Sjøfolk, tid og klokker - «det förflutna» og «Tidens elv»

Min svenskfødte farfar kom som førstereisgutt 1898 i Gøteborg om bord på skonnertbriggen «Austad» av Farsund. Farsund ble hans nye hjemby, og her døde han i 1966. Han hadde bevart noen svenske uttrykk etter et langt liv til sjøs. «Nattduksbord» het nattbordet og «spisen» var komfyren. «Det förflutna» sa han om den tiden som var borte. Sjøfolk den gang fikk som regel ikke fikk oppleve sine barns oppvekstår. Min far var eldst i barneflokken på fire, og far var nesten ti år før han ble kjent med sin egen far, annet gjennom de mange postkort som ble sendt hjem «til min kjære søn». Kanskje forsøkte han å oppveie dette ved å ta seg ekstra av meg, eldste barnebarn og oppkalt etter farfar.

Sjøfolk flest i tidligere tider var opptatt av døgnets inndeling om bord. De seks sjøvaktene i døgnet ble markert hver halvtime med å «slå glass» på skipsklokken. Når åtte glass ble slått, var vakten over. Inndelingen i «glass» skriver seg fra bruken av timeglass som ble snudd hver halvtime, og samtidig markert med et antall slag på skipsklokken.

Men presis bestemmelse av tid til sjøs betød langt mer en arbeidstidens inndeling. Før presise skipskronometre ble tatt i bruk, omkring år 1800, var navigasjon på verdenshavene usikre. Med kronometeret kombinert med solhøyde kunne man bestemme hvilken lengdegrad skuta lå på. Det første pålitelige kronometeret ble konstruert av briten John Harrison i 1761. Presis måling av minutter på landjorda hadde man hatt i omtrent hundre år, men den tids pendelur dugde ikke til sjøs.

De fleste kulturer, langt tilbake i forhistorisk tid, har vært opptatt av årstider og myter knyttet til begrepet tid, enten det har dreiet seg om årstider eller døgnets tider. Fysikerne sier at tiden begynte i «the big bang» for ca. 13, 7 milliarder år siden, og fysikerne kan måle tid presist, men ellers er begrepet tid for de fleste noe abstrakt, noe tenkt, noe flyktig. Likevel bruker vi begrepet tid stadig vekk. Vi taper tid, vi vinner tid, mister tid, har god tid eller dårlig tid eller ikke tid i det hele tatt. Tiden flyr, sier vi også. Det er ikke å undres på at et slikt begrep som tid har opptatt filosofer langt tilbake i tiden. Filosofens historie forteller om den greske filosofen Heraklit og hans læresetninger «Panta rhei» (Alt flyter) og «Man kan ikke stige ned to ganger i den samme elv». Dette bildet av tidens elv, noe som har flytt forbi og som ikke kan gjenskapes, må ha vært tungt å ta inn over seg for sjøfolk som seilte i utenriksfart i årevis. Jeg vet ikke om min farfar tenkte på dette når han snakket om «det förflutna», men jeg misunner svenskenes mer poetiske uttrykk i forhold til vårt ord «fortid». Tiden blir en elv som flyter forbi, men en elv med mange elveløp. Den svenske historikeren Peter Englund har brukt dette bildet i mange år, ikke minst i årets bok, «Onde netters drømmer». Det er historien om 39 enkeltpersoners opplevelser i november måned 1942. Denne måneden snudde krigslykken med de tyske tapene ved Stalingrad og El Alamein samt den allierte invasjon i Nord-Afrika.

Tidens elv har mange forgreninger. Noe av gleden ved historiestudier er å oppdage slike parallelle elveløp, Et av dem fant vei gjennom min lille fødeby i 1942. I halv-åtte tiden 8.november 1942 dundret det på vår gatedør på Farøy, og inn stormet min fars beste venn, fungerende telegrafbestyrer Olaf Gregersen, eier av et skjult radioapparat i sin søppelkasse. «Invasjon! Invasjon!», brølte han, nesten så man måtte kunne høre det i okkupasjonsmaktens brakker i «Jammerdalen», knappe 60 meter unna. Dette glemmer 9-åringen aldri.

Carl Birger van der Hagen