I mine forfedres tid herska hensynsløse diktatorer over Sverige. De førte flere kriger mot landet vårt. Unge menn blei utkommandert til kamp. Vår side tapte, og da norske soldater overga seg til seierherrene, hendte det de blei massakrert på grusomste vis. De døde, liksom tusener på tusener av andre menn, kvinner og barn. Døde i en brutal krig, som omfattet store deler av Norden.

Resultatet av disse krigene var at Sverige erobra store deler av Norge og Danmark. Som er svenske den dag i dag.

Men, det blei ikke krig overalt. I de norske bygdene Idre og Särna øst for Engerdal gikk befolkningen godvillig og fredelig over til de svenske soldatene. Forferdelig og feigt, vil vi sagt i dag.  De burde isteden ha kjempet, som folk andre steder måtte. Da hadde de kanskje fremdeles vært norske (eller danske). Og hatt det godt. Vært fri! - I stedet for å være svensker, som nå.

Hvor jeg vil med dette leserbrevet? Bare fortelle litt om krig, heltemot, død og lidelse – og meningsløshet! Skulle leseren trekke sammenligninger med for eksempel dagens krig i Ukraina, fraskriver jeg meg ethvert ansvar.

Vennlig hilsen

Terje Briskelid

Spind