Røde - eller døde sild?

Jeg er fremdeles ikke imponert over Edvin Viks innlegg. Problemet er ikke så mye røde sild, men heller døde sild i denne evige konflikten når man ikke forholder seg til alle parter og realitetene. På finurlig vis benyttes enhver mulighet til kun å promotere den ene og diskreditere den andre, og Viks utallige innlegg i «Lister» og andre steder vitner om ganske ensporede holdninger både til andre religioner, etnisiteter, kulturer osv. som ikke tilhører ens egen opprinnelsesbakgrunn (WASP). Derfor er agendaen nokså kjent og benyttes på flott innpakket vis (som sikkert trollbinder mange).

Det er heller ingen avsporing eller avledning fordi alt henger sammen ut fra en bakgrunn, men årsakssammenheng og virkning virker ikke å være Vik og likesinnedes sterkeste side.

Vil man stanse enhver debatt rundt et konfliktfylt tema, trekker man bare «rasisme-» eller «antisemittisme-kortet» (og ironisk nok er både jøder og arabere semitter).

Rasisme slik det nå har endt opp, og som vi nå ser en massesuggererende protest av, handler svært sjelden om hudfarge eller etnisk bakgrunn, men mer om forskjeller i livsstil, kultur, religion, væremåte osv. som sees på som en trussel og tap av egen innflytelse i samfunn man vil ha for seg selv. Resultatet blir da gjerne konflikt når noen forfordeles og dominerer helt eller delvis på det økonomiske, samfunnsdeltagende og medbestemmende plan, og de andre betraktes som annenrangs eller for å tjene førstnevnte. Dette gjelder ikke bare i Israel, men over hele verden, og vi ser konsekvensene hver dag.

Selv jøder er splittet i alle retninger, og med en litt omskrevet tese fra Orwells «Kamerat Napoleon» kan du si at alle jøder er like, men noen er likere enn og litt mer «ekte» jøder enn andre. Det er til tider nesten utrolig at mange av dem kan omgås og leve sammen, med alle de forskjellige etniske og klassedelte utgangspunkt i diasporaen (her: jøder bosatt rundt om i verden) som har immigrert, og når det da i tillegg er palestinerarabere med i bildet på denne lille geografiske flekken hvor tre verdensreligioner og forskjellige etnisiteter gjør krav på sitt, så har du en utfordring.

Folkeretten og andre retter brytes hver dag over hele verden, og i Israel av begge parter. Det Vik glemmer å informere er at det ikke trenger å være stater, myndigheter, regjeringer eller andre offisielle instanser som åpenlyst bryter, men der de ansvarlige stilltiende eller fordekt aksepterer eller oppmuntrer andre enkeltpersoner, grupperinger eller samfunnsinstitusjoner til skritt for skritt å gjøre hverdagen litt mer vanskelig slik at de man ønsker å passivisere, knuse motstanden til eller bli kvitt til slutt resignerer så de blir en del av det etablerte (kjent metode til alle tider).

Det er ikke like enkelt å være borger i en stat som på papiret og traktatfestet er en festtale av et dokument og skal gi deg samme muligheter og rettigheter, når du er underlagt det overlegne økonomiske, militære og sivile styre fra kun den ene part – gjerne godt støttet av utenforstående. Her ligger mye av kimen til bosetningskonflikten som sakte, men sikkert fordriver til det til slutt kanskje kun er én part igjen (lyder kjent?).

Dette har fått eskalere så lenge at det er ingen tillit eller forståelse tilbake, og det er bare frykt, mistenksomhet og undertrykkelse med sivil og militær motstand som får dominere fra radikale forstokkede på hver side.

Vi skal heller ikke glemme at mange traktater og avtaler opp gjennom historien mellom nasjoner og områder utenforstående stormakter hadde mandat eller ansvar for ble inngått uten særlig deltagelse fra de involverte (som i 1814?), og hadde nok helt andre interesser i bunn som siden skapte nye problemer.

Vi kan jo håpe at Midtøstens (og hele verdens) barnebarn forhåpentligvis blir litt mer reflekterte og klokere enn sine bestefedre ;-) !

Og til Viks sildemetaforer: Skitt fiske videre! I rest my case, så får hver og en gå dypere inn i materien, for verken denne eller andre saker er kun svart eller hvit.

Larry Skaar

Les hele saken med abonnement