Forsiktig oppmyking

Ingen sommer uten noen runder på strandsonen, og regjeringen innleder årets sesong med et utkast til reviderte retningslinjer for praktiseringen. Formålet er en enklere, tydeligere og mer differensiert forvaltning av 100-metersbeltet langs vår langstrakte kyst. At kystkommunene i 2018 innvilget totalt 1200 av 1300 søknader om dispensasjon fra byggeforbudet illustrerer noe av behovet for en revisjon. Men konflikten mellom utbygging og friluftsliv har som kjent store geografiske variasjoner. Oslofjorden og deler av Sørlandskysten kommer i en klasse for seg når det gjelder tetthet av hytter og generelt utbyggingspress. Det har vi også sett lokale eksempler på. Lange strekninger i vest og nord befinner seg motsatt i ende av skalaen, men lokale pressområder er fordelt over store deler av kartet.

Kartet ble derfor allerede for flere år siden inndelt i tre soner. Og det regjeringen nå tar sikte på, er å gi kommuner med minst utbyggingspress større handlefrihet i strandsonen. Eller om man vil, foretas det en viss forskyvning av tyngdepunktet mellom nasjonale retningslinjer og lokalt selvstyre i forvaltningen av kystnaturen. På regjeringens nettside tilkjennegir distriktsminister Linda Hofstad Helleland (H) stor tro på at dette vil stimulere vekst og utvikling i distrikts-Norge.

Soneinndelingen var i sin tid et nødvendig grep. Å sikre allemannsrettens og natur- og kystkulturinteressenes plass i den lokale avveiningen er imidlertid like nødvendig også i fortsettelsen. For vekstinteressene statsråden henviser til, vil trolig være sterkest i de delene av kommunen hvor de fleste bor. Dessuten har tilgangen til uberørt natur en egenverdi, noe mobiliseringen mot vindkraft rundt om i landet bør gi en påminnelse om.

Det er ingen grunn til at vi ikke skal ha tillit til at lokale myndigheter vil ivareta naturinteressene, poengterer Hofstad Helleland, en tillit man altså ikke har til lokale myndigheter i pressområder. Muligens kan man ane et behov for å demme opp for hardkjøret mot regjeringens «sentraliseringsiver». Forholdet er vel at tydelige rammer uansett må opprettholdes i alle strandlovsoner, også når retningslinjene forenkles og differensieres. Det kan være at kritikerne overdriver sin frisleppfrykt. Men de bør ikke få rett.

Les hele saken med abonnement