«Friheten til ikke å bli diskriminert må veie tyngre enn friheten til å diskriminere»

Arbeiderpartiet vil hegne om tros- og livssynsfriheten. Tro og rammene for utøvelse av tro og livssyn er viktig for mange, derfor er det også viktig for staten. Det er en menneskerett å tro og være tilsluttet et livssynssamfunn. Demokratiet er ikke et demokrati uten denne friheten, og friheten er ikke en frihet uten et demokrati.

I debatten om å innføre retningslinjer for tildeling av statsstøtte og eventuelt tilbaketrekking av statsstøtte har argumentene vært at tros- og livssynsfriheten må verne om. Det er Arbeiderpartiet enig i. Det er derfor vi vil ha klare retningslinjer.

For meg er ikke undertrykking, diskriminering og ekskludering av mennesker med bakgrunn i kjønn, etnisitet, sosial status eller seksuell legning akseptabelt, uansett hvilke rammer man pakker undertrykkinga inn i. Den overordnende verdien er at alle mennesker har en klar rett til å være den de er og at de skal møtes med respektert og likeverd.

Friheten til ikke å bli diskriminert må veie tyngre enn friheten til å diskriminere.

Jeg mener derfor man må ha et tydelig regelverk for tildeling av statsstøtte. Det er en menneskerett å tro, ikke en menneskerett å få statsstøtte. Jeg ønsker derfor at staten skal, gjennom sitt tildelingsregelverk etablere en dialog med tros- og livssyns samfunn om veien ut av slik diskriminerende praksis og bidra til prosesser som sikrer at disse utvikler seg, blir mer åpne, demokratiske og mer inkluderende.

Staten har hatt en årelang dialog med Den Norske kirke. Når det gjaldt kvinnelige prester og homofilt samliv. De demokratiske prosessene og lovene som kom med bakgrunn i disse, gav kvinner og homofile sterkt rettsvern også i Kirken. Utfordringene er løst gjennom endring i praksis og teologiske ritualer som sikrer trosrammer rundt mennesker av begge kjønn enten de elsker en av sitt eget eller det motsatte kjønn. I dag lever disse synene side om side.

Endringene kom til i samspillet mellom staten og Kirken selv og ikke minst ble den drevet fram av modige kvinner og menn i menighetene. De tilbakemeldingene vi får fra folk i forskjellige andre menigheter handler om enkeltpersoner som blir undertrykt, diskriminert eller utsatt for det som mange vil beskrive som teologiske overgrep, som handler om helbredelse og fordømmelse av seksuell legning, ja endog ekskludering dersom man bruker sin viktigste rettighet i et demokrati, nemlig stemmeretten. Det må staten ta inn over seg. Man kan ikke på den siden fordømme brudd på menneskerettene som er politisk eller ideologiske begrunnet og samtidig støtte opp under slik praksis hjemme.

Staten kan ikke og skal ikke pålegge noen å tro noe bestemt. Den skal heller ikke blande seg inn i forkynnelse eller indre ritualer. Det må utvikles internt i den enkelte menighet og det enkelte tros- og livssynssamfunn. Det staten kan, og bør gjøre, er å utarbeide klare forventninger til åpenhet, demokratiske valg, likestilling og likeverd mellom kjønn gjennom en samfunnskontrakt.

Jeg vet at ting tar tid. At endringer ikke kan skje over natten, det er derfor vi vil ha et tydelig regelverk og klare rammer. På den måten blir tildelingen mer forutsigbar og alle vil behandles på like vilkår.

Kari Henriksen,

Arbeiderpartiet

Familie og kulturkomiteen

Les hele saken med abonnement