastruktur, havneanlegg, kraftproduksjon, smelteverk osv. (men det skal vi ikke grave i). Hadde Norge og Sverige hatt ombyttede roller i 1940, hadde vi sikkert handlet likedan. Sverige balanserte rasjonelt på en knivsegg, og både Norge og Finland fikk betydelig hjelp og støtte fra nabolandets innsats. Men forenklede svart-hvite fremstillinger gjør seg mye bedre som indremedisin. Hipp hurra!

Vi kan kjøpe hele Sverige hoveres det (da må vi være raske før krona svekkes mer), for det var sikkert fremsynte «norske» steinalderingeniører som produserte olje og gass nede i Nordsjøen til bruk ved et senere tidspunkt. Fordi vi er så gode og fortjente det! Men er det ikke rart at bare i Agder finner du IKEA, Jula, Rusta, Clas Ohlson, Biltema, Volvo, H&M, Electrolux, Husqvarna osv. Hvem kjøper hvem?

Uansett nasjon/etnisitet/kultur, er det siste vi trenger nå mer oppblåst nasjonalsjåvinisme, dogmatisk religiøs fundamentalisme, og svart-hvite fremstillinger som ikke gir helhetlige bilder. Forståelsen av hva ekte demokrati og samarbeide innebærer, og hvordan det utvikles, styrkes og opprettholdes, det handler ikke om konger, flagg, nasjonalsymboler, patetisk selvforherligelse og amøbeopptreden overfor andre. Da har man ikke skjønt mye!

Larry Skaar