«Vi har ikke lov til kun å tenke kortsiktig på vår egen situasjon»

På kjære og kjente steder jeg stille vandrer igjen.

Før var her liv og røre, men nå er alt stilnet hen.

Fra min tidligste barndom jeg husker

denne plass ble mitt hjerte så kjær.

Fremdeles ligger den der som den gjorde,

men liv - er der ikke mer.

Engang var jorden pløyet, og alt så vellstelt der sto.

Mor og far gikk der sammen, fikk vekstene små til å gro.

Engang lød barnelatter. Engang var lyset tent.

Engang røk det av pipen der hjemmets hygge var tent.

Nå gror gresset og vinduene står der så tomme.

Det vitner om en tid som for alltid er omme.

Men slik er livet, den tid som er gått,

kommer aldri tilbake, - men minnet er vårt.

Ja, tiden går og den krevde sin rett.

Å si deg farvel, - det var ikke lett.

Men her på din plass skal i fremtiden stå,

et A-verk til gavn for store og små.

En trøst kun det er, - det er at vi vet

at alt her på jord har forgjengelighet.

Ja, alt har sin ende. Din tid er nå omme.

Ensom du står der med stuene tomme.

Snart er du borte, men vi har deg givet

en plass i vårt hjerte for resten av livet.

Den skal vi verne om, dypt, dypt der inne.

Så lyser vi fred over ditt minne.

L. S.

Dette stod i Farsunds Avis 2. november 1968. L.S.-forkortelsen kan stå for flere av de som bodde på Vollmona og som måtte flytte. Navn har mindre betydning, for tror nok alle følte et savn. De fleste hadde bodd her hele sitt liv. Noen måtte også avgi plass og hus i årene 1940-1945 til okkupantene som ikke tenkte fremtid for Norge. Deres planer var å gjøre et annet land stort. De hadde store planer for bruk av Lista med sin beliggenhet sentralt i Europa. For å bygge ut et festningsanlegg måtte de ha en sentral havn for ilandføring av militært materiell m v. Havnen ble/ var Vollmona, og utbygging av veisystemer og jernbane for transport av nødvendig materiell ble startet opp, alt etter god forhåndsplanlegging. Heldigvis ble de sendt hjem slik at Norges interesser kunne vektlegges. Dette har nok hatt sin betydning for videre planer for Listas og Listers fremtid både da og nå.

Nå i 2019 er alle husene borte fra Vollmona, unnatt to nyere hus. Allen, som ble plantet av Bøchmann er redusert selv om noen av de spesielle trær står igjen. Kaiutvidelse, veisystem over fjorden innenfor Smalsundet til Daneviga, Kråga og Marka, store lagerlokaler, veisystemer med parkeringsplasser, store produksjonshaller m v har erstattet husene og eiendommene til Svindal, Nøtland, O. Aanensen, A. Aanensen, Marka til Ferdinan, Tuetjernet, løa og jordet til Kornelius, Skytebanen, Furulunden, Lundevåg og også New York med det meste av Huseby. Men, dette har gitt vekst for hele vestre del av Agder. Folk har fått valgmulighet om lokal jobb etter at sjøen og skipsfart ble forbeholdt folk fra andre land. Nå ser vi og hører om planer for videre bruk av området rundt Lundevågen, samt det store området som ligger i tilknytning til flyplassen.

Vi har nok av energi, nok av kunnskaper, nok av plass, nok av dyktige mennesker. Spørsmålet er om vi har nok vilje?

Vi har ikke lov til kun å tenke kortsiktig på vår egen situasjon. Det er nåværende generasjon som skal starte og legge grunnlag for fremtiden for våre etterkommere. Det er de som skal leve og bo her og ha tilbud om krevende og gode arbeidsoppgaver. Uten spennende arbeidsoppgaver og planer som gjennomføres vil fremtiden miste sin glans. Vi bygger ut skoler, lærer barn og ungdom om å stille krav til seg selv og sin vilje. Vi har store forventninger til de nye generasjonene, men gis det mulighet for å bruke kunnskapene, pågangsmot, vilje til å få det til i nærmiljøet?

Arne D. Frestad

Les hele saken med abonnement