At det nå mobiliseres til forsvar for Israel og deres handlinger er ingen overraskelse tatt i betraktning at vi bor i bibelbeltet. Men jeg blir likevel litt overrasket når Gaute Grimsby fra Med Israel for Fred (MIFF) påstår at "De som er pro-Israel ser ofte de store linjene bakover, mens pro-palestinere ser på den politiske nå-situasjonen." Når det er hvordan staten ble opprettet og av hvem som er noen av de viktigste momentene i mitt syn på saken.
Delingsplanen for Palestina, som innebar opprettelsen av staten Israel, ble vedtatt i FN den 29. november 1947 etter stemmegivning over resolusjon 181. Etter mye lobbyvirksomhet og press mot ikke-muslimske land ble FN res. 181 vedtatt med det nødvendige 2/3 flertall. Resultatet av stemmene var: 33 for, 13 mot og 10 avstod å stemme.
For: Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk, Canada, Costa Rica, Tsjekkoslovakia, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Frankrike, Guatemala, Haiti, Island, Liberia, Luxembourg, Nederland, New Zealand, Nicaragua, Norge, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Polen, Sverige, Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, Sovjetunionen, Sør-Afrika, USA, Uruguay, Venezuela.
Imot: Afghanistan, Cuba, Egypt, Hellas, India, Iran, Irak, Libanon, Pakistan, Saudi Arabia, Syria, Tyrkia, Jemen.
Avholdne: Argentina, Chile, Kina, Colombia, El Salvador, Etiopia, Honduras, Mexico, United Kingdom, Jugoslavia.
Blant de som var for var mange land som hadde diskriminert og forfulgt jøder i lang tid, og mange europeere, også nordmenn, var ganske positive til Hitlers raseideer, som igjen var bygget på tankegods fra USA, før det braket løs i 1945 og de så hvor langt han var villig til å gå. Flere hadde vært brutale kolonimakter i kort tid i forveien.
"Det har aldri eksistert et land som heter Palestina, og det har heller aldri eksistert et folk som kalles palestinere." sier Grimsby for å rettferdiggjøre lokasjonen . De var likevel mennesker, de som hadde bodd der i generasjoner.
Dette er bare ett av de mange historiske momentene jeg kunne nevnt som er med på å forme mitt syn, en liten bit av virkeligheten, men da det illustrerer poenget mitt, skal jeg ikke legge i vei. Vi er ikke historieløse, vi bare har et annet perspektiv enn MIFF.
Så kan vi sitte på hver tue og slå hverandre i hodet med ord og argumenter, eller vi kan prøve med litt empati. De aller fleste, om ikke alle de impliserte i opprettelsen av staten og de første blodige krigene lever ikke lengre. De som lever i dag har arvet konflikten, de er på begge sider født under en voldsspiral, de er på begge sider oppvokst med forståelsen av dette er deres rettmessige hjem som enten stadig er under angrep eller under okkupasjon.
Vi kan telle prosenter av sivile vs bevæpnede blant ofre, antall døde pr. side osv i gitte perioder for å illustre et poeng, men 100% av ofrene er mennesker, uansett side. Fedre, sønner, mødre, døtre, ektefeller. Drap av sivile er hverken frihetskamp eller forsvar, uansett hvordan man vrir og vender på det. Å miste barn gjør like vondt for palestinske familier som for jødiske. En jødisk mor som mister sin soldatsønn sørger like mye som en mor til en drept bevæpnet palestiner. Det er like traumatisk for alle barn å bli foreldreløs, uansett nasjonalitet.
De sitter i en helt umulig situasjon, man kan nå hverken forvente at Israel skal "pakke sammen" staten og dra, eller at palestinere skal pelle seg vekk. Og de blir mer og mer desperate. Da kan vi ikke sitte, på trygg avstand, som publikum i hundekamper og heie på hver vår favoritt mens de i kamp for livet river hverandre i fillebiter.
Ikke la dere i sorg og sinne friste til å umenneskeliggjør hverken palestinere eller jøder pr definisjon, de er mennesker, ikke monstre, de virkelige monstrene sitter på toppen. Og for dem er det et av deres viktigste verktøy for å få goodwill for sine krigforbrytelser, som begge sider er skyldige i.
Maria Hals Eilertsen