Ekstremværet «Hans» etterlater seg store skader med sine herjinger. Hele bygdesamfunn er satt under vann, storstilte evakueringer har måttet iverksettes, erosjonsskader på vei- og jernbanenettet har delt Sør-Norge i to, eller tre. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) meldte om «50-årsflom» i 15 vassdrag. Faren for oversvømmelser og jordskred vil være til stede i flere dager fremover. Det har i det hele tatt vært mye dramatikk i nyhetsbildet, men «Hans» kom jo bare som et nummer i rekken, om enn sterkere enn de fleste foregående. All relevant statistikk viser at ekstreme værutslag øker i hyppighet og styrke.
Eksempelvis kan bransjeorganisasjonen Finans Norge supplere NVE-statistikken med tall for forsikringsutbetalinger etter naturskader. I løpet av ti år har ekstrem nedbør blitt den største enkeltfaktoren. I hvilken grad kunne skadene ha vært redusert dersom man var kommet lengre med å tilpasse samfunnet til endringene i klimaet – en målsetting Stortinget vedtok for ti år siden? Ifølge en rapport fra Riksrevisjonen i fjor vår er det et betydelig etterslep selv i arbeidet med å skaffe en oversikt over hva som må gjøres.
Forsømmelsene ble klassifisert som «alvorlige», noe som er en kraftsats i Riksrevisjonens språkbruk. Med i bildet hører også en NVE-rapport for et par år siden, hvor kostnadene ved å bringe all eksisterende bygningsmasse opp til dagens krav til nybygg, var beregnet til 85 milliarder kroner. Under sine besøk i rammede områder har statsminister Jonas Gahr Støre med rette gitt kommunene ros for beredskap og krisehåndtering. Erfaringene fra «Hans» må imidlertid brukes aktivt i arbeidet med sikringstiltak, og staten må være beredt til å ta en større andel av regningen.
Tilfellene hvor smadrede hus bygges opp igjen på samme sted, opptil flere ganger, må høre fortiden til.
Men fremfor det meste må den enkelte kommune sørge for å få på plass en gjennomarbeidet sårbarhets- og risikoanalyse, noe også NVE har etterlyst. Små kommuner med begrensete fagmiljøer må skaffes nødvendig kompetanse på området. Samtidig må kravene skjerpes i arealplanleggingen, som er kommunene ansvar. Eksempelvis må det bli slutt på å godkjenne bygging ned mot vannkanten og andre utsatte steder. Tilfellene hvor smadrede hus bygges opp igjen på samme sted, opptil flere ganger, må høre fortiden til.