Det var en gang en kommune som hadde fått en mulighet til å gjøre noe godt for barn. Vedtatt var det blitt å flytte Helsestasjonen og Familiesenteret fra den gamle, store, trekkfulle og ufunksjonelle doktorboligen, et stykke ute på landet, til et stort bygg som skulle komme på en parkeringsplass som het Nordkapp. Alle var glade og forventningsfulle.
Den kloke lederen i Enhet for psykisk helse og barne- og ungdomstjenester var svært opptatt av å planlegge og legge til rette for gode forhold for barna og de voksne. Det ble spesielt tenkt på gode, trygge og funksjonelle rom for barna, og i særdeleshet for de som skulle til Familiesenteret. De skulle kunne komme rett inn på eget skjermet venterom, tilknyttet tre rommelige kontorer, samt et behandlingsrom. Og dette ble det noe av. Alle jublet. Alle var fornøyde. Her hadde kommunen fått noe flott.
Tiden gikk.
Det kommer nye koster, og feies skal det. De hører ikke, de vil ikke høre, i alle fall ikke på faglige råd. Familiesenteret kostes så langt bort i labyrinten som mulig. Ikke bare får barn og familier mindre plass, det blir en «tigerjakt» for å finne fram dit. Først gjennom et venterom, så gjennom gangen forbi Helsestasjonen, så inn en dør og gjennom venterommet for Psykisk helseteam, så ned en gang og til venstre, - eller høyre, og ned en gang forbi alle kontorene til Psykisk helseteam. Der er «tigerjakten» over og Familesenteret dukker opp – i mindre og dårligere tilrettelagte lokaler.
Snipp snapp snute så var eventyret ute. Men ikke helt, de som koster har fått seg nye kontorer, ja, de store tilrettelagte for barn og familier.
Ida Gerd Salvesen Numme