Heldigvis ser det ut til å gå bra med begge, men det gjør inntrykk når man får en slik beskjed. Mest for den som selv får høre dette fra legen, for ektefelle og den nære familien, men også for oss som er venner og kolleger.

DET ER NÅR MAN opplever slikt, at man får påminnelsen om hva som er viktigst i livet. Men for oss som er opptatt av politikk, er det også en påminnelse om hva som er viktigst med Norge: At om du er direktør eller ufør, vanlig arbeidstaker eller pensjonist, ja, så får du gratis kreftbehandling i verdensklasse, om det skulle bli nødvendig.

Du bør stemme Ap denne gangen for at vi fremdeles skal kunne ha det slik i Norge. Det er nemlig ikke selvsagt. Ingen ønsker et helsesystem som i USA, men vårt norske system krever at vi alle yter vår lille skjerv for å beholde det. I form av nok skatt, rettferdig fordelt. Ellers vil helsevesenet for alle forvitre. Husk at nye, dyre behandlingsmetoder og medisiner stadig kommer til. Allerede ser vi hjerteskjærende eksempler på syke mennesker som ikke får tilgang til disse. Årsaken er alltid den samme: Felleskassa har begrenset budsjett også i vårt land. Og utgifter henger sammen med inntekter. Derfor hviler det stort ansvar på partier som svekker inntektene til felleskassa, og som driver valgkamp på å få fortsette med dette.

UNGES PSYKISKE HELSE og skolebarnas behov for å bli sett og fulgt opp, krever også at vi voksne evner å prioritere. Her har Ap større troverdighet, fordi vi er ærlige på at det koster og må betales. Vi varsler mer penger, øremerket, til tverrfaglig skolehelsetjeneste og helsestasjoner, samt innføring av en nasjonal bemanningsnorm for skolehelsetjenesten. Og vi vil ha 3.000 flere lærere i skolen. Noe som er avgjørende for at han som henger litt etter resten av klassen, og hun som ligger litt foran, får tilpasset undervisning. Flere voksne i skolen handler også om at barna skal ha det bra når de er der. Ingenting er mer ødeleggende for livet enn en vond skoletid.

«Men det går jo bra i Norge», sies det. Burde man ikke gi regjeringen honnør for det? Jeg prøver å være raus med rosen overfor alle som fortjener det. Alle i næringslivet som står på for å lykkes, alle som går på jobb hver dag og gjør en stor arbeidsinnsats både i privat og offentlig sektor. Men jeg har ikke hjerte til å inkludere Frp/ Høyre-regjeringen, dessverre, for da måtte jeg lyve. Jeg vet nemlig hva som går bra i Norge, og hvorfor.

ARBEIDSLEDIGHETEN og kampen mot den, har aldri vært noen hjertesak for høyrepartiene. De reagerte passivt, viste manglende forståelse og kompetanse, da oljeprisfallet rammet Lister og resten av Sørvestlandet. Det siste året har pilene pekt i mer positiv retning, og laget overskrifter. Men overskriftene skjuler ikke bare at ledigheten fortsatt er skyhøy etter norsk målestokk, og at andelen i jobb er lavere enn noen gang. De skjuler også årsaken.

Like lite som regjeringen kan lastes for oljeprisfallet, kan den æres for bieffekten av fallet: Den gunstige kronekursen. Alle i næringslivet vet hvor viktig den er – den har gjort norske varer og tjenester billigere i konkurransen med utlandet. Men følelsen av at det tross alt går ganske bra, handler mest om noe annet enn dette:

NOEN AV OSS er så gamle at vi husker 2005. Da svarte et flertall at de følte Norge gikk «i gal retning», noe som ikke har skjedd siden. Bondevik II-regjeringen var tidenes mest upopulære. I spissen stod kommunalminister Erna Solberg, med sin sultefôring av kommunene. Folk i hele landet merket på kroppen at skattekutt gir velferdskutt. Sykehusene gikk med store underskudd, det var ordføreropprør, og Høyre gikk fra 21 til 14 prosent ved valget. De hadde mistet en av tre velgere på fire år.

Hvorfor er situasjonen annerledes nå, når skattekuttene har vært enda høyere? Svaret er enkelt: oljepengebruken. Denne gangen har man først og fremst finansiert skattekuttene med å pøse på med oljepenger og kuttet for svake grupper som ikke kan protestere så høylytt. Kommuneøkonomien har i større grad blitt beskyttet. Men dette tar slutt allerede fra neste år. Begge regjeringspartiene har nemlig gjort det klart at oljepengebruken de siste fire år, ikke kan fortsette. Når de samtidig varsler like store skattekutt i neste periode som i denne, er det bare å legge sammen to og to.

UTEN DENNE oljepengebruken må skattekuttene betales med færre lærere, færre helse- og omsorgsarbeidere, færre tilgjengelige behandlingsmetoder og færre medisiner på blå resept. Det er ikke slik vi vil ha det i Norge. Vi trenger derfor en ny regjering som velger helse, eldre og skole når det må prioriteres, ikke nye, store skattekutt som mest kommer fiffen til gode. Og vi trenger en regjering som tar arbeidsledigheten på alvor. Som forstår at Norge trenger 300.000 flere og klimavennlige arbeidsplasser på ti år, og som har en plan for å lykkes.

En slik regjering krever et stort, styringsdyktig Ap. Det er alvor nå.