Hvem er bygdetrollet?

En god venninne stilte meg dette viktige spørsmålet. Er bygdetrollet en person i Farsund, en gruppering, eller er det noen personer som bare oppfører seg slik fordi det er deres personlighet?  Jeg vet at dette ikke bare er i Farsund, det er over alt, det er menneskelig, men kanskje bygdetrollet blir mer synlig på mindre steder.  På mindre steder tror vi kanskje at vi bryr oss mer om hverandre, men noen ganger faller vi for fristelsen til å baksnakke, dømme og sette mennesker i gapestokk.  Vi leter etter spenning og kjenner at det sitrer i oss når det blir drama, eller skandaler.

Jeg la merke til at alle de mest leste sakene i avisen Lister 2022 handlet om dette.  Det som fanger vår interesse er skader, vold, ulykker og kriminalitet. Mennesket har en tendens til å søke emosjonell negativitet, vi søker elendighet, vi søker fiender og konflikter. Hvorfor får voldsfilmer og nyheter om vold et så stort publikum?  Folk ser åpenbart på disse filmene fordi de har lyst til å bli lei seg eller redde, - vi søker det.  Negative følelser selger mange flere aviser enn positive nyheter.  Negative følelser og hendelser får lett stor oppmerksomhet.

Når jeg bor i større byer opplever at jeg nesten ikke vet hvem mine naboer er, mens på mindre steder hender det at “alle vet alt om alle”, og folkesnakket og kanskje bygdetrollet er mer aktivt.  Bygdetrollet får et publikum, det får oppmerksomhet og er ikke lengre ensomt.

 "Hvorfor har vi trangen? Hva kan vi gjøre for å endre og utvikle oss? Det vi ser i andre er noe vi gjenkjenner i oss selv. Hvordan kan vi luke vekk det "onde" eller det uhensiktsmessige.

Vi dømmer folk i forhold til rykter, gamle "synder" og antatte "synder".  Skal vi dømme andre for noe de en gang gjorde for resten av livet, - da er vi strengere en rettsvesenet.   Er vi egentlig i posisjon til å dømme når vi ikke er en del av "historien"?  Hvordan skal vi møte andre mennesker? Har vi ikke alle gjort "feil"? Skal vi klandres resten av livet?

Baksnakking er selvhevdelse.  Når jeg baksnakker så er det fordi jeg ønsker selv å fremstå bedre en andre. Ondskap er å skade noen som ikke har fortjent det. Vi deltar i denne ondskapen når vi skader noen ved å komme med løgn og overdrivelser.   H.C. Andersen beskrev i 1852 fenomenet” å gjøre en fjær om til fem høns”.  Vi gjør bagateller om til større saker, fordi det gir spenning, trigger negative følelser, og kanskje opplever vi en følelse av skadefryd. Noen ganger kan skadefryd være en misforstått opplevelse av glede, - glede og lykke er følelser vi alle ønsker å oppleve. Vi opplever spenning når vi overdriver og legger litt til historien.

Vi må alle stoppe opp og observere om det som sies og oppfattes er riktig. Vet jeg hva det er som egentlig skjer? Gjør jeg dette for selv å oppleve spenning og drama? Vil det skade noen om jeg snakker om dette?   Vi må stoppe opp og være bevist på hva det er vi egentlig holder på med. De fleste mennesker vil nok si at de ønsker glede og fred i verden, men det er kanskje kjedelig, og menneskehjernen liker ikke å ha det kjedelig, men det er mulig og enkelt.

Vi kan akseptere at alle er forskjellige, og respektere at vi har ulike meninger uten å latterliggjøre hverandre.

 Vi kan møte hverandre med åpenhet og nysgjerrighet i stedet for fordømmelse og frykt, -vi kan praktisere Framsnakking!

Tenk om vi kan møte hverandre med respekt, nysgjerrighet i stedet for å praktisere jantelov.  Være rause med hverandre, glede oss over andres kunnskaper og interesser, selv om vi ikke alltid er enige. Misunnelse er vel en grunn til at janteloven "fungerer" og kanskje dårlig samvittighet over ikke å gjøre noe lignende selv?  Vær oppmerksom på hva som ligger bak når vi faller for fristelsen til å bruke hersketeknikker og latterliggjøre hverandre.

Skulle ønske at vi alle var beviste våre handlinger, og konsekvensene av det vi sier og skriver.  Vi kan lære å observere mer og praktisere en ikke dømmende holdning.   Jeg må selv observere om jeg i situasjoner oppfører meg som et bygdetroll.  Vi starter med oss selv.

Da tror jeg det blir en bedre verden.

Inger Arctander