Ja jeg er gravid, og ja jeg blir sykemeldt før permisjonen starter. Betyr det at alle de som mener det er feil å satse på unge kvinner i politikken har rett?

Etter at partilederen i MDG gikk av har debatten om kvinner og småbarnsforeldre i politikken fått økt oppmerksomhet. Det stilles spørsmål til om systemet er lagt til rette for at folk i ulike livsfaser kan engasjere seg og på høyt nivå i politikken. Jeg menet et viktigere spørsmål er hva slags holdninger vi som medmennesker har til dem som velger å ha en karriere samtidig som man har barn. Holdninger skaper handling.

I løpet av min tid i politikken har jeg møtt motstand i form av hvor jeg bor og hvilket kjønn jeg har. Slik er det i politikken, det er viktig med både kjønnsbalanse og geografisk spredning når partier velger sine kandidater. Noen ganger kan dette oppleves å gå på bekostning av en selv eller andre dyktige kandidater.

Jeg har møtt motstand i form av min alder og erfaring. Noe en forsåvidt og kan forstå, erfaring er nyttig det. Men når er nok erfaring nok? Og ikke minst hva slags erfaring teller?

Men jeg har og møtt motstand fordi jeg var gravid og fødte i løpet av valgkampen, fordi jeg valgte å ta med meg min da 3 mnd gamle baby på jobb i 5 uker for å komme inn i rollen som stortingsrepresentant. Fordi jeg ville amme i stortingsalen. Jeg har møtt kritikk fordi jeg har en ettåring hjemme samtidig som jeg jobber 100% som stortingsrepresentant i Oslo og pendler.

Det skal være sagt at jeg og har fått støtte for mine valg og livssituasjon. Det vet jeg fordi folk sier det til meg. Men kritikerne, de sier det ikke til deg. De sier det OM deg, til andre rundt deg. Du kan se det på blikkene og tonen i stemmen. La meg ta noen typiske eksempler jeg har blitt fortalt i etterkant.

«Hvis hun uansett skal få barn og være borte fra jobb i permisjon, hadde det jo vært mye bedre om noen andre hadde fått den plassen»

«Hun kommer jo ikke til å være så mye tilstede, har jo tross alt barn hjemme å ta vare på»

«Hvordan skal det gå med den ungen, når hun skal jobbe i Oslo»

Det å vite at slike holdninger er der ute gjør jo noe med en. For egen del har det bidratt til en større trang til å motbevise nettopp slike holdninger. Vise at selvfølgelig går det an å være toppolitiker og ha ett familieliv. Det som irriterer meg er at det ikke burde være nødvendig. Likevel tror jeg mange kan kjenne seg igjen i følelsen. At man må jobbe ekstra hardt for å vise at man ikke blir forhindret fra å gjøre en god jobb. Eller ikke minst for å vise at man fortsatt kan være en god mamma selv om man har en karriere.

Nå som gravid igjen, med under to måneder igjen til jeg skal ha permisjon sitter jeg med følelsen av å bli forrådt av egen kropp. Sviktende bekken og ryggplager, lite søvn og hektisk hverdag. Plager som dessverre svært mange gravide opplever. Plager jeg ikke har beregnet inn i kalenderen over viktige gjøremål. Jeg har rett og slett ikke tid til å bli sykemeldt, jeg skulle jo jobbe til permisjonsstart, jeg skulle jo vise at det går an. Betyr det at jeg har mislykkes, at alle kritikerne får rett?

Ja jeg er gravid, og ja jeg blir sykemeldt før permisjonen starter. Betyr det at alle de som mener det er feil å satse på unge kvinner i politikken har rett?

Jeg mener nei.

Det betyr at vi har en jobb å gjøre. Det burde ikke bli stilt spørsmålstegn til om det er «riktig tidspunkt» å ha en slik jobb bare fordi man skal ha barn.

Vi kan ikke vedta å endre holdninger. Men vi kan snakke om alle dem som viser at det både er og kan være mulig, de har jeg møtt mange av.

Takk til «Oda» som hadde med seg sin 6 mnd gamle sønn på alle styremøtene i studentorganisasjonen jeg var med på mens jeg selv var student.

Takk til «Lisa» som fortalte meg at hennes datter som 20 åring hadde kommet og takket for at hun hadde lært henne viktigheten av å bry seg om andre, ved at hun som barn hadde sett sin mor delta på det ene frivillige arrangementet etter det andre.

Takk til «Gyda» som sa til meg i gangen at jeg måtte bare stå på, at da hun fikk barn dro hun og med seg barnet på møter og forelesninger.

Takk til alle dere som har vist meg at det går an. Til alle de flotte kvinnene og mennene som tar kampen for ett mer likestilt og inkluderende samfunn hver dag.

Anja Ninasdotter Abusland

Stortingsrepresentant Senterpartiet

26 år og snart mamma til to under to.