Det ser ikke ut til at det er lett å komme med en selverkjennelse i Den norske kirke. For selverkjennelse er en operasjon det ikke finnes bedøvelse for.
Medlemstallet i Den norske kirke går nemlig ned. Cirka 63% er medlemmer, men enkelte steder som bydeler i Oslo er medlemstallet under 40%. Og det skyldes ikke bare våre nye landsmenn, men like meget sekulariseringen.
Hvis det kan være noen trøst - kirken er ikke alene om å miste oppslutning. Flere samfunnsinstitusjoner opplever det samme. For det er ikke lett å omstille seg til en ny tid. Urbanisering og økt levestandard har endret samfunnet. Og mens færre benytter seg av kirkens tilbud, diskuterer kirkens ledere evig fortapelse. De burde samle kreftene og lytte til befolkningen. Men hva ønsker passive kirkemedlemmer? Kanskje en kirke som kan sammenlignes med en brannstasjon? Den rykker ut hvis de trenger hjelp!
Vi lever i en tid hvor vi vil bli underholdt. Under en høymesse kom flere i dåps-følget inn med kaffekrus. De hadde vært innom en kaffebar ved kirken. Og under prekenen spilte de på iPaden, For noe måtte de jo gjøre for å få tiden til å gå. Det var heller dårlig underholdning i gudstjenesten! For vi skal jo alltid bli underholdt.
Men er det kirkens primære oppgave å underholde? Det er en menneskerett å kjede seg. Kanskje vi må læres opp til å bli glad i kirkens liturgier. Men de som går sjelden i et gudshus, må ikke regnes som b- medlemmer. I Den norske kirke er alle a-medlemmer.
Vi skal være glad for at barn bæres frem til dåpen, unge konfirmeres, kirke-vielser og gravferder i kirkelig sammenheng. Og nettopp slike handlinger bør kirken prioritere, selv om enkelte aktive mener det må kreves noe mer av medlemmer som benytter seg av kirkens tilbud. Og mange vil som nevnt finne de kirkelige handlinger kjedelige. Men det er vel ikke kirkens oppgave å underholde? Den skal være et sted hvor vi kan kaste masken, legge fra oss alle bekymringer og få mer livsmot. Det trenger vi. Og det er langt viktigere enn å bli underholdt!
Knut Sand Bakken