Volden har mange ansikter og ofte tenker vi at den er synlig, i form av for eksempel blåmerker. Via populærkulturen eksponeres vi stadig for fysisk vold og kanskje kan vi si, at vi har en kollektiv oppfattelse av at vold utøves av menn og at det er nokså synlig for omgivelsene. Sannheten er at også kvinner er voldelige. Den kan være synlig om man utsettes for fysisk vold, men den psykiske volden er usynlig for omgivelsene og voldsutøver kan fremstå som verdens hyggeligste utad. Når dørene lukkes trår monsteret frem, det kan være giftig kritikk hele tiden, ingenting man gjør er godt nok.  Det kan være økonomisk vold, i form av at en av partene i  forholdet har full kontroll over økonomien. Kanskje har partneren også tatt opp lån i navnet ditt og dermed er man fanget. Økonomisk vold er vanlig og det kan være nærmest umulig å komme ut av et sånt forhold, fordi man vil stå ansvarlig for misbruket man har vært utsatt for.

Vi forventer også at de som utsettes for vold skal snakke om det. De må si ifra til noen, en lærer, helsepersonell, krisesenter, helsesykepleier eller barnevernet. Dessverre er det ikke så enkelt, mange som lever med vold tenker at det er deres egen skyld, De tror de fortjener det, fordi det er ofte dette voldsutøver får dem til å tro. Men det er jo ikke normalt tenker du kanskje da, man må jo gi beskjed. Men sånn er det ikke, fordi de fleste som utsettes for vold, utsettes også for gasligthing. Det vil si at den som utøver vold, stadig forteller dem at deres opplevelse av virkeligheten er feil. Når man utsettes for dette lenge nok, mister man troen på at det man ser eller opplever er riktig.

Voldsutsatte opplever at verden ikke er et trygt sted å være. De er alltid på vakt, kritiske, skeptiske, fraværende eller viser andre tegn på at noe er galt, som avvikende atferd. De er vant med å måtte scanne omgivelsene og situasjonene for farer. Kanskje sitter de på jobb og er redde for at de skal bli drept når de kommer hjem fordi partner nok en gang har truet dem med å drepe. Eller hen er bekymret for om hun får penger til mat til barna, kanskje må hun gjennom en voldtekt/ seksualisert vold før hun får penger. Kanskje penger hun selv har tjent.

I den såkalte ACE studien (Adverse childhood Experiences) verifiseres det at det er mange risikofaktorer knyttet til oppvekst med vold i nære relasjoner. Det øker risikoen for hjerte og kar sykdom, visse kreftformer øker linært med antallet barndomserfaringer av omsorgssvikt, neglekt, overgrep, vold, psykisk lidelse og rus blant foreldre. På tross av denne kunnskapen så er ikke vold i nære relasjoner noe man spør om. Fordi det er mangel på kompetanse og usikkerhet i forhold til hvor man skal henvise ofrene.

Vi trenger politikere som tar tak i dette og bestemmer at det skal satses på.

Vi trenger politikere som tar tak i dette og bestemmer at det skal satses på. Det trengs mer kompetanse/ øvelse på å snakke om vold/overgrep. Kommunen og politikere må følge opp allerede gode tiltak og planer. Dette koster penger, men det koster også penger å ikke gjøre noe. I 2022 kom det en rapport fra Riksrevisjonen påpekte blant annet følgende:

  • Viktige aktører er usikre på om og hvordan de skal melde fra om mistanke om vold

  • Utfordringer i politiets etterforskning og bruk av beskyttelsestiltak

  • Mangler i det helhetlige hjelpetilbudet og myndighetens samordning

  • Variasjon i kommunens oppfølging

Helse og sosialpolitisk utvalg, FO - Agder.

Irene Sande

Anne-Grethe Beisland Neset

Ellen Christiansen

Hanne Kro Sørborg

Heinz Fredrik Meyer

Sebastian Thaulow Hamre

Anne Marie Pile