Når verden brenner, klimaendringene virker å ha gått amok og regjeringen sitter handlingslammet, kan det kjennes smått å gå inn i en norsk kommunevalgkamp. Men heldigvis har miljøbevisste kommunepolitikere store muligheter til å beskytte både natur og klima, hvis de tør og vil. Men det krever at vi bruker stemmeretten, og stiller tydelige krav.

Gjennom den nye, internasjonale naturavtalen fra Montreal har vi forpliktet oss til mye mer vern, restaurering og beskyttelse av natur. Plan- og bygningsloven er kommunepolitikernes viktigste lov, og miljøbevegelsen har vist at loven allerede inneholder nesten alle verktøy som trengs for å innfri våre nye naturforpliktelser.

Men muligheten må brukes. Det krever kunnskap om naturverdiene, og kunnskap om mulighetene lovverket gir kommunepolitikere til å beskytte natur. I tillegg trengs selvsagt ekte politisk vilje til å velge faktisk naturvern. Derfor betyr det utrolig mye for både natur og klima hva slags politikere vi velger i årets kommunevalg.

De kommunale grepene som trengs, kan oppsummeres i fire punkter. Mer om hvert punkt finnes på Naturvernforbundets nettsider. Kommunepolitikere har faktisk mye mer makt til å beskytte natur og klima enn de fleste tror.

1. Sett av områder for vern og restaurering: Naturavtalen krever 30 prosent vern av land, vann og sjø, og at 30 prosent av degraderte områder blir restaurert. Hver kommune bør identifisere hvilke 30 prosent av sine naturarealer man vil verne og restaurere, og avsette slike områder med hensynssoner og planbestemmelser i kommuneplanen. Dette kan også gjøres til sjøs, gjennom å utpeke blant annet hummerreservater og andre fiskefrie områder.

2. Gjennomfør «planvask»: Norske kommuner har en enorm «arealreserve» som er regulert til utbygging, men ennå ikke utbygd. Mye av dette er natur som er avsatt til hytter, boliger eller næringsparker i en helt annen tid, med mindre kunnskap om natur, klima, myr og tettstedsutvikling enn vi har i dag. Heldigvis kan kommunene, helt erstatningsfritt, omregulere disse tilbake til natur, så lenge det ikke er gitt byggetillatelse. Dette er det nesten ingen som tror er mulig, men det er det.

3. Sett vilkår! Plan- og bygningsloven gir kommunene et vidt handlingsrom til å styre arealbruken gjennom planbestemmelser. Eksempelvis kan det etableres særlige krav til kantsoner og tiltak mot avrenning til vassdrag, meldeplikt for hogst eller krav om at oppdrettsanlegg kun skal være lukkete anlegg.

4. Husk at det er lov å si nei! Det er lov å si nei, både til forslag om store nye utbyggingsområder i kommuneplanen, til søknader om dispensasjon, eller til private reguleringsplanforslag, enten det dreier seg om gruver, hyttefelt, vindkraft eller andre ideer. Tøffe kommuner stiller krav. Svake kommuner lar utbyggere bestemme.

De fire punktene over dreier seg aller mest om tiltak for å unngå den bevisstløse bit-for-bit-nedbyggingen av norsk natur. Men de kommunale verktøyene kan også brukes i klimakampen, for eksempel ved å bygge sykkelveier framfor bilveier, sette i gang storsatsing på energisparing i både kommunale og private bygg, stille klimakrav ved kommunale innkjøp og ved å nekte utbyggingsprosjekter på myr og andre viktige karbonlagre.

Vi må tørre å velge politikere som er tøffe nok til å ta et slag for naturen. Det fortjener den.

Alle disse grepene er lovlige. Men grunnen til at de blir brukt altfor lite, er at det krever politisk mot å bruke dem. Det er altfor lett å ofre litt natur og noen klimagassutslipp for å bli populær. Derfor betyr det noe hvilke politikere vi velger. Jeg håper miljøbevisste folk over hele landet kan bidra til å spre kunnskap om disse mulighetene, og bidra til å utfordre både velgere og politikere til å gjøre kommunevalget til naturvalget det bør bli. Vi må tørre å velge politikere som er tøffe nok til å ta et slag for naturen. Det fortjener den.

Lykke til og godt valg!

Truls Gulowsen,

leder i Naturvernforbundet