Å bidra til fellesskapet for å opprettholde ett velferdssamfunn som sikrer oss alle ett verdig liv har vært en av grunnpilarene i arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet. Prinsipper om at de som har mye skal bidra mer enn de som har lite. Likeledes solidaritet med de svake og utsatte grupper. Holdninger om å ta vare på hverandre og dra lasset sammen.
Og det er jo sosialdemokratiet som har vært den dominerende kraft i samfunnet i hele etterkrigstiden i det demokratiske Europa. En del av verden hvor vi fortsatt har frihet til å mene hva vi vil, vi har velferdsgoder som ett godt helsevesen, en pensjon som sikrer en verdig alderdom, muligheter for alle når det gjelder utdanning og mange andre ting som vi i Norge tar som en selvfølge.
Nå har vi ett valg bak oss der Arbeiderpartiet er den store taperen. Til tross for att verdier som å dra lasset sammen og ta vare på hverandre ligger dypt i den norske folkesjela. Det er naturlig å gjør seg noen tanker om hva som er skjedd. Selvfølgelig betyr det noe at vi har vært gjennom krevende tider. Både pandemien og krigen i Ukraina er hendelser som har hatt betydning for verdensøkonomien og som vi også har merket. Svak kronekurs, høye renter og ikke minst prissjokket på elektrisk strøm har bidratt til å gjøre livet vanskelig for mange.
Selv om alle partier må ta sin del av ansvaret for noe av dette så er det både vanlig og naturlig at sånne ting tærer på en sittende regjering. Jeg tror likevel ikke dette er hovedårsaken til det store fallet i dette valget. Det har nok betydd mye at vi har en partiledelse mange av oss ikke har særlig stor tillit til lenger.
Vi kan ta fram eksempler som Anette Trettebergstuens, Ola Borten Moes, Tonje Brennas og Anniken Huitfeldts habilitetsbrudd. Og vi husker ennå den destruktive rivaliseringen mellom Hadia Tajik og Trond Giske. Uheldige ting som har skjedd i Støres tid som partileder og statsminister og da er det jo naturlig å spør om han har den kraft og autoritet som er nødvendig.
Det at partiet har en ledelse mange av oss «vanlige folk» ikke har nødvendig tillit til gjør at jeg tror ikke Arbeiderpartiet vil kunne reise seg igjen med den nåværende partiledelsen. Avslutter med å sitere den tidligere nestleder Trond Giske: «Vi er langt unna det nivået som vi bør være på som et sosialdemokratisk parti. Jeg tror ikke det er fordi folk i Norge har sluttet å være sosialdemokrater, men de er litt usikre på om vi er sosialdemokrater nok».
Gunnar Johan Lundal