Senk temperaturen og øk kompetansen!

Mange tema er en utfordring både privat og offentlig og blir ofte uforsonlige stillingskriger. På generell basis tror jeg senking av temperatur og å forholde seg til essens i både sosiale medier, infomøter (uansett motiv og arrangør), eller andre fora er mer fruktbart enn svart-hvite fremstillinger der folk i affekt bare snakker forbi hverandre likevel.

Det ytres, likes og tomles provokativt over en lav sko på alle arenaer i samfunnet, men mange standhaftige overbeviste, med adrenalin i fingertuppene og stjerneblikk i øynene over siste samstemte ytring de trykker «Godt sagt!» til, blir ofte svar skyldig hvis de blir konfrontert.

Nylig fikk vi nok en blodig konflikt pågått siden oldtiden, og ekstremt betent fordi den inneholder både guder, territorium, blod, ære, martyrer, fedres jord og alt annet patetisk idioti mennesker har kriget om fra dag 1. På forskjellig vis involveres hele kloden med smitteeffekt av splittelse i land etter land og uforsonlige leire i fastlåste skyttergravskriger. Det er bare å forberede seg på apokalyptiske dommedagsinnlegg i en sympatikrig om hvem som besitter sannheten og er de gode eller onde, men de eneste vinnerne her er ledere og regimer ute etter kaos og videre konflikt med nok en tapt generasjon.

Er det symptomatisk at alt i dag må være polarisert, med først å ta standpunkt, argumentere deretter, og aldri gå i dybden?

Mange er ikke interessert i andre syn og meninger om ikke de sammenfaller med eller er i konflikt med egen overbevisning eller oppfatninger allerede bestemt på forhånd. Historien har vist at verken vi selv eller nasjoner utvikles videre ved bare å omgås likesinnede ja-mennesker i ekkokamre, og alt for mange er mer opptatt av å ytre enn å lytte!

Det plukkes og settes sammen fragment fra øst og vest, der ytterpunkter, enkelttilfeller og feil/ mangler brukes som sjokkeffekt for mest mulig bensin på bålet i en propagandakrig. Om 999 av 1000 ting eller meninger er vellykket eller korrekt, er det kun den ene mislykkede eller avvikende som skal blåses opp hvis dette kan bekrefte eget politiske/religiøse syn og forståelse. Målet helliger midlet hvis det bestående kan opprettholdes – koste hva det koste vil.

Jeg husker selv som 14-åring da det var «infomøte» for ungdom om kommunismen på Betel. Særlig objektivt og balansert var det ikke, og i lettpåvirkelig tenåringstid slukte vi selvfølgelig alt rått og var enstemmig forferdet etterpå. Senere i livet lærte man jo viktigheten av vinkling fra flere sider, og det er enhvers plikt å grave og søke informasjon fra flere kilder for å få et helhetlig bilde.

For at fritt demokrati med mangfold, rettsstat og maktfordelingsprinsipp skal fungere, kan det ikke bare være konstruert på noens premisser når selve fundamentet dreier seg om evige kompromisser. Spesielt gjelder dette de som alltid vil være i mindretall eller ikke faller innenfor en slags bestemt og vedtatt majoritetsnorm (hva nå enn den er). Livet er ikke bare en konform streben der suksess og aksept defineres av villa, Volvo, voffvoff og 1,4 barn.

I løpet av kort tid fikk vi en revolusjon på kommunikasjonsfronten, med internett, sosiale medier, og nye muligheter som lynraskt skapte en endring av status quo og enorm kakofoni. Tidligere filtre og tenk-før-handling forsvant, og alle kan i dag være både egen redaktør eller direktør og formidle hva som helst av meninger, demagogi, kommersielle humbugprodukter eller behandlingskvakksalveri uten verken faglig eller faktuelt grunnlag. Fornuft og faglig ekspertise latterliggjøres eller drukner i mengden, og de nye guruer og «ekspertvelde» er influensere der hovedmotiv og mål er synsing, inntjening og (p)sykelig behov for oppmerksomhet (jeg kaller det «påfuglsyndrom»).

Nylig så jeg et skilt jeg måtte lagre i hukommelsen: «Jo mindre folk tenker, jo mer høyrøstet blir de!». Dessverre får de nevnte også litt for mye mikrofonstativ og oppmerksomhet, og spesielt media har et stort ansvar og også mye skyld i hvorfor det har blitt slik med overskriftssensasjon, polarisering og fraksjonering som bare er med til å eskalere videre (men du verden som det selger).

Til syvende og sist er det hver enkelts ansvar og utfordring å ikke la seg rive med til høyre og venstre ut fra sinne og følelser, men være kildekritisk og søke en helhetlig oversikt. Det er faktisk ikke så vanskelig!

Vi lever i en meget oppjaget epoke der det nærmest er krav om å være med på alt, og daglige oppslag om psykisk helse, prestasjon, perfeksjon, jobb hardere, bli smartere, tjen mer, krev mer, operer deg lykkelig, gjør tre ting samtidig og ingen ende på det.

Jeg går av og til gjennom Vigelandsparken, der «Monolitten» kan tolkes som 121 mennesker som kjemper seg oppover og prøver å nå en topp ved å klatre oppå hverandre, men på den toppen er det bare plass til noen få. Har vi selv mye av skylden for å gjøre hverandre både fysisk utmattet og mentalt syke og slaver av en massesuggererende spiral av unødvendige behov, overfladisk vas og utopiske livsløgner som bare eskalerer? Hva med heller å gi blaffen, senke skuldre og krav, og nyte ekte og virkelige ting? Det kan varmt anbefales både for sjel og legeme ;-) !

Med vennlig hilsen

Larry Skaar